Patrizia Mazzuoccolo kom til Norge for å dekke en Cadaver Inc. konsert for britiske Metal Hammer, og endte opp med å flytte inn i kontorene til Sigurd “Satyr” Wongravens plateselskap, Moonfog. – Det kjennes fremdeles ut som om jeg er på ferie, sier den frittalende damen, som nå jobber med å promovere band som Satyricon, Darkthrone, Khold, Dødheimsgard og Thorns. I denne første delen av dette profilintervjuet forteller Mazzuccolo om hvordan hun traff storheter som Ozzy Osbourne og Marylin Manson, om hvordan det er å være kvinne i musikkbransjen, og om hvordan kjærlighetsforholdet til den norske svartmetallen startet.

Patrizia Mazzuoccolo og Soil-trommeslager Tom Schofield

Av Knut Steen

Patrizia Mazzuoccolo kommer, som navnet kan røpe, fra Italia. Allerede som 11-åring var hun kronisk anglofil. Mens andre skolepiker pyntet med bilder av kjekkaser fra film og hitlister, tapetserte unge Patrizia vegger og skoledagbøker med bilder og kart av England, Irland og Skottland. Lite ante hun at om at fremtiden skulle bringe møter med artister som Ozzy Osbourne, Marylin Manson, Korn og Biohazard.

— Jeg visste at jeg skulle flytte til London lenge før jeg var ferdig med barneskolen, da jeg innledet en intens kjærlighetsaffære med det engelske språket – og det jeg følte var engelsk kultur, forteller Mazzuoccolo, som har vært aktiv trommeslager siden hun var 12.

Kjærlighetsforholdet til de harde, mest bredbente musikkgenrene er av langt nyere dato. Trommingen gjorde at Mazzuoccolo tidlig ble musikalsk bevisst, men det var goth, punk, new wave, og senere grunge som skulle prege ungdomsårene.

— Puddelmetallen som 80-tallet var fullt av, ble bare for dum. Falsettvræl, pastelltights og løvemanker var det lammeste jeg visste, derfor hadde jeg avskrevet hele metal-genren. Dette blir jeg sikkert steinet for, men jeg synes fremdeles at både Iron Maiden og Judas Priest er noe dritt. Åpenbaringen kom først da jeg var 21, og ble dratt med på noe jeg ikke engang visste at fantes – en metal-klubb. Naiv som jeg var, trodde jeg at klubber var for folk som likte disco, mens virkeligheten var at London kunne by på metal-klubbkvelder syv dager i uken. Da jeg hørte “Sad But True” med Metallica, falt alt på plass, og jeg begynte å ane at jeg hadde fryktelig mye å ta igjen.

Resultatet ble mange år med lite søvn, og veldig mye musikk, hver kveld. Pantera, Slayer og Metallica var de nye idolene, og nye ble oppdaget hver uke. Musikken hadde blitt en ubetalt heltidsjobb. Samtidig arbeidet Mazzuoccolo som produksjonssekretær for Sky Television. Det var først da hun fikk nok av jobben, at ballen begynte å rulle.

— Jeg ville gjerne være kreativ i jobben, og ikke bare på fritiden. Showet jeg jobbet med, var av mainstream-typen, og jeg ville jobbe med metal. Derfor jobbet jeg også gratis for MTVs Headbangers Ball, til det ble lagt ned, og erstattet med et makkverk de kalte “Superrock”. Jeg ble så forbannet at jeg gikk rett til produsenten for Sky TV, og spurte om jeg kunne lage en pilot for et nytt program, som kunne erstatte Headbangers Ball. Han ga meg OK til å begynne arbeidet.

Eter nitidig researcharbeid klarte Mazzuoccolo å hanke inn intervjuer med mange storheter, så som Marylin Manson, Ozzo Osbourne, Tommy Iommi, Machinehead, Biohazard, Korn, Napalm Death, og mange flere. I prosessen kom hun også i kontakt med den skrevne delen av musikkpressen, og fikk sin første freelance-jobb ved en tilfeldighet.

— Jeg var på en Cathedral-konsert, og la merke til at det ikke var noen der fra Metal Hammer; så jeg ringte redaktøren og spurte om de trengte en anmeldelse. Han sa OK, og ga meg spalteplass til 150 ord – hvis han likte det jeg skrev. Jeg ga ham 380 ord, som jeg ikke klarte å kutte ned, og til min store overraskelse sa han “ja takk”, og trykket hele greia.

Og mens TV-programmet Mazzuoccolo hadde jobbet med aldri ble noe av, skulle Cathedral-anmeldelsen bli begynnelsen på et omfattende arbeid for blader som Metal Hammer, Terrorizer, Powerplay og trommemagasinet Rythm, hvor hun fremdeles har sin egen spalte.

Møtet med den norske musikken skjedde via venner, som fortalte om fete oppslag om kirkebrenninger, liksminke, påståtte ofringer av alt som kunne krype og gå, og en kompromissløs musikkstil med tilhørende livsstil.

— Jeg har alltid vært fascinert av ekstrem oppførsel, og fulgte med på hva som skjedde, selv om jeg ikke fikk noe umiddelbart kick av musikken.

Men ting forandrer seg. Mens mange vokser fra de mest ekstreme musikkuttrykkene, vokser andre inn i dem. – Enkelte former for musikk må man forberedes på, forklarer Mazzuoccolo:

— Black Metal høres ut som enkelt bråk for et utrent øre, mens det motsatte ofte er tilfellet. For meg har dyktige musikere og kyndig sammensatt musikk alltid vært en betingelse, en inngangsverdi for å kunne sette pris på noe. Samtidig tror jeg ikke man kan begripe hva Black Metal dreier seg om uten å ta et dypdykk inn i selve konseptet. Man må være en fan. Og det er det ikke alle som verken vil eller kan. Det som tiltrekker meg ved denne musikken er lidenskapen, renheten og kompromissløsheten. Sik scenen en i Norge, kan jeg fremdeles skimte et slags halv-usynlig hierarki, og en æreskodeks de som er “inne” følger, mener Mazzuoccolo.

Hvordan dette skiller seg fra andre mannsdominerte, nerdete miljøer? Parallellene virker klare til andre lidenskapelige gutteklubber, så som trekkier (Star Trek-fans), frimurere og rollespillere?

— Forskjellen må være at svartmetallmiljøet i Norge, der så godt som alle spiller i ett eller annet band, har skapt noe; en genre som høster stor respekt overalt. De andre du nevner stort sett er tilhengere og etterdiltere, slik jeg ser det. Den norske scenen har lange vært preget av en integritet og “jeg-gir-faen-i-hva-du-mener-holdning” som har skapt mange unike og genredefinerende band. Jeg kan ikke påberope meg å forstå alle føringene i genren enda, men jeg har fått med meg en del, og har sterk empati med både livsstilen og den kritiske holdningen til institusjonalisert kristendom, sier Mazzuoccolo, som også har et par meninger om hvordan det er å være hunkjønn i bransjen:

— Går du inn for å se jævlig ut, og oppfører deg som ei mannevond lesbe, er det liksom greit. Mitt problem er blant annet at jeg er italiensk, og dermed generelt sprudlende og vennlig – også mot menn. Når man i tillegg har en klesstil som ikke akkurat er nøktern, blir det fort oppfattet feil, både av kvinner og menn. Spesielt kvinnelige presseagenter har en lei tendens til å tro at den enste grunnen til at jeg gjør en intervjuavtale, er for å få ligge med noen i bandet. Det kan bli ganske slitsomt, når man har bevist igjennom flere år at man kan stille gode spørsmål, og lage solid journalistikk. Samtidig har jeg alltid vært bevisst på å justere oppførselen etter den jobben som skal gjøres, profesjonalitet er det viktigste. For meg er det irrelevant om noen synes jeg er ei fjolle, for jeg vet at at jeg ikke er det. Allikevel – personligheten min har også vist seg å vært en profesjonell fordel – mannlige musikere, som tross alt er i stor overvekt i denne genren, liker bedre å tilbringe intervjutid med hyggelige jenter, og åpner seg ofte mer om musikken når de forstår at jeg er musiker selv, forstår hva gjør musikalsk, og kan mer enn å stille nitidige standardspørsmål, forteller Patrizia Mazzuoccolo.

I andre delen av dette intervjuet, som publiseres i morgendagens Ballade, forteller Mazzuoccolo om utenlandske celebriteters bifall til norsk metal, om hennes egen inntreden i Moonfog, og dennes kommende tiårsfeiring, som blant annet kommer til å sette legendariske Darkthrones Nocturno Culto på en scene for første gang på snart ti år.

Publisert:

Del: