– Blå er fem år. I den anledning er det obligatorisk å komponere en fanfare, en litterær sådan, for å hylle en institusjon som fra 1998 av har manifestert en genuin arena for dyrkelse av en slags “urban-mytisk” musikalsk undergrunnskultur i Oslo, skriver Ballades Jon Øystein Flink, som i denne artikkelen diskuterer Blås fortid og fremtid med klubbens daglige leder, Erica Berthelsen.

Blå3 (Foto: www.blx.no)

Av Jon Øystein Flink

Det er ingen underdrivelse å hevde at Blå har betydd enormt for visse avarter fra populær- og kunstmusikk, en viss uhåndgripelig gren av musikk som er uhåndgripelig for det store kommersielle musikkmarkedet, men som har vist seg mulig å innkapsle i en “blå” profil. Gjennom hele sin femårige levealder har Blå maktet å løse denne oppgaven eksemplarisk.

Å representere en senjazzscene, med innslag av alle avarter som i tanken kan forbindes med jazz av i dag, såsom samtidsmusikk eller elektronica, dj’s som skratsjer frem dansemusikk på Blå hver fredag og lørdag. I europeiske metropoler som Berlin, Bonn, Praha, Stuttgart og gudbedre Barcelona, er denne typen institusjoner til og med i konkurranse med hverandre.

I Norge har vi kun Blå, noe som forsåvidt er mer enn tilstrekkelig; for her ser vi på den ene side at det vies de (politisk sett) musikalske taperne såpass oppmerksomhet at de med ett blir vinnere; og på den annen side stilles disse opp vis-à-vis mer populærkulturelt orienterte utøvere. For publikum kan dermed et vell av uttrykk finne en scene:

Der nede i Brenneriveien, i “idyllisk” beliggenhet ved Akerselva, finner vi et konsertlokale, en pub og en “klubb” hvor et vell av forskjellige kulturelle begivenheter – fra teatersport og barnekonserter annenhver søndag – eller improkonserter finner sted.

Fanfaren jeg innleder med finner derfor ikke uttrykk igjennom høytidelige trompettrudelutter à la OL 1994-fanfaren og Kongens Garde, men lar seg heller forestille ved å høre for seg alle de grisete musikerne, DJene, sangerne og kunstnerne som har opptrådt på Blå i løpet av fem leveår, og la hele denne gjengen gyve løs på instrumentene sine med all den kraft de har: Fanfare pour La Bleu.

Blå ble til etter en drøm svulmende i ruinene av Oslo Jazzhus’ nedleggelse, da Oslo var etterlatt i en tilstand av rast- og jazzløshet, tradisjonelt akkompagnert av et Herr Nilsensk monopol. To menns drømmer ble til slutt virkelighet. hvorav – ble virkelighet.

Den ene av de to, nemlig den jazzkyndige Martin Revheim, fungerte som daglig leder i årevis. I dag er det Erica Berthelsen som innehar denne overordnede stillingen, men rundt henne krystalliserer seg også et stort nettverk med kyndige mennesker i både det daglige arbeidet og den langsiktige planleggingen. Ved slik å traktere tøylene rundt institusjonen, kan hun sies å skue og tøyle Blå i et tilnærmet meta-perspektiv. Hun har bakgrunn fra universitetsstudier i medievitenskap og pedagogikk, og har jobbet på Blå siden starten. Når jeg treffer henne kan ikke dy meg, og nevner NRK.

— Vi var faktisk veldig takknemmelige for at NRK ville lage Kulturuke på Blå. Mange NRK-ansatte har vært veldig engasjerte i oss. De følte at vi hadde en god tone, og lagde derfor fjernsynsprogrammet “Kulturuke”.

Plutselig var Blå, med sin korte historie, nærmest landskjent. Kulturprogrammet “Kulturuke”, frontet av programleder Anne Grosvold, satte seg fore å påføre befolkningen en mer dannet form for voksenunderholdning.

På en av sendingene sang ingen ringere enn Tom Jones. Det er ikke ethvert fabrikklokale ved Akerselven som kan dokumentere det samme. Men til tross for et øyeblikks glamour i offentligheten, er det i realitetene duket for materielt tarvelige tilstander på Blå – hvis man kikker litt i kulissene.

Det er åpenbar mangel på visse grunnleggende fasiliteter, såsom toalett for musikerne. Skal du gjøre ditt fornødne som Blå-artist, må du benytte publikumstoalettene, noe som kan tenkes å være upassende for eventuelle store (og en smule kravstore) musikere. Og forøvrig er det ganske trangt og ukomfortabelt “back stage”.

— Vi drømmer om å bygge om, svarer Berthelsen når jeg konfronterer henne med eventuelle “blå” fremtidsplaner.

Men stilen på selve lokalet skal ikke forandres, der skal det fortsatt handle om søyler og betong, det er liksom litt hardt.

— Ellers er fremtidsvisjonen å fortsette å drive Blå etter samme modell, være åpen for alle sjangere, og lytte til andres kunnskaper.

Hva er egentlig dine mest vesentlige oppgaver som daglig leder for Blå?

— Man kan vel si at jeg sitter med det overordnede ansvaret for booking. Jeg avgjør ting som at det holder med ett storband i måneden, etc.

En rekke forskjellige aktører samarbeider fast med Blå, og produserer konserter her på bestemte tidspunkt. Av de faste konsertarrangørene knyttet til Blå kan vi nevne ULTRON og Ny Musikk.

Når jeg ironisk hinter til at Blå kanskje snart burde legges ned – for slik å derfor virkelig bli et mytisk sted, som vi når vi blir voksne kan fortelle våre barn om, men som de ikke kan oppsøke selv – svarer Berthelsen med et smil, og nevner gamle Klubb 7.

— Flere har sammenlignet Blå med Klubb 7, det synes jeg er et stort kompliment, sier hun.

Om Blå er det nye Klubb 7 eller ikke er interessant nok; men forskjellen er nok egentlig slående. For alle de som har vært på Blå de siste fem årene, har forstått at Blå satser direkte inn i sin egen tid, med aktuelle kunstneriske problemstillinger som blir løst eksemplarisk av ledelsen. Ballade gratulerer jubilanten, og ønsker Blå lykke til med de neste fem årene.

Komplett program for jubileet finner du her.

Publisert:

Del: