Norske festivaler spretter opp som paddehatter. Noen får støtte direkte fra statsbudsjettet, andre via søknader til Kulturrådet. Atter andre har kommersielle trekkplastre – og noen går konkurs. Har vi fått for mange og for uproffe festivalarrangører i Norge? – Det er ofte sammensatte grunner til at festivaler går med underskudd, det holder ikke bare å skylde på manglende publikum eller for lite støtte, sier Martin Revheim, daglig leder i Kongsberg Jazzfestival. – Alle festivaler bunner i idealisme, og hvis den ikke ligger til bunn, så fungerer det uansett ikke, mener han.

Norwegian Wood-publikum (Foto: Norwegian Wood)

Av Kyrre Tromm Lindvig

I sommervarmen har nok mange hatt sitt svare strev med å klare å holde følge med den voksende festivalfloraen. Hver by, hvert tettsted, hvert veikryss med tilhørende pølsebod med respekt for seg selv, starter festivaler som spenner over alt fra film, teater og litteratur til musikk i alle genre.

Noen av disse, slik som Molde Internasjonale Jazzfestival, er såkalte knutepunktsfestivaler, det vil si at de automatisk får direkte støtte fra statsbudsjettet. Andre, slik som Quartfestivalen og Kongsberg Jazzfestival, må søke Kulturdepartementet via Kulturrådet hvert år. I tillegg kommer sponsorpenger og selvfølgelig billettinntekter, alle er nødvendige for å få en festival til å gå rundt.

I år har noen, slik som Kongebergjazz og Norwegian Wood, meldt om solid økning i antall publikummere, mens andre – som Molde Jazzfestival, Festspillene i Bergen og Quartfestivalen – har rapportert om stagnasjon og synkende billettsalg. Og på bakgrunn av dette er det vel betimelig å spørre seg hva skal til for å få en suksessrik festival, hva skal kriteriene være?

Martin Revheim, daglig leder i Kongsberg jazzfestival, forklarer: – Vi forsøker å kombinere folkefest med avant garde. Vi skal fungerer som et møtepunkt lokalt, regionalt og nasjonalt. Og så vil vi formidle den musikken vi brenner for.

— En festival er en tilstand, ikke bare en samling med enkeltkonserter, og i det er også plass til at folk flørter og drikker øl, alt sammen er en del av en vellykket festival, sier Revheim til Ballade.

Den store sukssesen som ble Kongesbergjazzen tildel i år, med over femten tusen tilskuere, forklarer han med at de nettopp har klart å oppfylle de målsetningene som de hadde satt seg.

— Vi satset på musikk vi trodde på, og vi ble faktisk møtt med en del undring da programmet ble sluppet, men takket være den publikumstillit som vi har opparbeidet oss gjennom våre snart 40 år som festival, så kom det masse folk. Og ikke bare på Diana Krall-konserten, vi solgte mye billetter til de smalere tingene også, poengterer Revheim.

Hvordan synes så den ferske Konsgbergsjefen at fordelingen skal være mellom statssøtte og billettintekter?

— Vi har en tredjedel i statsstøtte, en tredjedel er sponsorinntekter, og den siste tredjedelen utgjøres av billettslaget. Jeg tror Moldejazz har noe lignende. Dette synes jeg er en ok fordeling, særlig for jazzfestivaler. Rockefestvialer har jo større muligheter til inntjening via billettinntekter og sponsing, sier Revheim.

Når det gjelder påstandene fra daglig leder i Norwegian Wood, Jørgen Roll, om at Moldejazz bruker statsstøtte til å booke rocke-headlinere, og dermed utkonkurrerer festivaler med mindre støtte, legger Revheim skylden på den skjeve mediadekningen.

— Ja, når Dagbladet gir Kaizers og DumDum Boys en helside, mens det så vidt nevnes at Urban Connection har spilt med Michael Brecker, så er det klart at ting blir blåst ut av proporsjon. Men Jørgen Roll må lese programmet. Hans påstander er grunnløse, hevder Revheim. – Festivalen bruker headlinere for å få opp billettslaget, statsstøtten brukes sammen med overskuddet fra headlinerkonsertene til å kunne tilby smalere ting.

Men er det ikke en fare for at mindre festivaler vil ha vanskeliggere for å skaffe seg store nok artister for å kunne gå rundt?

— Dét er alltid en fare, og særlig farlig er det at ting kommersialiseres. I dag går alt gjennom management, og artistens eventuelle idealisme kan ofte forsvinne i managementet, poengterer Revheim.

— Når det gjelder problematikken omkring det at store festivaler kan betale mer for store band, så er jeg ikke bekymret: det er bare rett og rimelig at Quart betaler mer for en artist enn det Månefestivalen gjør. De har rett og slett råd til det. Men jeg har uansett ikke inntrykk av at norske artister er blitt så mye grådigere de siste årene; de er blitt mer pengebevisste, og det er bare bra. I løpet av en sommer får en artist eller et band spille på kanskje 3-4 festivaler. Det sier seg selv at man må kunne tilby et litt ordentlig honorar da, ellers blir det jo ikke rare sommerjobben. Det er jo yrket deres, forklarer Revheim med ettertrykk.

På spørsmålet om det kanskje finnes et metningspunkt for hvor mange festivaler man kan ha i Norge, svarer Revheim bekreftende.

— Ja, det finnes nok et metningspunkt. Jeg reagerer fort når jeg hører om festivaler som halvveis ute i avviklingen allerede vet at de går “break-even” takket være tilskudd. En festival må jo også ha publikummere, og da er det ingen vits i å gi så mye støtte at man gjør seg uavhengig av om det kommer folk eller ikke. Det er formidlingen som må stå i sentrum, mener Revheim.

— Når det er sagt, så er det ofte sammensatte grunner til at enkelte festivaler går med underskudd. Det holder ikke bare å skylde på manglende publikum eller for lite støtte. Alle festivaler bunner i idealisme, og hvis den ikke ligger til bunns, så fungerer det uansett ikke. Selv om vi på Kongsberg har holdt på i snart 40 år, og er blitt ganske drevne på dette her, så har vi over 360 frivillige som vi er fullstendig avhengige av. Det er den frivillige innsatsen som gjør at festivaler i Norge og Norden er så bra som de er, avslutter Revheim.

Publisert:

Del: