KRONIKK: Henning Høholt mener Operaen i sine fem første år i Bjørvika ikke lykkes med oppdraget. I går presenterte han ni grunner til dette i Aftenposten.

© www.operaen.no

Kronikken sto i en noe kortere versjon på trykk i Aftenposten 11. april. Den Norske Opera & Ballett har meldt om noen faktafeil i artikkelen. Det gjelder forholdet mellom antall forestillinger i nytt og gammelt hus. På hovedscenen i Bjørvika spilles i snitt ca 175 opera- og ballettforestillinger i sesongen, mot et snitt på ca 120 de siste årene på Youngstorget. I tillegg kommer ca 80 forestillinger på scene 2,Vi beklager at denne faktaopplysningen ikke ble undersøkt før innlegget sto på trykk.

12 april er det fem år siden operaen i Bjørvika åpnet. En storslagen åpning direktesendt på TV over fem timer med flotte innslag av opera og særlig ballett foran et feststemt publikum i salen med seks statsoverhoder deriblant tre kongehus i spissen og et milliontalls publikum foran TV-skjermene.

Snøhettas praktbygg har svart til forventingene, og mer enn det. Operaen i Oslo er blitt et smykke av strålende kvalitet og en konkurrent til operaen i Sydney. Det bygges ikke et konsert- eller operahus noe sted i verden i dag uten at operaen i Bjørvika inngår som en referanse.

Fra min side sett er ikke jubelen fullt så overdøvende, verken fra publikum eller på innsiden blant ansatte.

Det er ni grunner til at Operaen i Bjørvika har mislykkes.

1. For få forestilinger på hovedscenen.
Operaen har såvidt jeg vet hittil ikke har hatt flere forestillinger på hovedscenen enn det de hadde på Youngstorget. Det var ikke det Stortinget ble forespeilet da det i 1999 vedtok å bygge et nytt operahus. Høsten 2012 hadde operaen to – 2 – produksjoner på hovedscenen, Butterfly og Flaggermusen. Ingen operahus i Europa har så forestillinger.

(Red. anm: Operaen har opplyst at påstanden om at det ikke har vært flere forestillinger på hovedscenen i Bjørvika enn på Youngstorget. ikke stemmer De vil komme tilbake med tall som dokumenterer dette).

2. Kunstnerisk stagnasjon.
De store satsningene er uteblitt. Det som har vært av interesse: Tannhäuser, Lulu, Jorden rundt, og sist, men ikke minst Don Carlo, som var en co produksjon med Covent Garden og the Met, var alle planlagt av den tidligere ledelsen. De andre produksjonene har vært helt på det jevne.

Den nye produksjonen av Flaggermusen er svært lite oppsiktvekkende, bortsett fra sløsing med penger. Gjestende solister er ofte både nødvendig og ønskelig, men ikke når husets eget ensemble, som er ansatt på full lønn, er like bra som gjestene og går og spaserer uten å ha noe å gjøre.

3. Økonomisk vanstyre
Høsten 2012 setter operaen opp en ny produksjon av Flaggermusen, mens den gamle, klassiske, var fullt brukbar, og bedre! Samtidig kunne balletten ha spilt i hvert fall 10 ekstra forestillinger av den populære Nøtteknekkeren, og tjent penger. I stedet inviterer Nasjonalballetten et gjestekompani som koster institusjonen atskillige hundre tusener, mens publikum skriker etter billetter til Nøtteknekkeren. To disposisjoner som koster operaen millioner. Færre oppsigelser kunne vært resultatet om huset ble drevet fornuftig teaterøkonomisk.

Henning Høholt. Foto: Tomas Bagackas

4. Nedlagt Riksopera
Stortingets vedtak om nytt operahus var todelt: Å bygge operahus og satse på flere forestillinger utover landet. Svar:Riksoperaen er nedlagt. Kun sporadisk virksomhet i distriktene, stikk imot Stortingets vedtak. Nå kommer en ny produksjon av La Traviata i Stavanger, omsider, den første på fem år. Noen nyttårskonserter rundt omkring oppveier ikke dette. Konserter kan andre gjøre. Operaen bør i første rekke gjøre musikkteater. Opera-Norge føler seg snytt. Først stiller de lojalt opp for å sikre at Norge får et nytt operahus, deretter er det takk for hjelpen, og farvel.

5. For mye utleievirksomhet
Operahuset i Bjørvika er etablert hos alle som, nettopp, et hus for alle. Det er unødvendig å popularisere programmet med utleie til alle slags formål. Operaen er blitt Norges største grendehus. Det var ikke meningen. For hver utleie må forestillinger strykes. Operaen har sensasjonelt nok ikke plass til å feire to av de største i operaens historie, Verdi og Wagner, to komponister som operakunsten kan takke for sin eksistens. Hvordan er det overhodet mulig i et operahus ?

6. Hvor er det blitt av stjernene?
I de siste årene på Youngstorget og det første året i Bjørvika hadde operaen besøk av verdens absolutte toppstjerner. Dirigenter som Lorin Mazel, Esa Pekka Salonen, Myung Whun Chung, Neeme Järvi, Zubin Mehta, Alessandrini, regissører som Giancarlo Del Monaco, Willy Decker, Göran Järvefelt, Stein Winge, Stefan Herheim, Konwitschny og Richard Jones.

For ikke å snakke om sangere som Pavarotti, Giacomini, Domingo, Martinucci, Carreras, Mirella Freni, Rolando Panerai, Bryn Terfel, Cecilia Bartoli, Anja Harteros, René Pape, Petter Mattei, m fl. Den første sesongen i Bjørvika var et festspill av høydepunkter. Så forsvant det meste, ikke minst antall forestillinger.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Hvorfor spiller man ikke repriser av Carmen og Don Carlo? Dette var co-produksjoner med Covent Garden og Metropolitan, to av de største og mest renommerte operahusene i verden! Don Carlo spilte inn nærmere en million, pr kveld!

Det verste er at produksjoner som Tryllefløyten og Tosca er noe som operaen burde leve av i årevis. På Youngstorget varte Boheme i 40 år, Tryllefløyten og Tosca i 25. Med nye dirigenter og sangere, gjester, som debuterende norske, kan slike produksjoner holde seg friske og fortsatt ha aktualitet. Noe annet er teaterøkonomisk uforsvarlig.

7. Topptung administrasjon
Feilen med operahuset kommer fra toppen. I ledergruppen er de kunstnerisk ansatte i mindretall. Markedssjefen er sidestilt operasjefen. Tjener huset mer på NHOs års konferanse, må forestillinger vike. På grunn av dette hadde en av de mest populære operaene til alle tider, Figaros Bryllup, kun sju forestillinger i siste sesongen.

Som i teatrene og i de fleste operahusene må toppsjefen være ansatt på kunstneriske premisser. Direktørene ved norske teatre er underlagt teatersjefen. Budsjett og økonomi er støttefunksjoner i et teater, ikke et mål i seg selv.

Operaen i Bjørvika var opprinnelig dimensjonert for 600 ansatte, men har nå langt overskredet denne grensen. Pensjonsreglene får skylden for at det nå må skjæres ned. De er nok tyngende, men overraskende? Pensjonsgrensene for sangere og dansere har vært kjent i 50 år.

8. Styret mangler fagkunnskap
I Operaens styre er det skrint med fagkunnskap. Operafondet hadde tidligere en representant i styret. Knut Skram var den siste.

9. Likestillingen av opera og ballett.
Nasjonalballetten har under Espen Giljanes ledelse tatt kvantesprang inn i fremtiden. Men balletten trekker ikke noe sted i verden like mange mennesker som opera. Det er den klassiske kunst av opera og ballett som trekker de store publikumskarer. Balletten har seks–åtte klassikere: Svanesjøen, Nøtteknekkeren, Romeo og Julie, La Bayadere og noen til. Operaen har 40–50. Opera og ballett er naturligvis kunstnerisk likestilt, ja, men biscenen på operaen er også et utmerket sted for dans.

En unik sjanse
Operaen har hatt en historisk sjanse til å presentere opera og ballett for det norske folk, ikke venne det av med å gå i operaen på grunn av manglende forestillinger. Man har nå sjansen til å rette opp situasjonen, med ansettelse av ny operasjef og et spørsmål om den øverste sjefen, Tom Remlov, skal få forlenget sitt åremål. Det bør han ikke få.

Som en ansatt ved operaen uttrykte det: “Vi har i fem år vandret i skyggenes dal”.

560 millioner kroner i subsidier fra staten bør forvaltes bedre, for eksempel i overensstemmelse med formålet

Henning Høholt er sjefredaktør i Kulturkompasset. Opera-, ballett- og musikkritiker.

Publisert:

Del: