Camilla Kvaal har tatt doktograd på musikk som interkulturelt verktøy.

Fargespill Foto: Stine Søyland

Camilla Kvaal disputerte i september i år ved Høgskolen i Innlandet på sitt prosjekt om musikk som interkulturelt verktøy. Avhandlingen «Kryssende musikkopplevelser: En undersøkelse av samspill i en interkulturell musikkpraksis» tar utgangspunkt i et feltarbeid hos Fargespill i Bergen, utført i 2014-2015.

Verken svartmaling eller skjønnmaling
Fargespill opererer i et felt som preges av debatt, og prosjektet har fått kritikk, blant annet fra musikketnologen Tom Solomon ved Universitetet i Bergen. Også undertegnede har kritisert Fargespill da jeg sammen med Igor Dunderovic og Monica Ifejilika, i regi av Ballade, så en Fargespill-forestilling i Larvik. Resultatet var tre ulike anmeldelser av forestillingen og Fargespill.

Les også: Vi trenger et «Fargespill» som går lenger / Plass til mer enn glansbildet? / Verdensrevyen Fargespill

Kvaal påpeker at hennes arbeid ikke er evalueringsforskning, men et forsøk på å finne ut hva som faktisk foregår i de musikalske møtene som skjer i Fargespill.

– Jeg har jo gått inn i det på min egen måte, og dratt med meg Fargespill inn i mitt filosofiske univers. Jeg forsøker å kikke inn i kriker og kroker og se hva det er som foregår, i musikken og samspillet som oppstår. Jeg prøver å følge musikken fra den blir introdusert og utøverne begynner å øve på den, til den er på scenen, premiereklar foran et publikum. Det har vært veldig spennende.

Camilla Kvaal Foto: Privat

At det ble Fargespill som skulle undersøkes, var ikke gitt. Kvaal var interessert i å studere samspill i interkulturelle musikkpraksiser, og vurderte å gjøre feltarbeid i flere prosjekter.

– Planen min var opprinnelig å se på flere eksempler hvor det flerkulturelle var viktig. Det jeg var ute etter å forske på var hvordan musikkopplevelser og musikkforhandlinger foregår i et ensemble. Når samspillet skjer under den forutsetningen at man skal finne forskjeller og likheter, blir jo det briller man ser musikken gjennom – men også noe som påvirker hvordan man musiserer. Det såkalte interkulturelle eller mangfoldige perspektivet gjør noe med musikken, spesielt når den skal opp på scenen foran et publikum som har sine forventninger om hva mangfold og det flerkulturelle er.

Musikalsk handlekraft
I et av forskningsspørsmålene i avhandlingen bruker Kvaal begrepet handlekraft. Begrepet har hun hentet fra filosofen Spinoza og tenkt videre på med den franske tenkeren Simondon. Spørsmålet er: «På hvilke måter kan musikkengasjementet i Fargespill sies å styrke eller svekke handlekraften hos de involverte?»

– Jeg har en idé om at handlekraft, eller bemektigelse som kanskje noen vil si, skjer i og med musikken. I musikken er det spilleregler og prosjekter. Noen av disse fortsettes, og noen blokkeres. Det kan man se i hver musikalske hendelse.

En av de musikalske hendelsene som beskrives i avhandlingen dreier seg om innstuderingen av en dans. En deltaker skal markere rytmen til musikken på en djembe for å gjøre det enklere for danserne, men begynner å leke seg med rytmene så grunnrytmen forsvinner. Danserne kommer ut av det, og djembespilleren får hjelp til å komme tilbake til grunnrytmen av en annen deltaker, men bryter etter hvert igjen rytmen med varierte mønstre. Kvaals tolkning av situasjonen er at deltakeren kanskje syntes det var kjedelig å spille det samme hele tiden og ikke så poenget med det

– Dette er et eksempel på at musikk kan stoppe handlekraften til en aktør. Men det er også et eksempel på at den kan fortsette den. Fordi i det øyeblikket musikken virker som den skal for de involverte, ligger det en handlekraft i det. Det som må skje for at alle skal oppleve handlekraft i den situasjonen, er at man tar hensyn til viktige spilleregler, og ser om man kan klare å lage musikk som faktisk er i tråd med alle de ulike prosjektene.

Fargespill: D eg E Foto: Helge Hansen

Et universelt språk?
Kvaal poengterer at det i Fargespill – som i mange andre flerkulturelle, interkulturelle og transkulturelle prosjekter – finnes en forestilling om at musikk er et universelt språk.

– Det føles jo veldig som det er sånn, fordi å musisere er veldig tøybart, vi legger inn våre egne spilleregler og prosjekter i det. Det kan føles som om vi snakker sammen gjennom musikken. Men når musikk blir betraktet som et område hvor vi ikke trenger å snakke sammen, kommer man heller ikke til bunns i at man faktisk ikke er på likefot.

Det var heller ikke enighet blant aktørene i Fargespill om i hvor stor grad de kunne la musikken være det eneste språket. I avhandlingen beskriver Kvaal musikalske «trefninger» mellom deltakerne i Fargespill, situasjoner der det finnes ulike oppfatninger av musikkens spilleregler og hvordan den skal virke.

– Det var noen som hadde et sterkt behov for å snakke om musikken, men ikke turte. , og så var det noen som mente at det å snakke om musikken var å ødelegge «magien». Her vil det kunne oppstå trefninger. De som kjenner en enorm handlekraft, eller som får veldig sterke følelser og «høydepunktsopplevelser» når musikken bare kommer «automatisk» vil miste den dimensjonen hvis de skulle snakke om det. Eller de har i hvert fall en følelse av å miste det. De opplever at musikk er uforklarlig. Samtidig er det andre som da får avskåret sine prosjekter, fordi musikk som oppleves «automatisk» for noen, ikke kjennes sånn for andre. Og det er noe av poenget – det som er sømløst for noen kan være helt merkelig for andre.

Illusjoner på scenen – reelle møter i kulissene
Som svar på spørsmålet om hva som er det viktigste funnet i studien hennes, svarer Camilla Kvaal at det er to ting: Fargespills evne til å vekke store følelser hos publikum, og betydningen av de musikalske trefningene som finner sted i prosessen før musikken er klar for scenen.

– En ting som Fargespill får til ekstremt godt, og som mange higer etter, er de store følelsene. I Fargespill-forestillingene genereres det sterke følelser både hos publikum og hos aktørene. Men de generes på litt ulikt grunnlag: Publikum blir veldig henrykt over aktørene, mens aktørene blir henrykt fordi publikum er henrykt over dem. Det er ikke nødvendigvis akkurat det samme. Men den type begeistring er et fellesskapslim.

– Veldig ofte uttaler publikum at de får tilbake troen på framtida gjennom Fargespill. Anmeldelsene sier ting som det er et fyrverkeri, husk vannfast mascara, vi får tilbake troen på verden, for en sjarm og så videre. Den begeistringa er veldig viktig i et samfunn for at vi skal føle at vi har noe til felles. Det er det de greier å få til. De får til å skape en illusjon av at dette mangfoldet kan vi faktisk begeistres over sammen.

Fargespill Foto: Stine Søyland

Kvaal hevder at selv om begeistring er bra, og illusjonen kan være viktig for fellesskapsfølelsen, er det viktig å huske på at det publikum ser på scenen er nettopp en illusjon:

– Jeg mener at det kan være litt skummelt å gå ut fra at musikken faktisk gjør det samme for oss alle. Det føles sånn, men det er en illusjon, og jeg tror at den illusjonen er viktig, fordi det er det som vekker de store følelsene og begeistringen Samtidig er det sånn at det kan føre til at vi ønsker mennesker velkommen på andre premisser enn deres egne. Altså; det er kjempeflott at vi kan begeistres over samme musikk, det gir oss jo alle en god opplevelse. Men at vi derfra slutter at nå har vi kommunisert på tvers av kulturer, og det skjedde helt automatisk – det tenker jeg er litt skummelt.

Og det er i prosessen før forestillingene er klare for fremførelse at de viktigste musikk-møtene finner sted:

– Læringspotensialet i slike møter ligger i de musikalske trefningene. Det er når ting ikke fungerer at vi kan lære av hverandre. Hvis det bare durer og går, så skjønner man ikke at man kanskje ikke hadde den samme oppfatningen.

Hun fremholder at de musikalske trefningene er kjempeviktige, og de foregår først og fremst utenfor scenen, i kulissene.

– Det har ikke publikum noen sjanse til å se. Og det mener jeg er noe av dilemmaet i det å skape musikkmøter som samtidig skal anerkjennes av et stort publikum. Det har vanvittig effekt, og samtidig er det nesten ikke mulig å få til. Jeg mener at man bør være litt varsom med å tenke at dette bekrefter deltakernes historier og identitet og at vi blir kjent med deltakerne på scenen. Det gjør vi ikke. Vi kan sitte og føle det, men vi aner ingenting om prosessen og hvilke kompromisser som har blitt inngått.

– Tror du Fargespill kunne hatt noe å vinne på å ikke skjule disse prosessene?

– Ja! Men det er også sånn at det kan vi ikke bare skylde på Fargespill for. Her er det forventninger både knytta til institusjoner, kulturpolitikk og et potensielt publikum. Og Fargespill har fullstendig rett: Det er slike forestillinger om musikalsk magi som virker. De treffer en nerve.

Fargespill: D eg E Foto: Helge Hansen

Eksotisering og identitet
Fargespill aktualiserer etnisiteten til aktørene i forestillingene, og måten de gjør det på har ikke passert uten kritikk. Både Monica Ifejilikaog jeg trakk fram dette i våre anmeldelser av Fargespill i Larvik.

– I motsetning til oss så har jo Monica (Ifejilika) innsideinformasjon om hvordan det er å bli plassert i en sånn rolle som barna i Fargespill blir. Aktørene blir en del av en illusjon, uten nødvendigvis å være parat til å stille seg kritisk til å være en del av dette – kan det være problematisk?

– Ja absolutt. Hvis vi i et interkulturelt prosjekt skal møtes kun ved å beskrive oss selv og hverandre, så er det ikke så mye vi får gjort sammen. Vi er ekstremt opptatt av identitet. Det er der eksotiseringen også kommer inn i bildet. Det handler om at noen beskriver noen på en måte som blir veldig forenkla og kun ut i fra sin egen oppfatning, eller forventer at andre beskriver seg på visse måter. Hvis poenget IKKE var å beskrive hverandre, kunne vi da gjort noe sammen som åpna litt mer? Hvor det ikke var så viktig å få beskrevet et land, eller at vi fikk representert det store mangfoldet?

– Mangfoldet ligger like gjerne i måter å gjøre musikk på og et vell av spilleregler. Og det mangfoldet er det egentlig ikke så lett å oppleve uten videre, for vi må faktisk lære det.

Publisert:

Del: