Torsdag 20. og fredag 21. februar lyder Finn Mortensens symfoni nr. 1 i Bergen, 40 år etter at Harmonien urframførte den samme sted. Under dirigent Peter Szilvay spiller Bergen Filharmoniske Orkester dette verket som står i en særstilling i norsk symfonisk repertoar, skriver Hild Borchgrevink i denne omtalen.

Finn Mortensen

Finn Mortensen var vårt lands første professor i komposisjon, og gjennom dette og sine øvrige verv i norsk musikkliv har han i stor grad æren for det stilistiske mangfoldet som preger norsk samtidsmusikk og komposisjonsundervisning i Norge idag.. Symfoni nr. 1 er fra Mortensens neoklassiske periode tidlig i 1950-årene,

Mortensen ville først legge partituret til symfonien i skrivebordsskuffen og lukke igjen. Da han hadde sluttført symfonien rundt 1953, følte han seg ferdig med det neoklassiske tonespråket som preger store deler av verket. Han ville videre i et mer eksperimenterende landskap og ønsket ikke å inkludere symfonien i verklisten sin. Men etter at Harmonien hadde urframført den langsomme annensatsen i 1957, forandret Mortensen mening, og hele symfonien ble spilt for første gang av samme orkester i 1963.

Symfonier av norske komponister kan i utgangspunktet telles på noen ganske få hender. Finn Mortensens symfoni har et format og en klanglig spennvidde fra konsentrerte solistiske linjer til et glitrende lyst symfonisk bråk som går utenpå de fleste andre eksemplarer av arten. Bråk er ikke akkurat det man først forbinder med et neoklassisk uttrykk, som nettopp forsøker å strippe musikken for unødvendig ekspresjonisme og stramme den tilbake til renere, strengere former. Men noen ganger kan resultatet av det bli musikk i tøfler på på vegg-til-veggteppe. Mortensen klarer derimot faktisk å skrive noe som både er neoklassisk og bråkete.

Inspirasjonen blant annet fra Hindemiths komposisjonsteorier er tydelige – Mortensen var i en periode svært opptatt av hans Unterweisung im Tonsats, og både form, harmonikk, temakonturer og bearbeidelsen av materialet vitner om det. Men Finn Mortensen lar aldri de tekniske prinsippene spille hovedrollen, man merker at han ikke har skrevet symfonien for å snakke om disse. Teoriene forfremmes aldri prosjekter i seg selv, de blir ikke mer enn underlag for musikalske ideer som står på egne poetiske ben. Verkets ganske klassiske arkitektur blir presentert med en klanglig differensiering og et dynamisk overskudd som løfter den ut av skoleflink neoklassisk anonymitet og over i et lydbilde som minner mer om store symfoniske instrumentatorer. Mortensen beskjeftiget seg også mye med Anton Bruckner.

De harmoniske bruddene som ofte opptrer i neoklassisk musikk oppleves også mer plastiske i Mortensens symfoni – noen ganger oppholder han seg så lenge i et harmonisk univers at det etableres en retning som bryter ut av den balanserte retningsløsheten man får hvis man følger boken. Andre ganger vrir han lytteren nesten umerkelig fra en frase til den neste, eller instrumenterer biter av kadenser på en måte som gir en slags følelse av å få et kjapt glimt av en klassisk symfoni, som gjennom et nøkkelhull.

Det umiddelbare inntrykk man får av varme og overskudd i Mortensens språk henger også sammen med hvordan han organiserer de helt store dimensjonene i verket fleksibelt. Han klarer å trekke opp linjer som er ekstremt lange uten at de blir statiske. Selv om den musikalske overflaten er full av små motiviske brudd og kast, bæres disse mindre bevegelsene fremover av en roligere understrøm med mye større perspektiv, en flyt med en langsommere energi og retning mot noe som skal komme om flere minutter, eller kanskje i en senere sats.

Finn Mortensens grep om de store dimensjonene kan også høres i svært konsentrert format i andresatsen i hans suite for blåsekvintett. Den heter Avant garde og er i følge komponisten et forsøk på å skrive slik han forestilte seg at tilhørerne oppfattet den avantgardistiske punktmusikken han lagde mot slutten av 50-tallet (etter symfonien). Satsen er med andre ord en parodi, den består av små solopunkter i instrumentene med lange hull av stillhet i mellom. Men det er interessant å merke seg hvordan dette ekstremt begrensede materialet likevel er distribuert på en måte som gjør at man opplever at verket beveger seg fremover, selv når det er stille.

Det er prisverdig at Bergenfilharmonien har tatt opp dette hovedverket i norsk etterkrigsmusikk, og det er å håpe at symfonien kommer på programmet hos norske orkestre også når det ikke er jubileum, og ikke minst at verket tas med til konserter ute.

Publisert:

Del: