INNLEGG: – Jeg kan ikke se noen feil, hverken med eller om Spellemannsprisen i Per Erik Kise Larsens tekst; ”Feil om Spellemannprisen”. Derimot er det et par andre ting som bør justeres, skriver Torgny Skogsrud.

Spellemannprisen - harpe

Per Kise Larsen hevder at jeg har tatt Helge Iberg i forsvar i min tekst ”David mot Goliat”, og det er feil. Helge Iberg hadde allerede gitt sitt svar, og trengte ikke assistanse fra utenforstående. Jeg mener også det er feil å si at Alf Magnus Reistad har svart Iberg på det han skrev. Reistad brukte derimot teksten som et moment for egen (eller NRKs) agenda. Han svarte dessuten med en lettbent nonchalanse som kan tyde på at seieren allerede var innkassert. Og det tror jeg er rett.

Jeg oppfattet dissonansen mellom Ibergs tekst, og Reistads ”svar” som et interessant symptom på hvor dårlig det står til med spisskulturens rolle i en stadig mer kommersialisert mediesituasjon – i dette tilfellet musikkformidlingen.
Det er kritikkverdig at lisensfinansierte NRK ikke er sitt ansvar mer bevisst, men stadig glir lenger ned i de reklamefinansierte kanalenes ratinghelvete. En virkelighet der selv tragiske hendelser blir dårlig skjulte salgsobjekter. Ulykkelige virkelighetsskildringer omsettes til kynisk underholdning, brutalisert med svart og hvitt pepper, eller søtet med sentimental glasur. (Intet blir mer autentisk enn tårer) Alt etter hendelsens art og karakter. Det var mitt anliggende.

Navnet Spellemannsprisen forteller oss selvfølgelig at det først og fremst handler om utøveren. At mange artister også er opphavsmenn kan så være, men det er først og fremst utøveren som blir satt i fokus. Det er derfor ikke helt sant at prisen, (bortsett fra de to opphavsprisene som ikke formidles på fjernsyn) anerkjenner komponisten. Det er vel heller slik at komponisten kan få en bonuseffekt når de to rollene sammenfaller.

Kan det likevel hende at Iberg anerkjenner vinnerne av Spellemannsprisen som skikkelig komponister innen sine sjangre, men at han ønsker seg en tydeligere profilering av den musikken som ikke flørter seg til høye ratingtall? Jeg tolker ham slik. Det er fortsatt å forvente at NRK gjør en større innsats for formidling av avansert kunst og kultur enn å legge det til mindre attraktive flater. Det blir for lisensalibi å regne. Rart at jeg skal si dette, og ikke Kise Larsen, som er direktør i Det Norske Kammerorkester! Men han har kanskje funnet sine løsninger på problemet. Eller kan det være at jeg har ikke fulgt med i timen. Det får meg til å tenke på et forsøk man gjorde med padder en gang i tiden: Man la en padde i en kjele og varmet vannet langsomt opp til ganske nær kokepunktet. Så puttet man en annen padde opp i kjelen. Den døde umiddelbart. Tilvenning er viktig.

En gang var crossover en nyskapende og interessant programkategori. I dag er de fleste slike programmer for et gjesp å regne. Lykkeligvis har NRK fortsatt selekterte musikkprogrammer på sine sendeflater.

Når det gjelder Spellemansprisen, er det bare delvis riktig at den representerer all musikk fra den råeste popmusikk til den smaleste samtidsmusikk, all den tid sistnevnte og andre mindre populære musikkuttrykk ikke formidles til folket. Da er vi jo egentlig der Kise Larsen mener vi ikke bør være. En gruppe blir feiret med brask og bram i beste sendetid mens en annen frister en marginal tilværelse utenfor rampelyset og blir bare kanskje nevnt i enkelte avisspalter dagen etter. En bortgjemt og sikkert ganske furten seanse for denne gruppen med andre ord. Da må det være bedre å lage et eget program for et eget interessert segment av publikum. Men kommersialismen er kalkulerende og feig i forhold til slike spørsmål.

Direktøren for Det Norske Kammerorkester gjør et servilt knefall for NRKs vurdering av hva som er godt TV. Godt TV er for lisenskanalen salgbare programmer. Men hvor blir et av kulturformidlingen da. At Kise Larsen kommer trekkende med finsk fjernsynsteater som forslitt ”drepende argument” for seriøsitetens elendighet, gjør det vanskelig å holde smilet i water.

Kise Larsen etterlyser mindre offerrolle og mer møteplass. Javel, men er det ikke nettop det det går om her da? Edvardprisen kan nettopp være en slik møteplass. Hvis det fortsatt er slik at ”Ytringer bør finne sted”, som det står i Grunnloven, er det nettopp statskanalens ansvar å sørge for det. Det er dessverre slik i store deler av folket, at det som ikke skjer på TV hører innenfor trosbegrepet.

Kunstnere og kulturarbeidere vil finne nye arenaer å utfolde seg på. Her kan man håpe på Internett. Faren med Internett er imidlertid at vi får elitiske sekter. Det var jo den generelle spredningen NRK skulle ha tatt seg av.

Med hånden på hjertet; jeg ønsker meg frem til en renessanse for folkeopplysningens ånd.

Torgny Skogsrud er regissør.

Publisert:

Del: