ANMELDELSE: Det er mye mer håp i musikkens fremtid enn det man kan oppleve her i Wien, skriver Liv Kristin Holmberg fra årets ISCM World New Music Days.

© ISCM World New Music Days

Wien, det historiske oppstandelsessentrum for vestlig musikk, har i år vært vert for den internasjonale samtidsmusikkfestivalen ISCM World New Music Days. Byens avantgardistiske tradisjoner skal med andre ord reaktiveres. Når man vandrer i byens gater, kan man kjenne at dette virkelig kan behøves. For hvor finnes samtiden i Wien, byen hvor de døde kunstnerne kjennes mer presente enn de levende?

Internasjonalt nettverk
ISCM World New Music Days er en av de viktigste og eldste samtidsmusikkfestivalene i verden. Den blir arrangert hvert år av organisasjonen The International Society for Contemporary Music (ISCM). Organisasjonen ble grunnlagt i Salzburg i 1922 (den gangen kalt Internationale Gesellschaft für Neue Musik (IGNM)).

Estetisk og stilmessig mangfold er en av hovedambisjonene som ligger til grunn for organisasjonen. ISCM har over femti medlemsland og fungerer som et viktig internasjonalt nettverk for samtidsmusikk. Hvert år velges det ut verk av de ulike nasjonale komiteene til årets festivalprogram. Festivalen arrangeres i ulike land hvert år. I november i år var det medlemslandene Slovakia og Østerrike som sto som vertskap for denne internasjonale feiringen av samtidsmusikk. Jeg deltok kun på den delen av festivalen som ble avholdt i Østerrike.

Det er særlig to spørsmål jeg stiller meg i etterkant av festivalen. Hvor nyvinnende er egentlig festivalen? Og hvorvidt revitaliserer festivalen Wiens konservative kulturliv?

Les også: Jubilantens selvtukt. Essay om ny musikk av Ivar Frounberg

Nyvinnende?
ISCM ønsker å presentere et bredt spekter av ulike praksiser og uttrykk innen samtidsmusikken. Festivalen oppleves derimot dette året som temmelig konservativ og homogen. Selvsagt finnes det unntak. Men generelt oppleves mye av musikken under årets ISCM som forutsigbar og skolastisk. Det tekniske kommer i forgrunnen for reelle kunstneriske ambisjoner.

Dette inntrykket forsterkes når man leser i programheftet om komponistenes intensjoner. Det er mye forunderlig lesning. Et stykke er en undersøkelse av triller. Et annet stykke handler om en togreise. Et tredje stykke ble til fordi komponisten kjedet seg under forelesning og isteden ble opptatt av et skygge- og lysspill på auditoriets bakvegg, som hun så siden ønsket å transformere til musikk. Et annet stykke handler om homestretch. Eller, om man vil, home + stretch. Med andre ord: forunderlig kunstnerisk gehalt (åndelig innhold, red. anm). Dette er selvsagt en uvillig lesning av programheftet. Men jeg opplever en påtalende mangel på en nødvendighet tilstede i de kunstneriske intensjonene som ligger til grunn for verkene. Kontrasten blir stor når man tenker på Beethoven som satt og skrev sine revolusjonære verk rett rundt hjørnet, i en sann smertesublimeringsprosess. Eller om man tenker på Schönbergs paradigmatiske arbeid, eller Klimts anarkistiske livsprosjekt, eller Schieles forvridde smertemalerier, eller Freuds omkalfatrende kulturteorier.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Selvsagt finnes det like interessante og viktige kunstnere og komponister i dag som for hundre år siden. Og det er derfor jeg lurer på om ISCM World New Music Days egentlig representerer et sant tverrsnitt av dagens nye musikk. I forhold til min kjennskap til dagens nymusikkscene, så opplever jeg at festivalen mislykkes med å ta tempen på samtidsmusikken. Det er mye mer håp i musikkens fremtid enn det man kan oppleve her i Wien. Det virker snarere som at det er ett kunstsyn, en estetisk ideologi som ligger til grunn for utvalget av mange av verkene.

Revitaliserende?
ISCM kan oppleves som en omreisende liten klan av samtidsmusikkfantaster. Sikkert er det at de også gjør en viktig jobb. Men hvordan påvirker den omreisende festivalen det faktiske kulturlivet og konsertpublikummet i de ulike vertsbyene? Har ISCM fokus på et langsiktig og strukturelt arbeid for samtidsmusikkens posisjon i samfunnet? Og hva med fremtiden til de ulike verkene? Blir de spilt igjen? Ble det gjort opptak? Eller var de et ekslusivt, unikt øyeblikk for hundre mennesker og siden forsvant inn i historien som glemsel?

De fleste av ISCMs konserter blir spilt i Wiener Konzerthaus. Vi er henvist til de minste salene. I hovedsalen spilles Dvorak og hundrevis av festkledde mennesker fra Wiens kultursegment fyller foajeen før konsertene. Nå er det vel ingen som har tro på at samtidsmusikken skal bli den nye folkemusikken. Men det virker dessverre som at ISCMs tilstedeværelse ikke påvirker publikums retningsvalg i særlig grad. Flokken med festkledde mennesker går målrettet opp trappene til hovedsalen og den klassiske musikken. Vi andre går ned i kjelleren for å bryne våre hjerner for å høre det uhørte.

Les også: Orgelnatt i beskyttelsesdress

Nordiske bidrag
Flere nordiske bidrag under ISCM er, etter min mening, noen av de mest interessante. Her finnes det ekte oppfinnsomhet og åpenbare forsøk på å utvikle de ulike besetningers konvensjoner. Strykekvartetten Towards Nothingness (2008-2009) av Simon Christensen fra Danmark spilt av ensemblet Phace, skiller seg ut med et uforutsigbart uttrykk. Det låter som defekt og sønderreven folkemusikk. Musikken inngir en følelse av mareritt – man halter rundt i en slags seig, tykkflytende klangmasse. Gjentatte ganger svitsjer plutselig musikken over i en hysterisk dans. En danse macabre der jeg ser for meg oss mennesker drasser rundt på våre egne lik i dansen. Musikken er seig, skakk og kvalmende. De komplekse polyrytmene og de plutselige taktskiftene gjør en svimmel og uten holdepunkter. Klangene åpner dører inn til en dunkel sagaverden.

Islandske Atli Ingólfssons orkesterstykke Mani fra 2011 ble fremført av Weberns Symphony Orchestra i ORF RadioKulturhaus under ledelse av Simeon Pironkoff. Orkesteret består av svært unge og imponerende dyktige musikere. Mani skaper følelsen av et orkester som befinner seg langt ute på havet. Vi hører klangene i det fjerne og kan skimte melodiene. En følelse av et tapt orkester, et havarert orkester. Det er skjevt og seilende. Den skimrende melodien forsvinner sakte i det fjerne. Verket er som en lengsel. En sørgmodig, skakk vals som fyller en med følelsen av at skjønnheten vi har blitt tildelt, allerede er tapt.


I Feedbox blir feedback transformert til en konstruktiv lydopplevelse.

Jan Martin Smørdal og Lars Kristian Røed står for Norges bidrag under festivalen. Deres lydinstallasjon, Feedbox, presenteres i Museumsquartier i foajeen til Senter for Digital Kultur. Fem interaktive lydskulpturer formet som kroppsstore bokser i tynn finèr i ulike geometriske utgaver, er stilt opp i en halvsirkel. Vi publikummer kan legge øret inntil boksene og lytte. Det oppdages fort at vi kan påvirke lyden med våre bevegelser og berøringer. Feedback, en lydteknikers store angst, er her transformert til en konstruktiv lydopplevelse. Slik kan kunst ha en magisk funksjon. Men installasjonen fremstår likevel halvveis da det kun er dette prinsippet som skal bære alt. Under presentasjonen snakker komponistene om at installasjon er en undersøkelse av intimsoner og berøringskunst. Dette virker temmelig far-fetched. Å berøre disse trekassene og slik generere en feedback-loop har lite å gjøre med hvordan man bør nærme seg hverandres intimsoner. At hendelser i verden har en årsak og en virkning, er intet nytt under solen. Her virker det som at man har applisert et kunstnerisk budskap på installasjon i ettertid, mens det antageligvis i bunn og grunn handler om et teknisk driv for å undersøke disse fundamentale prinsipper i elektroteknikken.

Utover Skandinavias bidrag, falt verkene av Bernd Richard Deutsch særlig i smak. Prisvinnerstykket Dr. Futurity (urfremføring) og Mad Dog ble fremført av fantastiske Klangforum Wien med dirigent Enno Poppe i Wiener Konzerthaus. Befriende, kraftfull, vitalistisk og generøs musikk.

Samtidsmusikkens grenser
I år ønsket ISCM å satse på nyskreven musikk for kammerkor. Festivalen hyret inn et katolsk kirkekor for å fremføre musikken. Et av Sveriges bidrag, Autobody av Stefan Thorsson (som undertegnede for øvrig er inhabil til å anmelde på grunn av nær relasjon), ble nesten sensurert fra festivalprogrammet. Korverket tar utgangspunkt i Tourettes syndrom, som er en arvelig, nevrobiologisk tilstand som består av gjentatte, ufrivillige bevegelser og ukontrollerbare lyder, også kalt tics. Verket ble av koret oppfattet som blasfemisk til tross for at de kjente konseptet som lå til grunn. Løsningen ble at de flyttet konserten fra Elisabeth Kirche, hvor konserten opprinnelig var tenkt, til en barneteatersal. Detaljer som at arrangørene ikke hadde tatt bort dukketeaterscenografien som sto på scenen, oppleves som et tegn på at arrangørene ikke tenker helhetlig og ignorerer kontekstuelle parametre.

Det som her også er overraskende er at man oppdager at det fortsatt finnes grenser i samtidsmusikken. Og grenser, det er ikke bare et onde. Slik sett, på dialektisk vis, kan man se fordelen med Wiens konservatisme og ISCMs eventuelle trangsyn: Muligheten for overskridelse.

Liv Kristin Holmberg er musiker og performancekunstner. Hun besøkte ISCM World New Music Days i Wien 11.- 14. november 2013.

Publisert:

Del: