100 musikere har stemt på sine plater. Nå er Morgenbladets Topp 100 liste komplett.

Radka Toneff, © Omslag Winter Poem

Morgenbladets føljetong er nå avsluttet, og den viser at 100 norske musikere har stemt fram “Fairytales” med Radka Toneff og Steve Dobrogosz til topplasseringen.

Norsk plate?
Øvrige topp 10-topplasseringer viser at hele åtte album har opphav i 80-tallet. En instrumentalplate, den eneste fra 70-tallet, har også funnet veien inn blant de øverste, nemlig “Belonging”.

Det er gitt ut på det tyske plateselskapet ECM og i ECMs diskografi blir den plassert under Keith Jarrett. “Belonging” blir også omtalt som det første albumet gitt ut av Jarretts europeiske kvartett, med Jan Garbarek, Jon Christensen og Palle Danielsson. Albumets nasjonale opphav befinner seg i en gråsone.

— Hva slags kriterier opererte dere med sett i lys av “Belonging”?

— Vi hadde kriteriet at bandet skulle bestå av 50 % nordmenn. Jan Garbarek står først på plateomslaget, og jeg føler den er innenfor. Jeg mener det er et helnorsk album ut fra kriteriene våre. Det er så norsk som man gjør det selv. Om det er norsk nok i det store og det hele vet jeg ikke, men det er norsk nok for oss. Det er det samme med klassisk, vi lagde våre egne regler for hva som er norske utgivelser, men jeg føler vi har vårt på det tørre der. “Belonging” er mer norsk enn amerikansk med tanke på at Jarrett bare utgjør 25 % av kvartetten, sier Christer Falck, som sammen med Morgenbladet-journalist Marius Lien står bak arbeidet med listen.

Jevnhet en ulempe
Falck mener en svakhet og ulempe ved listen er at artister som har jevne kataloger, som for eksempel Motorpsycho, får stemmer på alle platene sine.

— Det er enklere med a-ha der det er innlysende at “Hunting High and Low” og “Scoundrel Days” er med. De andre er ikke sett på som så bra eller som viktige. Når Motorpsycho har gitt ut 10 like gode album er det like klart at det blir utrolig mange småstemmer, men ingen av platene havner på topp ti. Motorpsycho burde være på topplisten på en hver liste, men det er vanskelig etter min mening når de har gitt ut så mye god musikk.

Kjøtt populært i alle leire
Ser man på topp 10 kommer det tydelig fram at 80-tallet blir betraktet som en gullalder for norsk musikk.

— Stemmer det med det du forventet på forhånd?

— Det er ingen tvil om at 80-tallet er viktig. Platesalgsmessig var dette en gullalder og norsk rock kom ut av skapet fra å være traust til å være eksperimentell og nyskapende. Klart går man til artister vil de se på nyskapenhet og slike ting. Snittalderen på de som har stemt ligger på rundt 40 og de går til 80-tallet uansett. Barna deres også. Jeg tror 80-tallet derfor matematisk sett er et veldig sterkt og musikalsk sterkt tiår, men ser man på listen i sin helhet er det jevnt fordelt på 60, 70, 80, 90 og 00-tallet.

Falck mener det uansett ville vært vanskelig å komme utenom The Aller Værste! Og Fairytales i en slik kåring.

— Jeg hadde ikke forventet at Kjøtt med en utrolig kul sak, en EP med sju spor, kom på fjerdeplass blant norske artister, og den har vært populær blant musikerne som ikke har rockebakgrunn også . Utover det er også De Press vanskelig å komme utenom. Hadde det ikke vært disse hadde det vært Dumdum Boys eller Jokke. 80-tallet sitter best. Noen lurer på hvorfor ikke Stein Torleif Bjella er på topp ti, som for eksempel Aftenposten. Det er en forferdelig god plate, men det gjenstår å se om den holder tidens tann.

“Heidersmenn” av Bjella er kanskje en forbigåelse.

— Er det flere forbigåelser etter din mening?

— Etter min mening hadde “Heidersmenn” fortjent en plass på topp 10. Ane Brun burde hatt med en plate. Susanna Wallumrød har med tre plater og det er kanskje litt for mye i forhold til hva jeg hadde sett for meg. Hun er på en måte artistenes artist, og hun har fått utrolig mye stemmer på sine andre album også. Hun har alle sine album på topp 200. Det hadde kanskje vært morsommere om Ane Brun hadde fått en av plassene hennes på topp 100.

Hardingfele og munnharpe
Falck forventer debatt etter listen, og fram til offentliggjøringen av topplisten har det allerede vært trykk utenfra.

— Jeg får sikkert 100 facebookmeldinger og mail hver dag fra folk som hører rykter om at Junipher Greene ikke er på topp ti lista. Man kan diskutere hva som er riktig, men jeg tror ikke det er så mange som hører på Junipher Greene lenger. Det samme gjelder Prudence og Saft. Det er ingen tvil om at “Stev, sull, rock & rull” er utrolig viktig, men samtidig, det er gøy å høre på Robert Johnson spille gitar, men det finnes folk som har kommet senere som er mye flinkere til å spille og har mer spennende lydbilder. Dette hører jo folk.

— Dessuten; 100 artister kan ikke ta feil. Ingen norske musikkjournalister hadde klart å spa opp “Skjoldmøyslaget” med Torleiv og Hallvard Bjørgum. Når så mange har den på lista har vi gjort noe riktig.

Falck har også lansert én bok per topp 10-plassering på sitt eget Falck Forlag. Morgenbladets komplette topp 100-liste finnes på denne linken.

Publisert:

Del: