ANMELDELSE: Nordnorsk operas produksjon av Verdis «La Traviata» viser at større opera er mulig selv i mindre byer, skriver Aksel Tollåli.

© Erik Berg/NOSO/Den Norske Opera & Ballett

Nordnorsk opera og symfoniorkester (NOSO) ble stiftet i 2009 som en sammenslåing av Bodø sinfonietta og Tromsø kammerorkester, men også av Opera Nord i Tromsø og Musikkteatret i Bodø. Målet var å få et fullverdig symfoniorkester for Nord-Norge-regionen med hovedsete i Bodø og Tromsø, som i tillegg skulle fungere som et operakompani for landsdelen. Symfoniorkesteret fungerer i dag primært som et prosjektorkester, de møtes et antall uker i året og turnerer landsdelen. Operadelen har vært under kritikk, spesielt fra Tromsø-publikumet som har ment at opera har vært underprioritert.

Denne produksjonen av Verdis «La Traviata» er NOSOs fjerde helaftens operaforestilling og den første på halvannet år, etter «La Bohème» i 2012. Riktignok har flere operaer blitt satt opp i Tromsø. Produksjonen er et samarbeid mellom Nordnorsk opera, Den norske opera, og Stavanger konserthus, der den også ble satt opp tidligere i år.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Tysk bordellestetikk
Regissør Hilde Andersen har i sin produksjon flyttet handlingen fra 1850-tallets Paris og plassert den i et nattklubbmiljø som mest av alt minner om Berlin tidlig på 30-tallet. «La Traviata» er ikke lenger bare navnet på operaen. Det er også navnet på Baron Douphols nattklubb, selv om bordell-cum-S&M-bule kanskje er en mer dekkende beskrivelse. Flora er ikke lenger Violettas venninne, men dominatrix og bordellmamma; de kvinnelige kormedlemmene spankulerer rundt i korsetter og mamelukker med ridepisker. Det er som snytt ut av mykpornoversjonen av «Cabaret».

Scenebildet domineres av en stor bakvegg, som brukes gjennom hele forestillingen, med små endringer mellom aktene. Dette gjør at det hele ser likt ut. Alfredos landsted i akt to ser til forveksling ut som bordellet i første akt, og Violettas fattigslige leilighet i tredje akt er overraskende storslagen. Forskjellene mellom aktene blir understreket på andre måter, stort sett gjennom kostymer: Klærne er mindre formelle og mindre tettsittende på landet, og i siste akt har Violetta blitt aldeles anstendig og går helt uten utringning.

I Andersens regi er Violetta ikke lenger den eneste kurtisanen; hun har blitt én av mange. Muligens den mest populære, men altså én i rekken av prostituerte i Floras bordell. Som en i mengden blir Violettas historie om frihet og senere undergang kanskje det de andre prostituerte lengter etter. Når de mannlige gjestene klår på de prostituerte i første akt, er kvinnene uinteresserte og lar mennene holde på mens de tenker på noe annet. Et liv utenfor bordellet? Tanken forsvinner så fort første akt er over, og lite gjenstår når de kommer tilbake en halv akt senere. Likevel hjelper de Alfredo med å finne frem til Violetta i tredje akt. Fordi de selv vil bli fri?
Skjellsettende La Bohème
Les også: Skjellsettende «La Bohème»

Fraværende regi
Regien er ofte statisk, og det virker i stor grad som om sangerne har blitt overlatt til seg selv. Koret har klart definerte roller og spiller godt både som truende mobb og tafsende veggpryd. Men solistene står mye i ro og synger, eller de vandrer tilsynelatende uten mål og mening. Spesielt tydelig var dette i Violettas store arie «Sempre libera» der Birgitte Christensen alene på scenen vekslet mellom rask gange frem og tilbake og stillstand. Helt hva det skulle være godt for vites fortsatt ikke. Marius Roth Christensens Alfredo og Yngve Søbergs Germont hadde som oftest et formål med bevegelsene sine, men det ble likevel statisk.

Violettas sykdom er et sentralt tema i operaen, men i denne produksjonen virker den nærmest bortgjemt. Både i Alexandre Dumas’ original og i Verdis adaptasjon er det tuberkulose, datidens folkesykdom, som krever heltinnens liv. I Andersens produksjon ser vi at Violetta dåner og tar seg til brystet i første akt, og mer ser vi ikke før hun dør et par timer senere. Andersen har gått bort fra tuberkulosen, og synes å ha erstattet den med en hjerte-kar-sykdom av noe slag. Er denne Violetta den første operaheltinne som dør av angina pectoris?

Les også: Apati og handling, anmeldelse av «Khairos»

Varierende vokalprestasjoner
Det sies at Violetta krever tre sopraner i én: En lyrisk koloratursopran i første akt, en mer lyrisk i andre akt og til slutt en dramatisk sopran i tredje og siste akt. Birgitte Christensen navigerte seg godt gjennom koloraturen i «Sempre libera», men hun mangler høyden og måtte hoppe over flere løp og høye toner. Koketteriet kom heller ikke helt naturlig. Heldigvis sitter resten av Violetta nokså lavt og koketteringen tar slutt halvveis uti første akt. Ellers passet rollen godt til Christensens store, fyldige mellomregister, selv om jeg lurte på om rollen ikke var et nummer eller to for liten. Ikke før i tredje akt kom hun virkelig i sitt rette element og overbeviste som tragedienne.

Marius Roth Christensen og Yngve Søberg klarte seg betraktelig bedre i sine roller, både vokalt og dramatisk. Roth Christensen sang Alfredo bra, selv om han til tider slet litt i høyden, og gjorde mye ut av en rolle som knapt kan kalles den mest spennende her i verden. Yngve Søbergs Germont var først og fremst høylytt. Store deler av andre akt var unyansert og manglet diksjon. Men det bedret seg etter hvert og scenen med Alfredo og spesielt «Di Provenza il mar» var et av kveldens høydepunkter.

Les også: Politikk har begrenset effekt

Flere produksjoner!
Bodø kulturhus har en liten scene, og det både hørtes og syntes. Orkesteret var lite, på noen-og-tredve, men det skulle vise seg at «La Traviata» som kammeropera ikke var noen dårlig idé. Dette kommer nok av at orkesteret spiller en nokså begrenset rolle; med akkompagnementsfigurer hist og her, og et og annet mellomspill. Jeg savnet tidvis mer lyd i de mer dramatiske øyeblikkene, som slutten av tredje akt. Men med såpass lite plass i orkestergraven er det ikke mye en kan gjøre med det. Koret var heller ikke av de største, men likevel ble det tidvis ganske rotete med koret på scenen.

Det er ikke ofte at det settes opp fulle operaproduksjoner i en by som Bodø, og at det faktisk skjer, er gledelig. Skal man dømme etter entusiasmen blant publikum, og to utsolgte forestillinger, er det nok et ønske om mer av dette. Det er nå halvannet år siden forrige produksjon, og det er nok ingen dum idé å se på mulighetene for hyppigere produksjoner. Det at et nytt kulturhus står klart i Bodø om et års tid burde i alle fall gi håp om det.

La Traviata, 26. oktober, Bodø kulturhus
Musikalsk ledelse: Rune Bergmann, Regi: Hilde Andersen. Med: Birgitte Christensen, Marius Roth Christensen, Yngve André Søberg, Angelica Voje, Aleksander Nohr, Siri Schmidt Lindgaard, Wei Li, Nils Erik Steinsbø, Per Andreas Tønder, Espen Solsbak og Leif Jone Ølberg. Kor bestående av sangere fra blant VocalArt og Musikkonservatoriet i Tromsø.

Publisert:

Del: