INTERVJU: Torsdag møtest improvisasjonsmusikarane John Tilbury, Rhodri Davies og Michael Duch under Olavsfestdagene. Konserten er del av Duch sitt stipendiatprosjekt ved NTNU, der formålet er å finna nye teknikkar for å spontankomponera musikk. Mellom anna ved hjelp av komponerte verk. – Når jeg øver, prøver jeg å blande framgangsmåter fra jazztradisjonen og den klassiske, seier Duch til Ballade.

Michael Duch 08

Av Ida Habbestad

I friimprovisert musikk er improvisasjonen som regel basert på andre aspekt enn melodiske, harmoniske eller rytmiske føringar. Då omgrepet kom i bruk ein gong på 1960-talet, handla det om å frigjera jazzen frå dens sedvanlege reglar, og sidan har eit sett av normar, undersjangrar og nye tilnærmingar komme til.

I stipendiatprosjektet sitt ved Institutt for musikk ved NTNU i Trondheim, freistar Michael Francis Duch å sjå nærare på ulike framgangsmåtar for å tilnærma seg forma, og spør seg heilt enkelt om korleis ein kan bli betre til å improvisera fritt.

— I hovedsak handler det om å kartlegge øvingsmetoder, seier han om prosjektet.

Med det meiner han òg å utfordra den meir eller mindre etablerte myten om at å øva på fri improvisering er meiningslaust.

— Enkelte hevder at den eneste måten man kan bli bedre i friimprovisasjon på er ved å spille konserter. Men det er en kjensgjerning innenfor de fleste musikkformer at man blir bedre gjennom å øve. Jeg tror det gjelder også her, seier Duch, og forklarer;

— Som i mye annen musikk handler det til å begynne med om instrumentalteknikk. I tillegg handler mye om en gehørsmessig utvikling – om hvordan du oppfatter lyd og reagerer på den. Når jeg øver, prøver jeg å blande framgangsmåter fra jazztradisjonen og den klassiske. Det kan være så konkret som å ta utgangspunkt i verk av Sciarrino, å studere måten han har skrevet på, for så å prøve å gjenskape musikken gehørsmessig. Har du en lyd, kan du prøve å finne 10 tilsvarende. Jo større palett du har, jo lettere er det å kunne improvisere fritt.

Samtidsmusikalske etyder

Etablerte verk vert nærast som etyder i prosjektet til Duch, og slik meiner han det er naturleg å framføra komponert musikk som del av friimprovisasjons-prosjektet. Særleg når det er snakk om verk av Cornelius Cardew og Christian Wolff, der så mange val er overletne til utøvarane og deira spontanitet.

Dessutan grunngjev han interessa med dei mange krysningspunkta mellom komponistar, artistar og sjangrar på tida der verka kom til. Til dømes var både Cardew og Wolff deltakande i friimprovisasjonsgruppa AMM. Snart etter oppstarten i 1965 delte dette ensemblet konsertar med Pink Floyd – som då nytta tilsvarande element i sin musikk. Det fører Duch inn på ein digresjon om sjanger og sjangerfridom.

— For å sitere Derek Bailey: Friimprovisasjon er ikke en sjanger, men en metode. Samtidig etableres normer raskt, og selv om Bailey har beskrevet musikken sin som ikke-idiomatisk, kjenner man etter å ha hørt noen plater måten han spiller på. Vips blir musikken ideomatisk.

— Ikke-sjangeren friimprovisasjonen begynte som – en løsrivning fra alt annet – har etterhvert etablert seg som en sum av mange undersjangre og reaksjoner, seier kontrabassisten.

På slutten av 90-talet kom reaksjonar på dette, mellom anna i Berlin, London og Tokyo.

— Motbølgen mot støy og frijazz er stille og minimalistisk musikk, fremdeles innenfor friimprovisasjonsuttrykket, og vi ser en tilsvarende utvikling i Norge også. Dessuten ser vi at mange utøvere de siste par årene fått en mye klarere retning på hvor de vil i spillet sitt. Ta for eksempel musikere som Ingar Zach og Ivar Grydeland. Deres uttrykk har forandret seg mye siden de startet med SOFA, og noe av det siste de har gjort er å få Eivind Buene til å skrive musikk for improvisatører. Og her og i andre sammenhenger, samarbeider de med utøvere som kommer fra en annen tradisjon enn dem selv.

Vilje framfor tilfeldighet

Slik vert skiljelinjene stadig vagare – eller for den del, tradisjonar vert førte vidare – og Duch forklarer kvifor han meiner Cardew og Wolff er gode utgangspunkt i arbeidet.

— I musikken deres handler mye om å bruke gehøret når man spiller, og utøveren blir aktivisert mer enn i en del av for eksempel Cages komposisjoner. Cage vil ofte at tilfeldighetene skal være tilfeldige; at utøveren ikke skal få styre musikken i noen bestemt retning, men selv bli styrt av det tilfeldige. Wolff og Cardew lar utøverne aktivt bruke musikken og forme den til sin egen, seier han.

— I et verk av Cardew, ”Treatise”, er føringene tilstede i form av sirkler og rektangler. Komponisten har bestemt rekkefølgen, så i fortolkningen av den er lite tilfeldig. Men man må selv finne en mening med hva rektanglene betyr. Et annet stykke, ”Solo with accompaniment” har et kryssord- eller sudoku-aktig oppsett hvor man skal unngå å følge vertikale og horisontale linjer, og bare lese de diagonale. Stykket er basert på tegn, men blir samtidig veldig gehørsbasert. Et annet stykke hvor det å lytte til medspillerne er en forutsetning er ”For 1, 2 or 3 people” av Wolff. Der kan instruksen være at du først får begynne å spille når du har hørt tre lyder fra medspilleren, seier Duch.

Underkjent Tilbury

Kontrabassisten fortel at han har sitte med partitura i lengre tid og grubla på kva høve som ligg i dei, og at han meiner å ha ei slags oversikt over kva han kan tenkja seg å gjera. Men med John Tilbury som diskusjonspartnar, og som bivegleiar i oppgåva, ser han fram til å få belyst endå fleire aspekt.

— Tilbury er en av mine virkelig store helter. Han var sporadisk med i AMM på 1960 og -70 tallet, og ble fast medlem i 1980. Hele tiden har han arbeidet nært med Wolff, og enda med med Cardew. Det er spennende å få innspill fra en som har vært med hele veien, meiner Duch.

På mange måtar er Tilbury og Cardew det europeiske svaret på Cage og David Tudor i USA, seier kontrabassisten.

— Men som hovedforskjell kan man si at mens Tudor gjerne skrev ut og konkretiserte Cages partiturer – selv om Cage hele tiden prøvde å gjøre det vanskeligere for ham – har Tilbury er litt motsatt holdning; det er noe mer improvisatorisk i hans tolkninger. Jeg oppdager mer og mer hvor mye Tilbury har betydd mye for den europeiske moderne musikken, og mener han er veldig underkjent på mange måter. Navnet hans dukker opp mange steder, men uten at han egentlig har fått den anerkjennelsen han fortjener.

Frå gamle dagar

I skrivande stund er Tilbury, Duch og harpist Rhodri Davies i gong med førebuingar til konsert – dei møttest som trio for første gong i går. Om det blir eit varig samarbeid, men etter stemningsrapporten å dømma er møtet med den engelske meistaren innhaldsrikt.

— I pausene forteller John historer om sine nå avdøde kompiser fra New York-skolen, særlig om Feldman og Wolff. Eller om da han og Michael Nyman pleide å dra å se fotballaget Queens Park Rangers, seier Duch.

Som rosar Olavsfestdagene for å ta inn eit spensig program – med Tilbury sine nyleg beretta røynsler frå 60-talet som prov på at tidene har endra seg.

— Tilbury første opplevelse med Norge var ikke så positiv, nei. Han kom hit på midten av 1960-tallet, for å spille et moderne program Oslo-filharmonien, blant annet Schönbergs pianokonsert. Men konserten ble avlyst fordi så mange musikere i orkesteret nektet å spille moderne musikk!

Konserten med Duch, Tilbury og Davies finn stad i Dokkhuset, torsdag 31. juli, kl. 20.00.
Meir informasjon om Duch sitt stipendiatprosjekt finst her, medan Olavsfestdagene har desse sidene.
Tilbury har i desse dagar fullført ein biografi om Cardew som vert lansert om ikkje lenge.

Publisert:

Del: