Hvor ligger ansvaret om Erlend Bilsbak har rett i at det få stillinger å søke, og går vi glipp av bransjetalenter ved å bare se i egne nettverk, spør Anita Halmøy Wisløff i Atomic Soul, som nylig lyste ut stilling.

Anita Wisloff Foto: Privat

Jeg synes Erlend Bilsbak har skrevet et veldig bra innlegg som belyser to viktige problemstillinger: Hvor mange fagutdannede kulturarbeidere er det behov for, og gjøres for mange ansettelser i kulturbransjen via allerede eksisterende nettverk som det kan være vanskelig å komme seg inn i?

Jeg er usikker på om det faktisk er nok relevante jobber til alle som tar kulturfaglige utdannelser. Men dersom Bilsbak har rett i at både han og flere tidligere klassekamerater finner få relevante stillinger å søke på, har det da vært slik at disse elevene ga seg i kast med sin utdannelse med tidvis falske forhåpninger om å kunne gå rett ut i relevant jobb etterpå?

Hvor ligger ansvaret?
Ligger ansvaret for disse forhåpningene da hos tilbyderne av utdanning, bransjen, eller elevene selv?

Er det for mange studieplasser, er det bransjen som kommer med tomme løfter om behov, eller er elevene naive optimister som tror det finnes hundrevis av relevante kulturjobber?

Det er fælt dersom studenter sitter igjen med en følelse av å ha kastet bort tiden, og har studert noe det kan virke “umulig” å få jobb i. Dessuten er det selvsagt dårlig samfunnsøkonomi å utdanne masse folk til en sektor der det ikke nødvendigvis finnes nok jobber.

Det hadde i så måte vært veldig interessant å se noe forskning på hvor mange uteksaminerte kulturfagstudenter som faktisk ender opp med å jobbe med noe innenfor kultur. En kan selvsagt få bruk for administrative fag, prosjektstyring, økonomi, markedsføring osv. i andre bransjer også, men hva da med det kulturfaglige?

Kan utvidede praksis- og mentorordninger delvis erstatte den biten som omhandler kulturfag, dersom holdningen om at praktisk erfaring uansett trumfer utdannelse er rådende?

Og hvis så, når vanlige krav i de fleste andre bransjers stillingsutlysninger er utdannede kandidater med spisskompetanse, er det da oss i kulturbransjen det er noe feil med her, eller er det selve utdannelsen?

Eller representerer Atomic Soul og våre like en altfor bitteliten del av en stor kulturbransje til å egentlig kunne vite noe, all den tid det også finnes massevis av lokale, regionale, statlige og private kulturjobber som vi ikke har oversikt over, som kanskje krever denne spisskompetansen?

Det er uansett helt klart verdt å diskutere hvorvidt for mange ansettelser i kulturbransjen foregår i lukkede fora. Er det slik at kultur-darwinismen sørger for at de sterkeste og beste kandidatene kommer seg opp og frem uansett, eller går vi glipp av mange bransjetalenter ved å ikke kikke utenfor våre allerede eksisterende nettverk?

Lyste ut stilling
Vi lyste nylig ut en stilling som junioragent i Atomic soul for å utfordre denne tankegangen, og blant de over 300 søkerne var det et uhyre stort og sterkt felt: Veldig mange hadde relevant høyere utdanning, flere hadde relevant praktisk erfaring, og en god del hadde en super kombinasjon av disse. Hele denne prosessen med utlysning, gjennomgang av søknader og flere intervjurunder er selvsagt en kostbar og krevende prosess for et lite firma, men vi hadde lyst til å prøve for å se hva vi kunne finne, og kanskje kunne det gi nettopp “nye” kandidater en sjanse til å komme på banen. Og – jeg føler meg mye tryggere på at vi ikke gjør noen feilansettelser nå, enn om vi ikke hadde lyst ut. Vår liste over potensielle kandidater er nemlig milevis lengre enn om vi kun skulle gått gjennom eget nettverk, så denne metoden kan med andre ord helt klart anbefales til andre også!

Så, hva endte vi med å legge vekt på?

Vel, vi kikket på potensiale, personlighet, praktisk erfaring, utdanning og referanser i skjønn forening. Og det er jo dette som er så tøysete med kulturbransjen: Det er få faste stillingsbeskrivelser, og det er ikke som i andre bransjer der du enten er sykepleier eller advokat, eller så er du det ikke.

Kamskjelloppdrett
Blant de som jobber som agenter og promotører i Atomic Soul så har vi én med cand.mag innen akvakultur med hovedfag i oppdrett av kamskjell, én adjunkt, én med en halv bachelor i commercial property og eiendomsmeglerlisens, én med bare videregående, én med delvis grad i musikkteknologi og en del studiepoeng på data, og selv har jeg – nesten – bachelor i statsvitenskap. Vi har dog alle bøtter og spann med relevant frivillig og betalt arbeidserfaring. I prosjekt- og produksjonsavdelingene ser bildet noe annerledes ut, her er det flere med relevant utdannelse, men heller ikke her er dette fasiten.

På nåværende tidspunkt er jeg helt ærlig ganske usikker på hva jeg vil anbefale til en som kommer rett fra videregående og ser for seg en karriere i vår del av musikkbransjen. Kanskje kan det være smart å kunne falle tilbake på kamskjellsoppdrett?

Anita Halmøy Wisløff er Bookingagent i Atomic Soul

Innlegget er en redigert versjon av et innlegg i en lukket Facebookgruppe

Publisert:

Del: