KOMMENTAR: Festspillene i Bergen skulle skape linjer i programmet med kategoriene Fornøyelser, Forbindelser og Forstyrrelser. I stedet er det blitt flere forviklinger.

© Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen

Festspillene i Bergen proklamerer seg, med sedvanlig vestlandsk selvtillit, som «Norges eldste og viktigste festival for musikk og teater». Og selvsagt har de rett. Festspillene er ikke bare juvelen i den norske festivalkronen, men en diamant i nordisk og europeisk musikk-, teater- og danseformidling. Det er de først og fremst i kraft av et fargesprakende spektrum av ulike uttrykk, formidlet på høyt internasjonalt nivå.

Variasjonsrikdom og høytflyvende programmering er med på å definere festspillene. Likevel ønsket den nye direktøren Anders Beyer fra og med i fjor å skape strammere enhet og klarere linjer i programmet ved å dele det inn i Fornøyelser, Forstyrrelser og Forbindelser. Ideen er prisverdig – enhver festival trenger tråder og knagger, men disse kategoriene har gitt så merkelige utslag at de, særlig i år, har virket mot sin hensikt og gjort at publikum ikke har fått øynene og ørene opp for mer relevante koblinger.

Komfortabel kunst og politisk provokasjon
Det vanskeligste å hanskes med er festspillenes forstyrrelser, definert som ”fandenivoldsk og finurlig, utforskende og utprøvende, ny teknologi og kunstneriske landskap uten grenser.” Kategorien viser seg å være umulig fordi festivalledelsen verken lykkes i å forstyrre med kunsten, som både er komfortabel og klart avgrenset, eller med overdrevet provoserende politikk, som i grunn ikke passer i profilen overhodet.

På 50 år har Steve Reichs musikk gått fra å være sjokkerende minimalisme til å bli behagelig mainstream. Selv ikke publikum utenfor den klassiske kjernen forstyrres lenger av dette. Hva med Victoria Johnsons konsert med ny musikk for fiolin, elektronikk og visuelle medier? Jo, teknologien er ny, men hvem er det som lar seg forstyrre av litt laptop og blinkende lys i 2014? Heller ikke forrykende perkusjonsspill fra Colin Currie eller Carte Blanches sterke samtidsdans kunne forstyrre nevneverdig. Så hva kunne egentlig fungere?


Programmeringen av Pussy vs Putin gjør at festspilldebatten går med politikk, ikke kunst i sentrum, mener vår anmelder. Foto: Thor Brødreskift

I stedet for å søke videre blant ulike kunstuttrykk valgte festivalledelsen å helgardere seg med politiske provokasjoner så ekstreme og åpenbare at de fremstår som påtatte og platte. Det er ingen dårlig idé å rette fokus mot terrorisme, totalitære styrer eller propaganda, men Manifest 2083, Kardemomyang og Pussy vs. Putin lyser alle av desperasjon etter å oppnå simpel sensasjonseffekt. Dette har bare ført til at festspilldebatten er blitt ført på feil premisser: ikke med kunsten, men med politiske plattheter i sentrum.

Løse forbindelser
Den samme mangelen på samsvar mellom idé og program er til stede i kategorien forbindelser, som skulle skape bånd til tradisjonen(e), historien(e) og den klassiske kunsten. Dette er en avgjørende komponent i festspillene. Og i lokalene, fra Håkonshallen til Troldhaugen, er båndene til fortiden sterke og ubrutte. Da er det desto mer beklagelig at forbindelsene i programmet er løse, eklektiske og underkommuniserte.

Andsnes’ Beethoven-reise var omdreiningspunktet for forbindelsene. Andsnes har skapt egne forbindelser ved å nærme seg materialet over lengre tid, i kraft av sine ferdigheter og sin posisjon i norsk musikkliv, og gjennom en tydelig tilnærming til stoffet. Beethoven dukker også opp her og der i programmet for øvrig, men uten at noen klar problemstilling er å spore. Ellers er det litt middelalder, en del Grieg, en smule Janacek, noe Jon Fosse og veldig mye annet.

Det antydes også at Grunnlovsjubileet og tilhørende idéer skulle være en rød tråd, eksemplifisert ved Lasse Thoresens nyskrevne ”Grønne glimt,” men uten at det følges opp eller diskuteres. Beyer skriver i programmet at det handler om ”drøm, håp, frihet og fremtid…” og om ”å være norsk i 2014.” Det er uoverskuelig vagt og intetsigende i et festivalprogram, spør du meg.


Lasse Thoresens “Grønne glimt” er et av festspillprosjektene som følger opp Grunnlovsjubileet. Foto: Thor Brødreskift

Usynlig linjeføring i programmet
Hvorfor ikke ta grunnlovsjubileet og frihetsideen på alvor? Forbindelsene til Beethoven er åpenbare i en slik kontekst – tenk bare på den politiske sprengkraften som ligger latent både i hans person og musikk, og som så mange har bygget på senere. Men da kan man ikke bare fremføre noen verk og la resten være usagt. Det må kommuniseres hvorfor Beethoven har noe med dette å gjøre og hvilke forbindelser det eventuelt måtte være til Grieg, Janacek eller Jon Fosse.

En annen usynlig tråd i årets program var minimalismen – potensielt et spennende kontrapunkt til dagens kunst og livsførsel. Hva med linjen som går fra Tone Vigelands sølvskimrende neominimalistiske kunst til Steve Reichs minimalistiske og post-minimalistiske musikk og Jon Fosses minimale språkbruk og drama, eller til skrangleriet til Tom Waits for den saks skyld? Og hva med Arvo Pärt? Hvorfor problematiseres og kommuniseres ikke dette?

I stedet for å bruke overbindingene fornøyelser, forbindelser og forstyrrelser som sprekkslagne glasshus, eller veivisere som Beyer kaller det, kunne ledelsen søke forbindelsene, ikke bare til tradisjonen, men til nåtiden og fremtiden, og på kryss og tvers i kunstfeltet. Hvis linjeføringen er tydeligere kan programmet være like rikt og kontrapunktisk som nå. La det være sagt: Alt må ikke inn med teskje, men med denne organiseringen kaver publikum på vidåpent hav – uten livbøye.

Fornøyelsenes festival
Området der Beyer og den nye festivalledelsen lykkes best er de såkalte fornøyelsene. Hvis åpningskonsertens skandale forbigås i stillhet – dirigenten forlot «Stemmer» tre dager før urfremføringen og et samlet kritikerkorps nedsablet forestillingen, har Festspillene 2014 presentert den ene overraskelsen etter den andre. Datarock, Frikar, festspilldikter Frode Grytten og mange andre har gitt et bredt publikum en mengde store opplevelser. Barrierer er blitt brutt ned og horisonter åpnet.


Datarock er blant artistene som gav publikum store opplevelser, skriver Thomas Erma Møller. Foto: Thor Møller

Enda viktigere er det at det har lyktes Beyer å fylle byen med festspill. I enda større grad enn tidligere har Bergen boblet av spontane konserter og arrangementer, morsomme inn- og utfall, og mange familievennlige, inkluderende og upretensiøse innslag. Festspillenes tilstedeværelse i bybildet har vært mangfoldig og massiv – hvem har vel ikke sett den gigantiske vandringsmannen og lydene, lysene og pyroeffektene som har fulgt ham?

Gitt visse politiske poster på årets program vil jeg vokte meg for å kalle det ”folkets festspill,” men det er ingen tvil om at Beyers åpne armer er blitt omfavnet av bergensere og tilreisende. Det spørs likevel hvor lenge det holder å tilby populære og løsrevne fornøyelser til et kritisk publikum.

Kvalitet og konsentrasjon
Neste år vil 250-årsjubilanten Bergen Filharmoniske Orkester få en sentral rolle på festspillene. Det antydes også at det kan bli en nordisk profil når Griegs a-mollkonsert settes sammen med verker av Sibelius og Nørgård, men foreløpig er det helt i det blå om programmet blir strammere og profilen tydeligere. Kanskje er det fremdeles mulig å diskutere ideen om Norden? Vel, vi får vente og se.

I mellomtiden kan festivalledelsen vurdere å ta en ekstra tur innom Tone Vigelands festspillutstilling før den stenger. Der er linjene klare og materialet konsentrert, men formene fri, mangfoldige, inspirerende og uendelig spennende. Når alt skimrer av sølv og stål, blir opplevelsen desto mer fargerik.

Thomas Erma Møller er PhD-stipendiat ved Institutt for musikkvitenskap på Universitetet i Oslo og frilans musikkjournalist og skribent.
Festspillene i Bergen 21. mai – 4. juni 2014

Publisert:

Del: