Få land har like mange festivaler som Norge i forhold til folketallet. Hvordan oppstod de, egentlig? Og hvorfor får vi aldri nok?

Fra NM i morellsteinspytting på Morellfestivalen i Lofthus, © Kristine Møgster

Sanna, Træna, lørdag 7. juli 2018:
De jerngrå skyene jager over horisonten. Regnet lurer like om hjørnet. Hundrevis av fargerike klatter er spredt utover svabergene, en ujevn halvsirkel rundt grotten Kirkhelleren: mennesker i sine beste regnjakker, oransje, blå, signalgrønt og klargult.

Moddi står i huleinngangen, håret enda mer rufsete enn vanlig, jordnær, men alvorlig. Med seg har han gitaren, Trondheimsolistene og Marja Mortensson på sang/joik. Stillheten er øredøvende blant alle de oppmøtte, det ligger noe nærmest åndelig i luften. Noe som kanskje ikke kan formuleres med ord.

Fra Moddis konsert på Trænafestivalen 2018, © Frida Fliflet

Trænafestivalen er spesiell. Men den er én av mange av sitt slag: i Norge, Europa og verden, og mater et publikum som aldri får nok. Den er en festival anno 2019.
Få land har like mange festivaler som Norge i forhold til folketallet. Musikk, mat, teater, litteratur, dans, sport – det favnes vidt og bredt. Hver gang én går konkurs, popper det tre nye opp.

Det viser seg svært vanskelig å få tak i nøyaktig statistikk over hvor mange det er snakk om årlig – men ifølge Visit Norway holdes det i alt over 900 festivaler i Norge. Kulturrådet på sin side mottok 226 søknader om festivalstøtte i 2019/2020.

Vi har en tilsynelatende umettelig appetitt. Men hvor langt tilbake går egentlig denne idéen, selve festivalkonseptet?

Feast og fiesta
For å starte med etymologien: ordet festival stammer fra middelalderlatin festi vale eller fēstivālis, som betyr slutten på fasteperioden. På mellomengelsk – snakket i Storbritannia mellom ca 1100 og 1500 – var festivall dai en religiøs høytidsdag. Ordet er beslektet med både engelske feast og spanske fiesta, og levner altså ingen tvil om at mat, drikke og fest er viktige elementer. Wikipedias definisjon understreker dette: «En festival er en anledning for festlighet eller feiringer, spesielt en dag eller en tid av religiøs betydning som skjer ved faste tidsrom eller ved visse mellomrom.»

Dagens festivaler har altså temmelig gamle røtter. Man nemlig må gjøre et solid tidshopp for å spore opp de aller første festivalene, ifølge Aksel Tjora. Han er professor i sosiologi ved NTNU, og har flere ganger forsket på nettopp festivaler.
–I middelalderen var det markeder med gjøglere og fest, der folk møttes og solgte varer. Men det finnes også en annen parallell: eldgamle stammesamfunns sakrale feiringer. Dette er jeger-sanker-kulturer hvor man har feiring av gode tider, ofte med religiøse betydninger. Man kan gå fryktelig langt tilbake i tid!

Professor i sosiologi ved NTNU, Aksel Tjora, © Victor Kleive

–Litt mindre norsk
Men hva med dagens situasjon? Det er flere grunner til at Norge har et såpass svimlende antall små og store festivaler, tror Tjora. Nummer én: økonomien.
– Det er jo litt kjedelig, men relevant: de fleste av oss har såpass god økonomi at vi kan bruke penger på å gå på festivaler. Men i tillegg spiller geografien en viktig rolle. Vi har en veldig spredt bebyggelsen over hele landet, og mange som bor i veldig små lokalsamfunn. Mange av dagens festivaler har startet som lokale fester – små og frivilligbaserte, uten de store kostnadene og ressursene.

Alle nisjefestivalene – det være seg jazz, eplesider eller samtidsdans – fungerer som møtepunkt mellom folk med felles smak og interesser. Men også de sosiale reglene forandres på festivaler, har Tjora og kollegaene forsket seg frem til. Kodene fungerer annerledes: man er mindre reservert, mer åpen, snakker med fremmede i ølkøen. Det er vanligere å spandere på hverandre. Vi blir rett og slett mer sjenerøse og utadvendte.

– Man får lov til å være litt mindre norsk. Denne norske sjenansen som mange av oss har, forsvinner litt. Det har å gjøre med opplevelsen av å være på et annet sted, i en slags boble, forteller Tjora.

Sveiser folket sammen
Også leder i Norske Festivaler, Truls Sanaker, trekker frem god økonomi og spredt bosetning som viktige faktorer. I tillegg peker han på dugnadsånd, gode tilskuddsordninger og ikke minst naturopplevelsen – som stadig blir viktigere for mange festivaler.

Sanaker tror at spesielt for små steder kan festivaler spille en svært viktig rolle.
– Det er med på å sveise folket sammen, og er for mange årets store happening. Mange tilbyr også sitt publikum et kulturprogram som de ikke har mulighet til å oppleve ellers i året.

«Som et stort slektsstevne»
Men tilbake til geografien: det er liten tvil om at den spiller en essensiell rolle i norsk festivalkultur. Én av festivalene som startet som en liten, lokal fest, er Morellfestivalen i Lofthus, Hardanger. Det hele startet som et 4H-arrangement, hvor den mest populære – og spesielle – aktiviteten var å spytte morellsteiner. Så begynte snøballen å rulle, og ble til «Norges søtaste festival» som går over tre dager i juli. På plakaten står blant annet vitenshow, musikk, dans, og ikke minst: NM i morellsteinspytting.

– Jeg føler vi har funnet vår plass i festival-Norge, sier festivalsjef Per Olav Opedal.
– Morellsteinspytting-NM er jo den største attraksjonen, men vi prøver å ha kvalitet i artister òg. Vi er helt avhengige av frivillige – men jeg føler jo at de setter pris på festivalen. Så gir vi jo en del tilbake til bygda ved at butikker og næringsliv får stor omsetningsøkning.

Fra NM i morellsteinspytting på Morellfestivalen i Lofthus, © Kristine Møgster

Morellfest i Lofthus, © Kristine Møgster

– Hvilken betydning tror du festivaler kan ha i Norge i dag?
– Når det gjelder vår festival, blir jo den arrangert i Lofthus, hvor det ikke skjer så mye – men under morellfestivalen kommer folk hjem. Det blir som et stort slektsstevne, på en måte.

– Kan det bli for mange festivaler?
– Ja. Det er jo mange som sliter, spesielt reine musikkfestivaler. Men morellfestivalen er litt av hvert – og det er derfor folk kommer. Ikke for å se én artist, men for å oppleve festivalen i helhet.

Fra Morellfestivalen i Lofthus, © Kristine Møgster

–Kan snu negative trender
Torunn Selberg, professor emerita i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, snakker om en festivalisering av kulturen. Hun forklarer:
– Du kan si at alt mulig blir gjenstand for festivalisering i dag. Etniske grupper, mat, steder – så mange kulturelle uttrykk får sin egen festival! Dette bidrar til å gjøre disse forskjellige uttrykkene tilgjengelig for mange mennesker. Hvorfor denne festivaliseringen skjer, er imidlertid ikke like lett å si.

Professor emerita i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Torunn Selberg, © Universitetet i Bergen

– Kan du spekulere litt?
– Tja, det kan være en måte å snu negative trender på. Hvis vi bruker Finnskogdagene som eksempel, oppstod den på syttitallet, i en periode med mye fraflytting og økonomisk nedgang. Finnskogingene ble også sett litt ned på. Denne feiringen av nettopp det finske og deres fortid ble en måte å snu dette negative synet på den etniske befolkningen. Sånn tror jeg også mange festivaler kan virke i dag.

Festival som identitetsbygger
Også Selberg peker på at mange festivaler feirer nettopp det lokale, det særegne for dette ene stedet. Hun trekker frem Trænafestivalen som et eksempel på en festival med enorm lokal betydning – som bruker sin egen natur for alt den er verdt. Denne feiringen av egen historie, kultur og natur, gjør at spesielt en liten festival kan bli noe positivt og identitetsbyggende. Dette kommer også frem av annen norsk forskning.

– Festivalen holdes ikke bare for å lokke til seg masse publikum på for eksempel konserter. Den er også viktig på andre måter, sier Selberg.

– Festivalen blir en frisone
I 2019 er festivaler noen av de få gjenværende stundene som fortsatt er fysiske og antidigitale. Hva tror festivalforsker Tjora – kan det moderne festivalhavet være en slags erstatning for gamle sammenkomster og ritualer?

– Ja. Det er jo noe med å samles i noen type situasjoner der du setter det sosiale eller kollektive litt i høysetet. I vårt moderne samfunn har veldig mange av oss en hverdag som er fullpakket av arbeid, studier, oppfølging av barn… Festivalen blir en slags frisone hvor vi slipper litt taket i alt dette.
Mye av festivalens verdi ligger i det å være hundre prosent til stede, ifølge Tjora – noe han beskriver som «mangelvare i manges liv».

Og her ligger kanskje litt av forklaringen på hvorfor vi ikke får nok av festivaler. Hvorfor det oppstår nesten utenomjordiske øyeblikk, som i Kirkhelleren på Træna i fjor sommer. Hvorfor vi drar tilbake til samme festival, igjen og igjen.

Den binder oss sammen, skaper et pusterom. Festivalen setter rett og slett kollektivet over individet for en stakket stund.

Nysgjerrig på Aksel Tjora og kollegaenes forskning? Les den her!

Publisert:

Del: