av:

Publisert:

Del:

Oslo-Filharmonien får så hatten passer for sin tolkning av standardrepertoar i britisk presse etter konserten på The Proms. NRKs Torkil Baden var heller ikke nådig i en artikkel på nrk.no forleden. Ved siden av å synes at Previn ikke makter å samle orkesteret, mener han at OFO ikke kan være bekjent av å bare ha fem nyere norske verk på programmet i høst utover Ultima-konserten når to av dem er en del av 2005-satsningen “Et eget århundre”. Står det så dårlig til med OFO? Etter et sveip gjennom høstens norske orkesterprogrammer er det i alle fall tydelig at OFO kan lære av orkestrene i Bergen, Trondheim og Stavanger når det gjelder å betrakte nytt norsk repertoar og norske musikere som en ressurs og ikke bare som programfyll, og formidle det med entusiasme.

Trondheim Symfoniorkester
Trondheim Symfoniorkester

Av Hild Borchgrevink

Stavanger har en informativ sak om orkesterprosjektet i forbindelse med hundreårsmarkeringen på forsiden sin, også på engelsk. Orkesteret spiller også Valen-sanger med Siri Torjesen i høst og har bestilt og urframfører et verk av Nils Henrik Asheim i januar uavhengig av hundreårsmarkeringen. Som en del av den har SSO bestilt et verk av Lasse Thoresen for nyckelharpe, hardingfele og orkester. Hvorvidt denne siste bestillingen er initiert av SSO selv eller av dem som står bak ”Et eget århundre” vites ikke, men alle konsertene ledsages i alle fall av grundig og tydelig informasjon, og man fremhever orkestrets egne solister med samme stolthet som innleide stjerner. Direktør Thorstein Granly skriver informativt og greit om at Stravinsky er en av profilene i sesongens program. SSO har også lenge arrangert lyttekurs i samarbeid med Rogaland musikkråd, og har en klar og lettfattelig introduksjon til samtidsmusikk skrevet av selvsamme Nils Henrik Asheim. En del av sesongprogrammet er også en filmmusikk-kveld, hvor SSO har sluppet løs Christian Eggen både på piano og foran orkesteret.

Invitasjon til studentene i Bergen
BFO hadde i august presentasjonskonsert for Bergens universitets- og høyskolestudenter, som ble utsatt for Atle Halstensens og Trond-Viggo Torgersens musltimediaverk ”The Evolving European”. Improviserende solister i orkesteret styrte digitale animasjoner som ble projisert på lerret over orkesteret. Dette ble sammenstilt med Rolf Liebermanns ”Furioso” fra 1947 og Ravels ”Bolero”. 16. september kommer ett av BFOs bidrag til orkesterprosjektet som markerer unionsoppløsningen. Tveitts klaverkonsert nr. 4 med Tveitt-forskende Håvard Gimse som selvskreven utøver er smakfullt kombinert med den nålevende danske komponisten Hans Abrahamsen, Haydn og Brittens Sinfonia da Requiem.

Uken etter kommer en ung estisk dirigent. Olari Elts vant i 2000 Sibeliuskonkurransen for dirigenter og ble året etter leder for Latvias nasjonalorkester. Elts skal dirigere Sibelius, men også Jon Øivind Ness’ uærbødige kommentarer til fenomenet symfonisk jazz i ”George gets a makeover – misreadings of Gershwin”

På nyåret kommer en ren skandinavisk konsert med Peter Herresthal som solist i Per Nørgårds fiolinkonsert ”Grænselinier” fra 2002, Carl Nielsens symfoni nr. 4 og Rolf Wallins bestillingsverk til Cleveland Symphony Orchestra fra mars i år. Her skriver BFO at det er første gang ”Act” spilles i Europa. Det stemmer ikke helt, for Oslo-filharmonien har verket på programmet til Ultima nå i oktober. Men man skal lete for å finne det.

I forbindelse med Festspillene i Bergen, og som en del av hundreårsmarkeringen står BFO bak en viktig begivenhet i norsk musikkhistorie. Olav Anton Thommessens store ”Et glassperlespill”, som består av seks komposisjoner fra 1979 til i dag, framføres for første gang i sin helhet. Verket åpner med en prolog. Deretter kommer makrofantasien over Griegs klaverkonsert, hornkonserten ”Beyond Neon”, en korsymfoni bygget over et tema fra Beethovens 8. symfoni og dobbeltkonserten ”Gjennom prisme” for cello og orgel, før verket avsluttes med ”Apoteose” som henter materiale fra Verdis ”Missa da Requiem”.

Igjen vites det ikke om BFO har stått på for å få dette til Bergen selv eller om det er blitt tildelt dem. Men det kan virke litt påfallende at Oslo-Filharmoniens bidrag til prosjektet til sammenligning, bortsett fra Ultima, består av en konsert av Alfred Janson og en stumfilm basert på en Hamsun-roman. De fleste andre sentrale verkene fra de siste årtier, for eksempel Thommessens verk, Wallins klarinettkonsert, Schaathuns ”Actions, Interpolations and Analyses” og Thoresens urframføring er lagt til regionorkestre og Kringkastingsorkesteret.

Thommessen kurator i Trondheim

Trondheim Symfoniorkester har, også uavhengig av orkesterprosjektet, bedt Olav Anton Thommessen om å være lydkurator for noen av deres konserter. Den første er torsdag 9. september. Her skal TSO urfremføre bestillingsverket “Wet Blubber Soup”, en cellokonsert skrevet Jon Øyvind Ness. Olav Anton Thommessen har også valgt to preludier (ouverturer), som Verdi skrev til operaene Aida og Otello, men som han senere fjernet. Disse er ifølge TSO ikke tidligere fremført i Norge. I tillegg har Thommesen valgt den fransk-amerikanske billedstormeren George Antheils Symfoni nr. 5, ”The Joyous”.

”Olav Anton Thommessen har i flere tiår stått sentralt i norsk kulturdebatt. Og han har ikke spart på kruttet når han har kjempet for at våre musikkinstitusjoner skal være i en kontinuerlig fornyelsesprosess og ta ansvar for at publikum også får del i det som skapes av samtidsmusikk,” skriver TSO i en pressemelding om Thommessens kurator-rolle. Det å invitere en ekstern person til å programsette en konsertserie er et utradisjonelt grep, og et interessant alternativ til faste programkomiteer.

Trenger de reklamefilm?
Oslo-Filharmonien på sin side har for tiden et stort bilde på sine nettsider av en tenksom, gråhåret Cherubini som klør seg i hodet. Og selv om nettsider er noe helt annet enn musikk, så er det dessverre beskrivende for hvordan OFO behandler den norske musikken og norske utøvere i markedsføringen sin. Et stykke ned i nyhetene, under Cherubini, siterer OFO fem linjer fra nettavisen Kulturspeilet som handler om at Oslo-Filharmonien (!) skal spille inn CD på Simax i forbindelse med hundreårsmarkeringen. Det står ingenting vi har klart å finne på sidene fra orkesterets egen hånd om prosjektet, ei heller om at dette også handler om faktiske konserter i høstens program. For eksempel den konserten som er gjemt under lenken ”Ultima”, hvor orkesteret i tillegg til å spille Finn Mortensens klaverkonsert, har sin egen solobassist Dan Styffe som solist i et verk han har bestilt av den norske komponisten Rune Rebne.

Det er kanskje slik at Oslo-Filharmonien i større grad enn de andre orkestrene skal være et flaggskip for det internasjonale kjernerepertoaret, med internasjonale kjernerepertoarsolister og kjernerepertoardirigenter. Kanskje er det lettere for lokale orkestre å profilere seg på lokal forankring, lage arrangementer og lyttekurs for et lokalt publikum og fronte egne musikere. Men bare kanskje. Det er ikke sikkert Oslo-Filharmonien trenger Ane Dahl Torp til å lage reklamefilm for dem. Det kan hende det hadde virket like godt eller bedre hvis de brukte noen ressurser på å synliggjøre hva de egentlig skal spille denne sesongen, hvem som skal gjøre det og hva som er tanken bak.

Christian Eggen er en kapasitet som fortjener at det kommer opp noe mer enn bare et større bilde av ham når det står ”klikk på bildene for mer informasjon” ved Ultima-konserten. Komponist Rune Rebne er et tenkende menneske som har formidlet samtidsmusikk til 18-åringer på folkehøyskole i en årrekke. Oslo Filharmoniske Orkester er fullt av ressurspersoner som både skal spille og kan brukes og profileres i programsammenheng. Disse folkene er nærmere musikken enn Ane Dahl Torp.

Bruk dem, OFO!