INTERVJU: Denne veka flyttar administrasjonen i Den Norske Opera til sitt nye hus i Bjørvika. Operasjef Bjørn Simensen gjev her eit attendeblikk på høgdepunkt frå Folketeaterbygninga, og ser dessutan på utfordringar framover. – Det er ikke mulig å peke på en enkelt utfordring; det er store utfordringer hver dag. Men formålet: Kvaliteten er nummer én, det har jeg alltid fokus på, og spørsmålet om hvorfor vi er her. Vi eksisterer ikke av egen kraft, men for at vi skal formidle kunst for publikum, seier Simensen til Ballade.

Bjørn Simensen 2002

Av Ida Habbestad

Operasjefen har såvidt tid til ein samtale over telefon; han er midt i flyttesjauen frå bygget der operaen har halde til gjennom nesten 50 år. Om det er vemodig å skiljast etter så lang tid, er det aller mest ei lettelse å komma vekk frå kunstnardelen av Folketeatret. Den har vore som ein labyrint der ukjende har problem med å finna vegen ut, der ein stadig kan finna nye rom og gongar, og der det er uframkommeleg med rullestol, barnevogn og liknande.

Korleis har det vore for dei tilsette å arbeida under slike tilhøve i så lang tid?

— Det er en skjebne vi har delt med flere i landet, men heldigvis har det de siste årene vært med utsikter til noe bedre. Og det er utrolig hva folk finner seg i når de vet at fremtiden er lys! svarer Simensen.

— Det har vært en fandenivoldskhet, eller speiderånd hos de ansatte som jeg håper vil fortsette å være der i månedene fremover. For det vil nok være unntakstilstand i forbindelse med flyttingen, der den første tiden blir hektisk, og av og til også dramatisk. Vi må være fleksible og skyve en del reglementer til side for å få det i hop, og kan nok ikke senke skuldrene helt før sommeren 2009. Til da er mottoet at alle må gjøre alt og alle må hjelpe alle.

Naturleg musikalitet ved avgangen

Simensen tiltredde stillinga som sjef for operaen i 1984, og har vore tilsett i to periodar, først frå 1984-1990, og dinest frå 1997. Alt tidleg i 90-åra byrja departementet arbeidet med utredning av nytt operahus, før vedtaket om Bjørvika-operaen kom i juni 1999.

Store delar av din tid i operaen har altså vore ei ventetid – på noko nytt og betre. Korleis er det å vera med over i dette nye bygget for såpass kort tid?

— Det har vært meningen hele tiden at jeg skal være leder gjennom åpningen for den første sesongen. Jeg har vært i operaen i 18 år, og hadde det ikke vært for det nye huset hadde jeg sluttet før. Det har vært et stort privilegium å være med på dette, men det er en naturlig musikalitet i at jeg nå overrekker stafettpinnen om et år! seier Simensen.

Han tek seg gjerne tid til eit attendeblikk på høgdepunkta i si tid som operasjef i Folketeaterbygninga. Dei viktigaste endringane fann stad i den første perioden på 80-talet, meiner han.

— Da jeg kom i 1984 var det tre-fire revisjoner jeg startet med. For det første var vi de første i Norden som gjorde operaene på originalspråket, og innførte norsk teksting på tekstmaskin. Før dette ble alt repertoar fremført på norsk. Revisjonen var viktig for publikum og kunstarten, men de norske sangerne mistet beskyttelse når man åpnet for å hente inn internasjonale solister. Slik sett var det kontroversielt. Men jeg har likevel sluppet til norske sangere, og har hele tiden vært særlig opptatt av å vise frem unge norske solister – det er et ettermæle jeg gjerne vil påberope meg!

— Satsningen har hele tiden vært dobbel: Både nasjonal og internasjonal, held han fram.

— En del av den nasjonale satsningen var å sette i gang bestillinger av norske operaer, i første omgang fem verk, som nå alle er fremført.

Sjølv om det tok sin tid?

— Ja, slike prosesser tar alltid tid – det er som flere maratonløp etter hverandre. Og vi gav oss ikke med de fem; gjennom årene har jeg bestilt rundt 20 operaer. Det er bare i Finland blant de øvrige nordiske landene at man har bestilt flere operaer på så kort tid.

Tolking framfor gjenforteljing

Det er likevel – med eitt godt unntak – flest klassikarar å finna når eg bed Simensen trekkja fra enkeltproduksjonar han meiner har vore høgdepunkt. I omtalen av dei er det dessutan tydeleg at personane bak – tolkarane – er dei viktige for Simensen i denne vurderinga, nærast sidestilt verket, og det kjem fram at tanken om ei tolking av verket var relativt ny då han byrja som operasjef.

— En av de første oppsetningene vi hadde, ”Aida” med regi av Giancarlo Del Monaco, var jeg særlig fornøyd med og dessuten Frank Corsaros ”Carmen”, der handlingen var lagt til den spanske borgerkrigen. Begge disse operaene representerte en modernisering av operakunsten ved å flytte den nærmere vår tid. Regissørene foretok ikke bare gjenfortellinger av partituret men gjorde sine tolkninger av det. På den tiden var dette nytt i Norden, seier Simensen.

— En annen viktig regissør var Willy Decker, som gjorde tre produksjoner her på 80-tallet; ”Figaro”, ”Cosi fan tutte” og Antonio Bibalos ”Macbeth”. Til ”Macbeth” fikk vi satt sammen et team som ble helt sensasjonelt, med Decker, Antonio Papano som i dag er musikksjef i Covent Garden, men som debuterte som musikksjef hos oss, og Bibalo selv. Det ble en særdeles vellykket satsning.

I nyare tid er det nasjonale regissørar som vert framheva: Stefan Herheim si tolking av ”Julius Caesar”, som og introduserte den nye gjestedirigenten for tidleg repertoar, Rinaldo Allessandrini, samt Stein Winge sin Verdi-Shakespere-trilogi, ”Macbeth”, ”Otello” og ”Falstaff”.

Adrenalin som drivstoff

Og Simensen kunne halde fram med å peika på gode oppsetjingar, men me avbryt han og spør om kva han har opplevd som kontrovers gjennom opera-arbeidet.

— Adrenalinet i et teater er et drivstoff, ikke en bremseveske, svarer Simensen til det, og held fram:

— Hos oss har du to kunstarter i samme hus som kjemper om plassen på en scene og kampen mellom nasjonale og internasjonale interesser. 50 yrkesgrupper skal samarbeide for å få forestillingen opp å gå – vi har 500 ansatte fra 32 forskjellige nasjoner. At det lykkes viser at musikk og teater er et av de beste grunnlag for samarbeid. Om man mislykkes, mislykkes alle – og lykkes man, lykkes man sammen. Selv har jeg opplevd hele skalaen – jeg har blitt utnevnt både til geni og til komplett idiot. Det nytter ikke med høy sigarføring; lav personlig prestisje er en forutsetning for å overleve i denne bransjen, seier Simensen.

Ikkje desto mindre er han klar på kva operaen har oppnådd gjennom dei siste 20 åra, der ein på ein annan måte kan måla seg internasjonalt – mellom anna som godteken samarbeidspartnar med Covent Garden og Metropolitan om Verdi-operaen ”Don Carlo” i 2008. I opningssesongen finst der òg vilje til nytenkjing, som mellom anna kjem til syne ved oppsetjinga av Cecilie Ore sitt nye verk ”Dead Beat Escapement”, som òg understrekar Den Norske Opera som ein nasjonalopera.

— ”Peter Grimes” av Benjamin Britten poengterer også dette, at vi er nasjonalt orienterte, seier Simensen.

— Den blir fremført i en oversettelse til nynorsk av Edvard Hoem. I motsetning til tidligere er jeg mer villig til å diskutere prinsippet med å synge på originalspråk – ikke minst fordi alle sangere synger best på sitt eget språk.

Kunst for publikum

Kva har vore den største utfordringa i di tid som operasjef?

— Det er ikke mulig å peke på en enkelt utfordring; det er store utfordringer hver dag. Men formålet: Kvaliteten, er nummer én, det har jeg alltid fokus på – og spørsmålet om hvorfor vi er her. Kunstnerne og publikum er våre oppdragsgivere. Vi eksisterer ikke av egen kraft, men for at vi skal formidle kunst for publikum. Alt annet kommer i annen rekke.

— Det er det samme som blir hovedutfordringen også fremover: Å sørge for at scenen er i sentrum, at vi tar utfordringen det nye huset gir. Det er det samme som skal skje i det nye huset; musikerne skal spille, sangerne skal synge, danserne skal danse, men vi har enda større krav på oss. Heldigvis ser det ut til at vi får hjelp; akustikken er noe av det mest fabelaktige vi har hørt.

— Og det er en beroligelse. Hvis ikke hadde man kastet 4 milliarder i sjøen, avsluttar operasjefen.

Publisert:

Del: