Fartein Valen og hest

Fartein Valen på Simax: – Alvorsfylte motstemmer

For første gong er Fartein Valens songar samla på ein CD. Innspelte på Simax med sopranen Siri Torjesen, pianist Håkon Austbø, Bergen Filharmoniske Orkester og dirigent Christian Eggen. Den historiske dokumentasjonsverdien synes innlysande, men utover det, kva er det ved Valens alvorsfylte verk som kan gi liv til prosjektet også i tanke, tekst og tone? Ballades Solveig Grødem Sandelson spurde initiativtakar Siri Torjesen.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Solveig Grødem Sandelson

Ho er der før meg. Ho har vore klar lenge. Det er tre år sidan sopranen Siri Torjesen begynte å jobba med Valensongane. Vi kjenner henne best for å ha gitt stemme til nålevande, norske komponistars vokalverk gjennom mange år, ein pioner og høgt skatta utøvande pådrivar for det stadig nye og uprøvde. Men no er det Valen. Streng polyfoni og frittsvevande tonelinjer som set dei heilt store tekstar i spel, det er Goethe og Schiller, det er kjærleik, smerte, lengt og død. Det er håp, hav og dirrande alvor, tema som får dei største spørsmål til å svirra over dette minste av alle kafébord, og kjapt reduserer nymotens greier som café latte til lunka, meiningslaus gruff. Er tida inne for å gå det store alvoret i møte igjen? Er det muleg å fordøya dette, utan tilvant, distansert sarkasmekrøll i munnviker og språk?

— Du tilhøyrer nok ein annan generasjon enn meg der. Eg hugsar dei første studentane mine misunte meg syttitalet, det sterke politiske engasjementet, alvoret, trua på at ein kunne forandra verda, ikkje bare for seg sjølv, men for menneska. Eg trur eg kan forstå dei. For meg er det heller sånn at eg alltid har distansert meg frå det ironiske, eg er nok sjølv ein slags misjonær, om ikkje i religiøs forstand. Sytten år gammal var eg i Oslo for første gong, på Munchmuseet, der Käthe Kollwitz etsningar blei det første møtet med moderne kunst. Eg hadde aldri sett noko så rått, det var frå tysk mellomkrigstid, det var utsvelta ungar, det var usminka krigsgru, kunst som krevde at ein tok stilling, uforkledd, uskjønn. Eller noko meir enn bare skjønn. Og noko heilt, heilt anna enn Byorkesteret i Kristiansand sine heller ufarlege konsertar. Det var ei rystande viktig erfaring, det var ein vekkjar, det fekk meg til å bestemma meg for den nye, moderne musikken.

Valens songar er stort sett frå 1920-talet, dei tyske tekstane er nærmast universelle i innhald. Kan denne musikken gripa inn, inn i tida, inn i menneska?

— Eg gjekk nettopp over Christiania Torv, med Valens «Ave Maria» i øyrene – «be for oss, nå og for alltid». For meg får det faktisk ein dobbelt klangbotn akkurat nå. Eg klarer ikkje koma unna det..

Her kjenner Ballades utsende ei slags ulmande moralsk plikt ein stad, ei plikt til å yta kritisk, velplassert motstand, til å trekkja opp eit spenn for lesarane. I staden sig eg innover bordet, for oppriktig å tilkjennegi mitt eige gjennomgripande musikkgymnasmøte med nettopp Valens «Ave Maria”», ei bøn som for meg klang så overjordisk vakkert tonesatt at det forandra den dagen radikalt, og alle andre dagar litt. Eg spør kva det er han gjer, korleis han behandlar tekstane musikalsk.

Og Torjesen fortel. Om det kompromisslause, i tekstval som i musikk, om kosmopolitten som går rett til dei største diktarane, og dynamikken som går rett frå det minste til det største utslaget. Om ein edrueleg balanse mellom streng disiplin og sterk lidenskap, det stramme spennet som aldri lar musikken bli pompøs, den polyfone satsen som aldri lar noko kvila i briljansen, her er motstemmer heile tida. Songleg, seier ho, er den største utfordringa at teksten er så horisontal, den er meiningsberande, samtidig som tonespråket er atonalt og svevande, har musikken eit nærmast syllabisk forhald til teksten, staving for staving, med andre ord. Av og til i eit eksplosivt samsvar, andre gonger gjengir han bare stemningar. I Bachs polyfone stil blir bare to-tre tekstfraser brukt, ein blir kjent med dei, så overtar det polyfone spelet, og melismane. Hos Valen er det heile, store dikt som blir presentert i ein polyfon stil.

Så stoppar ho ein kaffislurks tid for meg som noterer, eit tankekast for henne som fortel, nok til å sortera i eit tydeleg utømeleg tema. Ho fortset litt prøvande, som om vi skal inn i ein parantes:

— Eg innbiller meg at han må ha hatt eit sterkt forhald til dikta som dikt, nokre av songane har han jobba med i over fem år. Klarer ikkje heilt fri meg frå å undra meg over om han har lagt igjen spor av seg sjølv i tekstane han har valt. Han er så myteomspunnen, han levde så stille, var uvanleg bereist og utdanna, snakka seks – sju språk, studerte i Berlin, var misjonærbarn på Madagaskar, jobba på Mallorca, reiste til Italia og Paris. Men valde vekk Oslo og eit selskapeleg liv, trekte seg tilbake til Valevåg, beskytta seg sjølv. Songen til tekst av Walt Whitman opplever eg som eit slags mantra for han: «Darest thou now, O soul, walk out with me toward the unknown region, where neither ground is for the feet nor any path to follow?» Om det skildrar ein indre lengt i han, om han bar på noko han ikkje fann muleg å leva ut, eller om det er den romantiske og religiøse tenkninga hos han som får han til å velja seg slike ord, er kanskje ikkje så viktig. Mot slutten heiter det, fritt gjengitt. «Then we burst forth, we float, equal, equipt at last». Det er noko der. Noko som får eit gripande, nesten vektlaust uttrykk i den spesielle, atonale musikken hans.

Er det spekulativt å tenkja seg at det er søkinga etter ein slik vektlaus, kanskje overjordisk fridom som får han til å venda seg til det atonale, det som musikalsk riv seg laust frå tyngdekrafta?

— Nei, det trur eg ikkje. Ein finn noko av det same eteriske, overjordisk vakre i Messiäens tonespråk, felles har dei den sterke religiøsiteten og forhaldet til naturen. Det er ein lite egoistisk kunstnarrolle dei inntar, som hos Bach er det prega av «soli Deo gloria» – Gud aleine vere æra – om det ikkje er uttalt. Det er komponisten som bodbringar.

Det har vore sagt så mye om einstøingen Valen, han som står heilt for seg sjølv, både menneskeleg og kunstnarisk. Men i dei polyfone linjene, i tyngden i tekstane står han i ein tradisjon ikkje bare frå Bach, men også 1500-talets tekstberande polyfoni. Han står slett ikkje utanfor alle trekk i europeisk musikkhistorie. Kva kan den oppfatninga fortelja om musikklivet rundt han?

— Valen var ikkje uglesett. Men han var lite villig til å gå inn i selskapslivet dei åra han budde i Oslo, han hadde få vener, og snakka veldig nedsetjande om kulturlivet, kalte Oslo for tosseparadiset. Han snakka også foraktfullt om Akademiet i Berlin, nesten slik Grieg snakka om si studietid i Leipzig. «Dei nemnde aldri kunst der», sa Valen. Samtidig må det ha vore interesse for å framføra musikken hans. Eg trur han var redd for å gå i klinsj, han veik unna. Han kan ikkje ha hatt nokon sterk dialog med songarar, riktignok har han dedikert verka sine til namngitte songarar, men dei er heller ukjende for ettertida, det er aldri dei mest profilerte han vender seg til. Nokon stadig dialog kan det ikkje ha vore snakk om. Han gjekk heilt sikkert glipp av noko med det, men bevarte kanskje sin eigen reinleik, beskytta sin eigen kunstnarstemme. Det var nok mye Valen sjølv som opplevde seg som misforstått. Han kunne vera reint barnsleg også, som når han skreiv adressa si «Valevåg, Verden», slik vi gjorde då vi var små. Han insisterte på at havet nedanfor huset hans var det store Verdenshavet, Atlanterhavet, det same som store land og byar ligg ved.

Omtrent her er det at den utflytta sørlendingen og den heimflytta vestlendingen fell fullstendig i stavar. Over sørlendingars og særleg vestlendingars barnslegstolte, sjølvmotseiande og nokså humørlause forhald til Oslo. Offisielt orienterer ein seg vestover, over havet. Oslo er avsides, det bruker vi alle vanvittig mye tid på å forklara. For kven er litt uvisst. Sørlendingen Torjesen har i årevis gått rundt i Oslo og lengta heim til Kristiansand, til frisk luft og sjøsprøyt. Ro til å høyra sin eigen kunstnarstemme, dei tier jo aldri stille, desse Oslofolka, snakkar høgt og mye og heile tida.

— Eg er den evige bondestudent, seier ho. – Eg kjem aldri over det, kjem aldri til å slutta å lengta, kjem alltid til å føla meg litt framand her. Sjølv har Ballades utsende denne lørdagsmorgonen enno doggvått hår av salt vestlandsskodde, dradd inn til Oslo av lengten etter dei mange andre, etter kontakt med likesinna. Og trongen til å bli gjennomblåst av raus kuling, til å få tak i dei stillaste, bare nesten utklekte tankane drar meg tilbake. Så ler vi, ordnar litt opp, tar opp forfattaren Kjartan Fløgstad blant dei evige bondestudentar, han skriv stadig hjartebankande om utkantane, der alt det nyskapande visstnok dukkar opp, men bur sjølv i Oslo. Håkon Berge får vi flytta heim, han må jo ha vore lenge nok i eksil, stakkar, Nils Henrik Asheim har sikkert ikkje noko imot litt komponistselskap, det Vestlandske Verdenshav har sjøsprøyt nok til alle. Torjesen sjølv slår nesten overbevisande fast at Nesoddtangen er til å leva med. Men treng ho nå eigentleg denne Oslokontakten lenger? Konklusjonen får vi utelata, det er jo ikkje sikkert alle ville forstå. Dette med alltid å lengta. Heim eller ut. Valevåg – Verden – Verdenshavet.

Vi tar oss saman. Tilbake til det vi skulle snakka om, eigentleg.

Når ein kikkar seg over skuldra, skottar tilbake på det norske vokalmusikklandskapet frå slutten av sist århundre, er det ei heilt anna retning enn Valens tonelinjer som umiddelbart kjem i fokus: Stemmen som instrument, som effekt, tekst som blir avklipt, oppklipt, repetert, brukt rytmisk, lydmalande, heller enn meiningsberande. Kvifor?

–Veldig mange komponistar har nok funne store delar av songtradisjonen både klam og tung, fylt av klisjear og altfor nær parodien. Du veit, liedsongarinne i stor kjole ved pianoet, fylt av den store lidenskapen og den store vibrato. I eit lite land er det jo også sånn at dei fleste går i den same skolen, då vil ein også høyra slektskap. Etter Berios «Sequenza», som nettopp utforskar stemmen som instrument, er det mange som tar opp den tråden. Teksten blir non sense.

Men også det endar fort, veldig fort, opp i klisjéar?

— Ja. Eg forstår kva du meiner. Kanskje er nokre av komponistane også på veg tilbake, akkurat no jobbar eg med Mark Adderley, han vil ikkje ha noko av det, av effektmakeriet. Rolf Wallin har satt musikk til tre dikt av Rilke, meiningsberande dikt. Sofia Gubaidulina gjer også slike ting. Ein treng vel å bli trygg på seg sjølv, for å gjera slikt, bruka det universelle, det som ligg utanfor tida, men samtidig virkar allmenngyldig. Det krev nok meir mot. Kanskje er det også slik at vi toler meir av alvoret, at det ironiske, morosame og distanserte ikkje tar så stor plass lenger. Når det gjeld Valens musikk, har norske komponistar veldig ulikt forhald til den, mens Asbjørn Schaathun kan finna ein gjenklang i dei romantiske anstroka ved Valens prosjekt, synes ikkje Arne Nordheim å ha noko særleg sterkt forhald til han i det heile tatt.

For meg, som opent høyrer til dei som aldri har kome heilt over det første møtet med Valens musikk, virkar den enno stadig sjeldan fri for musikalske klisjéar?

— Eg trur han må ha hatt ein enorm styrke og vilje, det er så strengt i form, han skrur til, skrur vidare og vidare, du rekk aldri å briljera, han krev disiplin. Eg trur det er dei ytre, stramme rammene han gir seg sjølv som gir fridom, ei sprengkraft innanfrå. Ein kan ikkje sprengja grenser utan å ha nokon å sprengja. Samtidig er polyfonien så rik, det dukkar stadig opp noko nytt for meg, av og til kjenner eg nesten ikkje orkesterstemmene igjen, fordi eg stadig legg merke til noko nytt. Verket pløyer seg innover, blir bare betre og betre. Slik det ofte er med god kunst. Veldig god kunst.

Er dette eit nødvendig prosjekt?

— Det er jo stilig å samla alt, då, det har ikkje vore gjort før. Som historisk dokumentasjon har vel alle involverte sett på det som ei nasjonal oppgåve.
— Det er det innlysande aspektet, men utover det, kvifor er det nødvendig for deg ?
— Som utøvar kjennest det som om tida var inne nå. Som om eg kunne ta med meg heile den klassiske utdanninga mi, teknikken, tolkninga, respekten for historia, saman med erfaringa og forståinga for ny musikk. Sånn trur eg vi har følt det, alle vi tre som har jobba mest med dette, Håkon Austbø, Christian Eggen og eg. Valen flettar saman det klassiske og det moderne. Og så er eg blitt ein hund etter gode tekstar, desse tekstane har så mye, det er klassisk litteratur, det er gresk mytologi, det er transformasjon og grenseland – grensene mot døden, mot det ukjende.

Igjen kjem ein av desse få pausane, der Torjesen synes å sortera tankar etter kategoriane «kan delast» og «for privat, kan føra til uvesentlege avsporingar».

— Det blir kanskje veldig personleg, dette. Men eg hadde begynt å spørja meg sjølv etter meininga i det eg dreiv med. Etter å ha jobba lenge og tett med stadig ny muskk, etter å ha nådd dei yrkesmessigs ambisjonane eg hadde, stoppa eg opp ein stad, spurde meg sjølv kvifor eg gjer det eg gjer. Hadde mista meininga av syne, drivkrafta, det som ligg bak og bankar. Noko innhenta meg. Så finn eg at nokon ting, nokon tekstar alltid kan seia noko. All god kunst lærer oss om døden. Valen stiller spørsmål eg kan kjenna meg igjen i. Det er ikkje overflatisk. Det ligg ein slags katharsis i det, sjølv om det er eit misvisande ord for pietisten Valen.

Fartein Valen sa eingong i eit intervju at han søkjer å finna fram til fellesnemnaren, det alt det andre kan gå opp i, det som kan samla seg om det store, det endelege – det evig universelle. At han, utan å har reflektert over det, ubevisst vil det same som det som ligg bak FN og tanken om fellesstaten. Kan vi finna gjenklang av så store, gjennomgripande tema i musikken hans? Og trur du vi er klar for eit slikt alvor?

— Har han sagt det? Det er eit alvor som er heilt på sin plass. Det har tatt meg tre år å trengja inn i dette. Eg har aldri gått så djupt inn i noko. Aldri. Møtet med desse verka har fylt meg med ydmykhet, eg som utøvar er fullstendig underordrna. Det er møtet med verket som er så sterkt, det er det eg så gjerne vil formidla. Eg måtte faktisk gjera dette. Det høyrest sikkert overveldande ut, men sånn er det. Så er eg også klar til å forsvara dette prosjektet. Ein kan lika eller ikkje lika Valens verk. Men ein får ikkje behandla dei overflatisk og enkelt. For dei er ikkje det. Kanskje ein kan få tak i noko der. Det er det eg håpar folk tar seg bryet med å finna ut.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.