INNLEGG: Programmet vårt var som regel bygd rundt RK-konsertene. Men var det noe bra, spør Jon Gotteberg, leder for Stryn Kulturhus.

© cássio abreu / Flickr.com

Som leder for et kulturhus i en liten bygd på vestlandet, er min arbeidsplass en typisk representant for de husene som har vært avhengig av tilbudet fra Rikskonsertene.

Det har vært interessant å se hvordan samspillet mellom kommunalt kulturhus og konsertproduksjoner fra Rikskonsertene (RK) har artet seg. RK skreddersydde en produksjonsmodell som sørget for høyeste grad av kvalitet og minst mulig grad av praktisk involvering for arrangørene.

Som kulturhusleder har det vært ekstremt komfortabelt.

Et par e-poster, et par oppfølgingssamtaler på telefon, noe rapportering i etterkant. For min tekniske sjef har det vært å låse opp salen, kanskje rigge litt lys, skaffe bærehjelp. RK tok seg av alt. Teknikerne som var med var de beste i bransjen, til tider mer navngjetne enn artistene de jobbet for. Vi trengte knapt løfte en finger for å få utrolig kostbare og flotte produksjoner på scenen vår.

Les også: Ballade har vært på kulturhusturné

Innholdet sviktet
Kombinert med lave faste kostnader knyttet til produksjonene, burde alt ligge til rette for at dette var selve drømmeløsningen for kommunale kulturhus i det ganske land. Det gikk jo som smurt. Så hvorfor ble det avviklet?

Det må ha vært innholdet.

Likegyldig til billettsalg
Ja, hvem brydde seg egentlig om selve musikken var etterspurt? Konsertene var så rimelige i innkjøp og enkle å forholde seg til, at det snek seg inn en likegyldighet i forhold til billettsalget.

Rikskonsertene fremstår i sin svanesang som en statlig Kultur-Supermann, som innelukket i en ensomhetsborg i Nydalen har en elitistisk og intellektuell tilnærming til vårt organiske, folkelige felt. De utkonkurrerer alle kommersielle konkurrenter med en vare høy på kvalitet og lav på pris, men insisterer på en voldsom produksjonsmodell og ofte en unik vurdering av hvilke artister de skal presentere.

For hva er en vellykket konsert i ei lita grend i Norge?

Vi kan slå fast at toppen av statlig kulturlykke likevel ikke var nepalesiske folkemusikere på turne på nordvestlandet, eller grensesprengende støymusikk på studenthus.

Les også: Var ikke RK så viktige likevel?

Arrogant og datert
Det interessante er hvordan og hvorfor vi kom dit? Hvordan var den indre dialogen i Nydalen da de vedtok alle disse produksjonene med ukjente artister med særdeles marginale kunstneriske uttrykk fra svært fjerne himmel- og kulturstrøk? For meg fremstår det lett arrogant og datert.

Og hva er et godt drevet kommunalt kulturhus? Skal ikke huset speile befolkningen? Skal ikke programmet være skapt i samarbeid med lokalmiljøet? Hva er egentlig lykke for oss?

Jeg er ikke enig i at RK utgjorde en liten del av programmet på kulturhusene. Hos oss var RK ofte bærebjelken, noen ganger leverte de hele konsertprogrammet. Det resterende har ofte vært lokale kunstneriske tiltak, ispedd en og annen kommersiell slenger. Programmet vårt var som regel bygd rundt RK-konsertene. Men var det noe bra?

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

Økt krav til kompetanse
Etter at vi nå må se oss om etter andre konsertleverandører enn statlige, ser vi at dialogen mellom kommunene i regionen har økt. Dialogen med bransjeaktørene som Atomic Soul har gått fra tilnærmet ingenting, til hyppig kontakt. Kontakten med Kulturrådet har tatt seg opp.

Innad i vår lille kommune har presset på Kulturhuset og det praktiske kravet til kompetanse i kulturavdelingen økt. Den kvalitative vurderingen av hva som passer hos oss er nå vår egen. Når vi har kommet til beslutningspunktet i bookingprosessen er vi godt informert og bedre forberedt enn før; vi har et program vi står inne for og som vi tror befolkningen rundt oss vil like. Felles for artistene som kommer til høsten er at de er aktuelle med ny musikk og etterspurt, og at de selv ønsker å spille hos oss. Vi bygger avtalene selv punkt for punkt, vi bestiller ikke produksjoner.

Fordi vi nå opererer i et friere marked enn bestillingslista til RK var, må vi sette tæring etter næring. Kommunalt drevne kulturhus har ikke større saler enn at det fort blir for dyrt å hente 15 mann store orkestre på selvkost, inkludert reisevei og opphold.

Det at RK likevel gjorde dette med artister helt uten folkelig appell, er det beste argumentet for at de hadde spilt seg selv ut over sidelinjen. Som det heter på latin: Sic transit gloria mundi.

Jon Gotteberg er leder for Stryn kulturhus

Publisert:

Del: