Orkestra sine årlige rapporteringar til departementet, seier ikkje noko om kor mange minutt andelen norsk musikk utgjer. Jørgen Karlstrøm, som kartlegg bruken av norsk musikk i institusjonane, trur den tidsmessige mengda ny musikk er låg.

I høve ei undersøking kring bruken av norske dirigentar, uttalte redaksjonssjef i musikk i NRK, Alf Magnus Reistad, at dirigenttalet (13,5%) er symptomatisk for korleis orkestra tenkjer om ivaretakinga av norsk kulturarv. Dersom ein ynskjer at orkestra skal spela meire norsk musikk, meiner Reistad at Kulturdepartementet bør leggja sterkare føringar for løyvingane sine.

Debatten om mengda norsk musikk i orkestrene kjem att med jamne mellomrom. Her på Ballade fall det siste ordskiftet i høve Grieg-jubileet (artiklar her og her). Sidan den gong har Norsk Komponistforening sett ned eit utval som freistar kartleggja bruken av norsk musikk i norske orkester; ein statistikk som ikkje finst per i dag.

Mellom anna var bakgrunnen for arbeidet at det ved førre runde vart nytta som argument frå orkestra si side at dei hadde tinga eit tilfredsstillande antal nye verk, og dermed gjorde det dei var forplikta til.

— Det man ikke får fram da, er at verkene som blir spilt ofte er ganske korte. Totalt sett kan det altså se ut som orkestrene spiller mange nye verk. Hovedhensikten med utvalget er å se på hva som faktisk blir spilt, varigheten i antall minutter kontra antallet nye verk, fortel komponist og utvalsmedlem Jørgen Karlstrøm.

Rapportar dårleg verktyg?
Utvalet har teke føre seg framføringar ved alle dei statsstøtta orkestra mellom 2003-2006, altså eit noko anna tidsrom enn dirigentundersøkinga som er gjort i Musikk-Kultur, der perioden 2007-2008 er studert. Så langt har dei gjennomgått materiale frå omlag to av tre år – men Karlstrøm understrekar at arbeidet ikkje er avslutta.

— Vi må ta høyde for at dette tallet endrer seg når vi er gjennom alt materialet. Men tendensen så langt tyder på at antakelsen stemmer: Det er et lavt prosenttall når det gjelder antallet minutter med ny musikk – tallet er lavere enn antallet nye verk. Dette gjelder både norsk og utenlandsk ny musikk, fortel Karlstrøm.

Som ein andre del av undersøkinga har ein freista sjå på korleis det vert rapporterrt til departementet, fortel han vidare.

— I orkesterrapportene sies det ingenting om varighet på verkene, og vi mener at rapportene dermed gjør det vanskelig å undersøke om intensjonene i kulturmeldingen blir fulgt opp. Ut fra rapportene ser det ikke ut som om departementet har noe godt verktøy dersom de skulle velge å undersøke om intensjonene deres blir fulgt. Og enda en problemstilling går på hvilke rutiner departementet har på gjennomgang av rapportene, hvordan de faktisk bruker dem. Der har vi fått nokså uklare svar, seier Karlstrøm.

Historisk praksis
Kva tykkjer du om Reistad sitt utsegn om at Kulturdepartementet burde leggja sterkare føringar for orkestra si programmering, jamfør NRK sin 35% norsk-regel?

— Det burde jo i alle fall være klarere rutiner for hvordan man følger opp orkestrenes rapportering. Og det burde være muligheter for at departementet mer kunne påvirke hva orkestrene skal vektlegge i sin drift, når de er så tungt inne økonomisk. Man debatterer jo ofte hvordan staten skal forholde seg til å være eier i bedrifter i næringslivet, men det er ingen tvil om at de burde ha noe å si, svarer Karlstrøm.

Korvidt fleire norske dirigentar er einaste verkemiddel for å få framført meire norsk musikk, er han imidlertid usikker på.

— Dette har vi ikke vurdert, men det er nok flere norske dirigenter enn det er norsk musikk i orkestrene. Jeg tror at norske dirigenter også er glade i å spille utenlandsk musikk, seier Karlstrøm.

Kvifor meiner de at det er så viktig at den norske og den nye musikken blir framført?

— Det handler med å utvikle tradisjonen. Orkestrene er veldig opptatte av at de står i en tradisjon, det kan i alle fall se slik ut når de argumenterer for programpolitikken sin. Men man har også en viss historieløshet i denne politikken: Det finnes jo ingen historisk praksis for å sette opp gammel musikk. Det vanlige har vært at man kontinuerlig skapte nye ting, tilpasset publikum – som en virkning mellom publikum, framføring og institusjon.

— Så om man vil bidra til utviklingen av tradisjonen, og ikke bare være en del av den, må man også være villige til å gå i dialog med det uttrykket som menneskene i dag er med på å skape, seier Karlstrøm.

Publisert:

Del: