Fe-mail (Hild Sofie Tafjord og Maja Solveig Kjelstrup Ratkje) er aktuelle med sin nye CD ”Blixter Toad”, utgitt på det amerikanske selskapet Asphodel. No er dei på lanseringsturne, deira første store satsing i Noreg, med konsertar i Tromsø, Bergen, Oslo og Stavanger. I dette intervjuet fortel dei om albumet, som dei meiner er meir subtilt og kanskje også meir symfonisk enn tidlegare – samt om inspirasjonar og episoder til grunn for plata: – Coveret antyder en merkelig historiefortelling, seier Tafjord. – Det er ikke et nytt uttrykk, det er superkonkret. – Men det står i nye koblinger, seier Ratkje. – Og det er kanskje slik vi vil at musikken skal være?

Fe-Mail, 2006 (Foto: JJ Sulin)

Av Ida Habbestad

— “Blixter” betyr ingenting på engelsk. Det er lyn på svensk, men noen nordmenn tror kanskje det betyr noe på engelsk? Vi prøvde oss på andre titler først. ”Pixiebastards” var høyt oppe ganske lenge, men ”Blixter Toad” var bedre. Og så hadde vi tatt noen bilder av oss selv i froskepositur som vi hadde lyst til å bruke på coveret!

Fe-mail, beståande av Hild Sofie Tafjord og Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, har møtt meg mellom to konsertar i Tromsø og Bergen. Dei er på lanseringsturne for sin nye CD, ”Blixter Toad”, og er i gang med å fortelja kvifor CD-en heiter nettopp det:

Fe-mail som små figurar i ei forstørra botanisk verd
— Vi bodde i kontorlokalene til Asphodel i San Fransisco mens vi holdt på med innspillingen, seier Tafjord. – Det var en stor terrasse utenfor, og ute var det kjempegrønt, en oase. Det var hummingbirds som stadig vekk fløy innom, de var en inspirasjon.

— Derfor vi kom med ideen at vi ville ha et cover der vi var bitte små figurer i en forstørret botanisk verden, forklarer Ratkje.

Fe-mail hadde sin debutkonsert i Tokyo i år 2000 – men Tafjord og Ratkje har spelt saman i ulike konstellasjonar sidan 1993. Mest kjende er dei frå SPUNK, som vart stifta i 1995, men dei har òg hatt samarbeid med ei rekkje andre artistar som Lotta Melin, Lasse Marhaug, Otomo Yoshihide, Ikue Mori, Wolf Eyes og Matmos.

I 2003 gav dei ut albumet “Syklubb fra hælvete”, som i 2004 vart fanga opp og utgjeve på nytt på amerikanske Important Records. I 2004 gav dei òg ut “All Men are Pigs” med Lasse Marhaug på Gameboy Records, i 2005 “Voluptuous Vultures” (PsychForm Records) – og no altså ”Blixter Toad”.

Tittelen som komposisjon
”Spør dei om titlane deira”, vart det tipsa på veg ut frå Ballade-kontoret. Det var ingen dårleg idé – Fe-mail omgjev seg med titlar som i stor grad er assosiasjonsrike, alt lenge før ein har høyrt musikken deira, og gjerne uavhengig av den faktiske koplinga mellom tittelen i seg sjølv og innhaldet han namngjer. Kva tenkjer dei så om titlar?

— Det som er med titler er at det skaper usikkerhet og forventning, seier Ratkje. – Å finne titler er fryktelig vanskelig og veldig morsomt. Det er spennende fordi det er en kreativ prosess på linje med det å komponere.

— Og så er det avgjørende om den låser eller åpner inngangen til låta, seier Tafjord; det er viktig at man ikke legger for mange og for konkrete føringer for opplevelsen av låta.

”Blixter Toad” inneheld til dømes titlar som ”Belonging”, “Navrattan Korma”, “Samba Furore”, “The Horizontal Density of Humanity”, “The Vertical Pit of Machines”, “In Den Schonen Gruen Wald”, “Pretty Song”, “Pretty Ugly Song” og så bortetter. Korleis kjem titlane til?

Navrattan Korma
— Alle titler har sin egen historie. Noen titler er bare arbeidstitler som har forblitt, andre er assosiasjoner. Og noen ganger kan man kalle noe”elg i solnedgang”, mens det du virkelig ser er en flodhest i en karusell, seier Ratkje.

— Et av sporene på ”Blixter Toad” heter”Navrattan Korma”, fortel Tafjord. – Inspirasjonen kom av et sample som Maja bruker i låten, – det høres ut som hun sier ”hitneran, hitneran”, som siden har vridd seg til navrattan korma. Og yndlingsrestauranten til sjefen på studioet er en indisk restaurant i San Fransisco – hvor vi har pleid å spise navrattan korma. Det er en gryterett med mange forskjellige grønnsaker, — og slik er låta litt også.

Og til inspirasjonen ligg også ei mengd andre assosiasjonar:

— Vi er inspirert av dyr og instrumenter og rare ting, seier Ratkje.

— På coveret er det for eksempel bilde av en slags fisk som leser i en gammel eventyrbok, seier Tafjord. – Coveret antyder en merkelig historiefortelling. Det er ikke et nytt uttrykk, det er superkonkret;

— Men det står i nye koblinger, seier Ratkje. – Og det er kanskje slik vi vil at musikken skal være?

Noisens mangefasetterte menneske
Usikkerhet og forventning, irrasjonalitet, surrealisme – det leikne, ”alt-er-mogleg”-prinsippet; det er mange ting som kjenneteiknar Fe-mails musikk. På heimesidene deira kan ein lesa at Fe-mail spelar elektronisk musikk, basert på improvisasjon, med live sampling, samt opptak frå deira eigne genererte lydar, — men alltid med fokus på hovedinstrumenta deira, som er stemme (Maja) og horn (Hild).

Det er ikkje andres lyd, men alltid lydar som kjem frå dei sjølve, presiserer dei. Og musikken er karakterisert av bruk av gamle, analoge elektroniske og akustiske lydkjelder — som panfløyter, harmonika, og andre undervurderte instrument, side om side med datamaskinar og samplarar.

— Dette er kanskje den eneste formen for musikk jeg driver med, som jeg kan sette merkelapp på, seier Ratkje. – Men så kan man selvfølgelig spørre seg hva slags form for noise det er… Men det er i alle fall høy energi, høyt volum.

— Det er tydelig at folk som holder på med noise har en veldig variert bakgrunn, de er interessert i ulike ting, det er ikke sjangerspesialiserte, men mangefasetterte mennesker, seier Ratkje vidare.

— Det er vrient med sjanger og begrep, seier Tafjord. – Jeg har mine røtter i jazz, og for min del kan det jeg holder på med være en naturlig forlengelse av jazzmusikk, selv om det også like gjerne kan være en forlengelse av for eksempel rock og samtidsmusikk. Jeg føler ikke at vi bryter med historien, men bidrar forhåpentligvis til en videreutvikling. De musikalske elementene er ikke nødvendigvis nye, og det er det semantiske som er viktig. Måten de er satt sammen på, kontekst og ladning. Improvisasjon er komponering i sann tid.

Opprør mot ein etablert kulturagenda
Fe-mail meiner den suksessrike utviklinga er tilfeldig, at ting berre har skjedd. Og kanskje skuldast det ein tilfeldighet at det første albumet vart oppdaga av eit amerikansk plateselskap, men den omfattande merksemda bandet har fått som fylgje av dette, tyder på at det tross alt berre var eit spørsmål om tid før omgjevnadene la merke til dei. Etter relanseringa av ”Syklubb fra Hælvete” skreiv Thurston Moore (Sonic Youth) fylgjande:

“Out of Norway comes the most exciting noise LP I’ve heard to date. These two women romp through stimulating noise compositions fresh and clean with a distinct Scandinavian frost. But there’s always an undercurrent of warm embrace, sweet and masterful.”

Sidan har Fe-mail fått jobbar over heile verda, men aller flest i USA.

De seier at publikummet er ulikt i USA og Europa?

— Ja, hele noisescenen generelt er annerledes i USA, seier Ratkje.

— Det virker som den har mer tilknytning til rock, seier Tafjord. – Publikummet er mer som et rockpublikum, det er ikke nødvendigvis kultivert og sittende, selv om du også finner den typen publikum i USA.

— Det er sikkert fordi det overhodet ikke er en del av den offentlige kulturagendaen. Dermed får det også en større politisk tyngde, et reelt og folkelig opprør mot en etablert agenda, som det er veldig inspirerende å få ta del i, seier Ratkje.

Asphodel
Ei utgjeving på Asphodel, som står bak artistar som Christian Marclay, Iannis Xenakis, Ryuichi Sakamoto, Diamanda Galas og Otomo Yoshihide, er ei endå større anerkjenning.

— Det er en glede å få jobbe i et så godt studio, med glimrende teknikere, seier Tafjord. – Vi fikk jobbe så mye ville, fikk nøkler til studio, vi bodde der og kunne jobbe natt og dag. Asphodel har mye analogt utstyr og vi gjorde noen sessions med det utstyret. Nytt utstyr gir nye muligheter, overrasker oss, og fører til at vi gjør andre ting. Det er moro!

Plata vart laga under to arbeidsopphald på Asphodel i San Fransisco. Den første perioden var i februar 2004, då var dei i studioet i 10 dagar. Den andre varte ein månad i mars/april 2005. Tafjord fortel om den første perioden:

Preprosessen
— Vi begynte første dag i studio å ta opp horn og vokal ubearbeidet, som skulle være utgangspunkt for videre jobbing. Vi ble kjent med studioet, begynte å bruke deres verktøy, vi jobbet blant annet med 16-kanalsystem, det var en preprosess til plata. Vi gikk i dybden, fant ut hvor vi ville være.

— Vi gjorde en konsert på slutten av det første oppholdet, den tok vi opp, og en bearbeiding av den er med på plata, seier Ratkje.

Ho trekkjer fram at det er heilt ulike ting å spela konsertar og å arbeida med ei plate:

— Det er annerledes å lage plate, da er det komposisjonsarbeid, seier Ratkje. – Det krever en annen lytteform. Når vi lager plater, komponerer vi i studio, men vi improviserer alltid konsertene. Derfor kommer vi aldri til å spille noe fra plata. Men vi spiller jo musikkvideoer fra plata — så publikum kan jo få se det.

Den andre perioden
Korleis var det å venda attende og arbeida med materialet etter eit så langt opphald?

— Det var veldig fint, seier Ratkje. – I mellomtiden hadde de bygd et nytt studio, og vi var av de første som fikk jobbe der. Vi brukte ting fra den første gangen vi var der, men så hadde det skjedd ting:

— Vi tok natulig nok med oss erfaringene vi gjorde i studioet første gang til konsertene våre, og utviklet det videre der, seier Tafjord. – Komposisjonene vi gjorde da har levd videre med i improvisasjonene våre. Perioden har reflektert seg i live-spillingen, vi gjorde konsertopptak som vi så tok med oss tilbake, og komponerte videre på det. Vi oppdaget at materialet var der fremdeles, men tok ny form gjennom å bli spilt og spilt.

— Men vi har også brukt musikk, helt konkret, fra den første arbeidsperioden. I et spor som heter ”The Horizontal Density of Humanity” bruker vi fra de austiske råopptakene, seier Ratkje. – Og sporet ”The Vertical Pit of Machines” er en nedklipt versjon av den første konserten vi gjorde der, hvor vi spiller støy med lånt utstyr fra Asphodel.

Raffinert uttrykk
Korleis er denne CD-en i forhold til tidlegare utgjevingar?

— Den er mer subtil og det er flere nyanser, kanskje ennå større kontraster enn når man opplever oss live, seier Ratkje. – Da vi gav ut den første plata hadde vi nettopp begynt, nå har vi kommet mye lenger. Vi har spilt utallige konserter, vi har raffinert utrykket vårt – det er mer spennende å høre. Vi tør å dra inn ennå flere elementer, tør å bruke mer av erfaringene vi har som utøvere og komponister, vi har mer begrep om vår egen spennvidde.

— Vi oppdaget under innspillingene at det plutselig låt symfonisk, — det bare skjedde, seier Tafjord.

— Nesten som progrock, seier Ratkje. – Harmoniske aspekt har sneket seg inn; og rytmiske. Vi har en samba — i alle fall mener vi at det er en samba. Du kan lage funky noise – noise trenger ikke bare være en dur, men kan være drivende rytmisk, svinge på en absurd måte.

— Og det er fremdeles likestilling mellom høyteknologi og lavteknologi. Vi jobber i et av USAs beste studio og spiller munnspill og bruker mikrofoner til 50 kr. Det er spennende å hele tiden ta i bruk nye ting. Og alt er likestilt — uansett hvilken lyd det er snakk om, så lenge den er interessant. Hvor lyden kommer fra er underordnet, seier Tafjord.

— Det er en holdning som kommer fra SPUNK, seier Ratkje.

På vegen med Enslaved – og Tsjekov
Av vidare prosjekt for Fe-mail kan nemnast to konserter i mai med SPUNK, samt framføring (også med SPUNK) av bestillingsverket ”White Elephant” av den amerikanske komponisten Joseph Byrd, i Manchester i Juni.

Fe-mail har òg eit prosjekt med dansar og koreograf Lotta Melin, som til hausten skal setja opp ei ny tolking av Tsjekhovs ”Tre søstre” i Sverige. Turne med Enslaved vert det òg — i regi av Rikskonsertene. Meir om denne kan lesast i intervju med Enslaved her på Ballade.

”Blixter Toad” er for øvrig meldt av Derek Walmsley i The Wire i April, som skriv fylgjande:

“Fe-mail looked like catwalk models on the cover of previous releases, but there were no such easy thrills in their music, which was viciously abstract and brilliantly unpredictable. Was their image intended to satirise male erotic fantasies, or – like Chicks On Speed – a sign that both the images and aesthetics of electronic music were ripe for exploration? Blixter Toad doesn’t provide any definitive answers, but this double CD of site specific sound experiments further underlines how broad, ingenious and empowered their version of electronic music is. Ratkje’s voice is a constant reference point. Laughs, trills and gasps are chopped up and filtered in the mix, and her elusive, ecstatic presence liberates Blixter Toad from the directionless fug of, say, Black Dice. While Ratkje’s will-o’-the-wisp persona brings humour and a sense of the surreal, it’s not at the cost of atmosphere or overall intensity. The pieces here – spread over two CDs lasting nearly two hours – are extensive to the point of exhaustion. Fe-mail’s playfulness keeps things lithe and lucid. If the album provokes more questions than answers as to who Fe-mail really ‘are’, the abrupt turns and perpetual sonic bombshells make it a rewarding state of confusion.”

Til veka kan Fe-Mail opplevast i Oslo og Stavanger, under sin første Norgesturne. Dei har alt spela i Tromsø (22/4) og Bergen (22/4). No ventar Fabrikken i Oslo, fredag 28. april, klokka 21, og TOU Scene i Stavanger, laurdag 29., klokka 22.

Konsertane vert arrangerte i samarbeid med Ny Musikk. Meir om Asphodel kan du lese på denne sida.

Publisert:

Del: