Fremskrittpartiets representanter i Familie-, Administrasjon- og Kulturkomiteen ønsker å avvikle Innkjøpsordningen for fonogrammer, og begrunner dette med “innkjøp av fonogrammer er kanskje det mest kontroversielle innen musikk”, og at det å utgi musikk dessuten må regnes som næringsvirksomhet. Komiteens flertall, som består av alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derimot at større tilgjengelighet av innspilt norsk musikk er en viktig kulturpolitisk oppgave.

Plateillustrasjon

Innkjøpsordningen for fonogram

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker betydningen av at vi også i fremtiden må ha gode distribusjonskanaler for norskprodusert musikk. Et virkemiddel i denne sammenheng er innkjøpsordningen for fonogram. Flertallet mener at denne bør utvides i årene som kommer. Flertallet støtter departementets planer om å endre innkjøpskomiteen til å bli et rent faglig organ fremfor et organ sammensatt med representanter fra gitte organisasjoner. Flertallet vil understreke betydningen av at innkjøpskomiteen blir faglig bredt sammensatt med hensyn til genre.

Komiteen vil også peke på at det her er nødvendig å følge med på den teknologiske og markedsmessige utviklingen og fortløpende vurdere på hvilke måter formidlingen kan stimuleres. Komiteen mener prosjektet phonofile er særlig interessant, særlig i en situasjon da man ser at tradisjonell distribusjon gjennom butikk ikke utvikler seg tilfredsstillende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at innkjøp av fonogrammer er kanskje det mest kontroversielle innen musikk. Disse medlemmer vurderer det å utgi musikk som en næringsvirksomhet, og mener derfor at å støtte alle som utgir plate i Norge ikke er nødvendig. Kanskje bør man heller se på muligheten for å hjelpe de som lykkes med å eksportere sin musikk til utlandet? Men en direkte subsidie for en næring innenfor musikklivet er neppe noen oppgave for det offentlige.
Disse medlemmer ber om at innkjøpsordningen for fonogrammer slik den fungerer i dag avvikles. Eventuelle ordninger bør sees i sammenheng med nye distribusjonsformer. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber om at Regjeringen avvikler innkjøpsordningen for fonogrammer som den fungerer i dag. »

Disse medlemmer merker seg nettdatabasen phonofile som et eksempel på slik ny form for distribusjon. Digitalisering av norsk musikk-kulturproduksjon vil ha stor kulturpolitisk betydning i tiden fremover. Områder som kulturbasert næring, styrking av rammevilkår for norsk musikkproduksjon og forbedret fasilitering for bevaring av kulturuttrykk til nasjonale arkivformål, kan dermed muliggjøres.
Disse medlemmer mener at nettdistribusjon av digitalisert materiale har åpenbare fortrinn sammenlignet med tradisjonelle distribusjonskanaler. Årsaken er muligheten for et likeverdig og demokratisk tilbud på tvers av genre. For brukerne er tilbudet uavhengig av geografi og lokale ressurser. Et konkret eksempel på samhandling og samarbeid mellom det offentlige og det private er skolesektoren og norske musikkprodusenter. Eksisterende lovgiving, teknologi og rettighetsforvaltning gir anledning til å inngå én sentral samarbeidsavtale. Dette vil gi elever og lærere ved alle landets skoler tilgang til en meget omfattende musikksamling. Dette vil også gi umiddelbare fordeler for norsk musikk-kultur fordi det norske kulturuttrykket dermed bringes ut til et stort antall brukere over hele landet.
Et annet konkret eksempel på digital distribusjon er til brukerne av offentlige bibliotek i form av å « låne en lytteopplevelse ». Utenriksstasjonene på sin side vil til enhver tid ha en oppdatert samling av norsk musikk til bruk i sitt arbeid med kultureksport og omdømmebygging.
Disse medlemmer mener at en samhandling mellom det offentlige og det private også vil kunne føre til økt privat satsing på samling av og tilgjengeliggjøring av materiale som i dag ikke er kostnadssvarende, dersom vi legger fysisk produksjon av fonogrammer og distribusjonen av dem til grunn. Dette gjelder så vel større samlinger av lokalhistorisk interesse, som et omfattende nasjonalt folkemusikkarkiv. Digitaliseringen muliggjør med andre ord stor tilgang til norsk musikk-kultur for folk flest innenfor en forsvarlig og kostnadseffektiv ramme.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at større tilgjengelighet av innspilt norsk musikk er en viktig kulturpolitisk oppgave. Særlig er dette viktig overfor barn og unge, og for å opprettholde norsk identitet og språk. En videre utbygging av innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer er et godt virkemiddel i denne sammenheng. En robust og tidsmessig innkjøpsordning vil sikre at det samlede norske musikalske kulturuttrykket gjøres tilgjengelig for publikum og tas vare på for ettertiden. Særlig er det viktig at bibliotek og skoler kan tilby norske kvalitetsfonogrammer.
Flertallet anser at en oppgradert innkjøpsordning vil øke synliggjøringen av, interessen for og forbruket av norsk musikk, både innenlands og utenlands. Utenlands er dette vesentlig som et virkemiddel i Norges omdømmebygging, og innenlands for å stimulere til ytterligere kreativitet og vekst i norsk produksjonsmiljø over hele landet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil videre peke på at en utbygget innkjøpsordning for fonogrammer bør ses i sammenheng med de nye mulighetene for digital distribusjon av musikk. Norsk musikk i digitalisert form bør gjøres gratis tilgjengelig i biblioteker og i skoleverket. Disse medlemmer mener at det er en viktig kulturpolitisk oppgave å dekke lovbestemte vederlagskostnader til slike tiltak.
Disse medlemmer vil peke på at det er en aktuell innfallsvinkel for et konkret offentlig/privat samarbeid mellom skolesektoren og norske musikkprodusenter. Eksisterende lovgivning, samt teknologi og rettighetsforvaltning gir anledning til å inngå én sentral avtale med sikte på å gi elever og ansatte ved alle landets skoler tilgang til en meget omfattende musikksamling. En slik plattform vil være et kulturpolitisk virkemiddel for statens bidrag i offentlig/private samarbeid, som vil gi umiddelbar gevinst for kulturnæringen idet man bringer norske kulturuttrykk til et stort antall brukere.
Disse medlemmer ser videre at man fra denne digitale plattformen kan utvide distribusjonen til brukere av de offentlige biblioteker i form av mulighet for å « låne en lytteopplevelse », og samtidig kan utenriksstasjonene til enhver tid ha en oppdatert samling av norsk musikk til bruk i sitt arbeid med kultureksport.
Disse medlemmer mener at staten ved å bidra til å sikre økonomisk utnyttelse av digitalisert innhold av musikk, kan forvente økt privat satsning på samling og tilgjengeliggjøring av materiale som ikke er kostnadssvarende i fysisk produksjon/distribusjon. Dette gjelder bl.a store samlinger av lokalhistorisk interesse, og et omfattende nasjonalt folkemusikkarkiv hvor digitalisering muliggjør tilgang på lik linje med mer umiddelbart økonomisk forsvarlig produksjon.

Publisert:

Del: