av:

Publisert:

Del:

Harald Sæverud må med sine ni symfonier kunne kalles en av Norges fremste norske symfonikere i forrige århundre. Stilistisk hørte han hjemme i en nasjonal tradisjon, som han på sin originale måte kombinerte med nyere klanger. I krigsårene komponerte han sine tre krigssymfonier, hvorav nr. 6 Sinfonia Dolorosa, er blitt stående som den fremste. Denne ble skrevet under inntrykk av Gestapos herjinger i Telavåg 1942. Verket spilles av Trondheim Symfoniorkester 16. september under ledelse av Bjarte Engeset. Vi gjengir her Arvid Vollsnes artikkel om verket fra boken “Et eget århundre” som følger orkesterserien med samme navn.

Harald Sæverud - et ungdomsbilde (Foto: www.classicalcomposers.org)
Harald Sæverud - et ungdomsbilde (Foto: www.classicalcomposers.org)

Av Arvid Vollsnes, professor ved Institutt for Musikk og Teater, Universitetet i Oslo

Tre bergensere har gitt oss de følgende utsagnene: “Den norske musikken ligger gjemt i de norske fjell.” – “Naturen i tonerne og tonerne i naturen! Stakkars dem, som ikke drages og lokkes av deres dype mystikk.” – “Min musikk er full av sten.” Den første var Ole Bull, den neste Edvard Grieg, og den siste var Harald Sæverud (1897-1992). Som komponister og musikere hadde alle tre et internasjonalt utsyn både i holdninger og musikk – og Norge og Bergen med sin natur, folk og mentalitet var en del av den store helheten. Vi må kalle dette for et romantisk syn. De brukte aldri det moderne uttrykket “identitet”, men de var bevisst sine røtter og regnet seg som patrioter, Sæverud endog så langt at det nærmet seg en lokal sjåvinisme. Det var en del av det bildet han likte å bygge opp rundt sin egen person, han ville fortelle historier i og om musikken.

En moderne individualist
I Kristiania (Oslo) i 1920 fikk Sæverud oppført en del av sin første symfoni, som vakte oppmerksomhet med sin radikale stil. Men han følte at han måtte ut til Europas musikkmetropoler for å lære. Først oppholdt han seg nesten to år ved Musikkhøgskolen i Berlin. Her kunne han høre mengder av gammel og ny musikk, også den tysk-østerrikske modernismen og østeuropeisk samtidsmusikk.

Etter noen år i Bergen reiste han i 1925 til Paris, modernitetens hovedstad, hvor en neoklassisistisk trend hadde avløst impresjonismen som moderne. Sæverud var svært skuffet over oppholdet i Paris. Det som skulle være avant-garde i kulturlivet fant han hult, og mange var mer posører enn kunstnere, syntes han. De oppfylte ikke hans absolutte krav om ærlighet i kunsten.

Hjemme i Bergen fullførte han sin 3. symfoni. Den var i klang og utforming så radikal og original at eldre komponister i Norsk komponistforening ikke ville høre tale om at denne unge mannen fra Bergen skulle ha noe stipendium. Den intern stipendstriden i 1927-28 bredte seg ut i avisene og endte med slagsmål ved en konsert i Aulaen og injuriesak helt opp til Høyesterett. Det er heldigvis et særtilfelle i norsk musikkhistorie. Foreningen ble da omorganisert og fikk flere yngre komponister som medlemmer, blant andre Fartein Valen, Ludvig Irgens-Jensen, Bjarne Brustad, Sverre Jordan, Eivind Groven og Sæverud.

I årene som fulgte komponerte ikke Sæverud så mange verker. Hans arbeid som kritiker stjal mye tid. Men i ti år fra 1939 komponerte han noen av sine mest berømte og folkekjære verker. Det begynte med det han kalte Lette stykker for klaver, og fortsatte med Slåtter og stev fra Siljustøl. Siljustøl var navnet på hans nye hjem en mils vei fra Bergen sentrum. Dissse samlingene med klaverstykker har titler og opplegg som minner om Griegs lyriske stykker, men selvsagt i en helt annen stil. Som mye av Sæveruds øvrige musikk kjennetegnes de av en noe fri tonalitet, de er tenkt i linjer som er overveiende enkle men gnisser litt mot hverandre, en metrisk og rytmisk frihet og en ganske tydelig forminndeling. Blant disse er vel “Småsveingangar”, “Rondo amoroso” og “Kjempeviseslåtten” de mest kjente, og stykkene er gått inn i det norske standardrepertoar både i konsertsalen og hos pedagogene.

I krigsårene komponerte Sæverud sine tre krigssymfonier, og tiåret ble kronet med musikk til Ibsens Peer Gynt (1947) og avsluttet med sonatiner for klaver. Musikken til Peer Gynt var en bestilling fra Hans Jacob Nilsen ved Det Norske Teatret. Han hadde samarbeidet med Sæverud i Bergen før krigen. Nilsen ønsket å fremføre Ibsens drama på nynorsk, noe som vakte stor motstand i riksmålskretser. I tillegg ønsket han å skape en antiromantisk forestilling, og dermed var Griegs kjente musikk utelukket. Sæverud syntes oppdraget var umulig, men han lot seg overtale, og han skapte en original, livskraftig musikk som både er lyrisk og dramatisk. De to suitene fra musikken spilles jevnlig.

Krigens musikk
I tillegg til klaverstykker komponerte Sæverud Galdreslåtten, Romanza for fiolin og orkester og tre symfonier under krigen. Symfoni nr. 5, “quasi una fantasia”, er skrevet i ett stort spenn hvor man merker en skjult satsinndeling med blant annet en av Sæveruds karakteristiske variasjoner over et svært kort tema. Først da symfonien ble trykt etter krigen, kunne Sæverud ta med betegnelsen “Motstandsviljens symfoni”. Men konsertpublikum i Bergen ante nok innholdet da Sæverud selv dirigerte førsteoppførelsen i 1941, for begivenheten utviklet seg mest som en entusiasutisk hyllest, som ikke bare gjaldt Sæverud og musikerne. På slutten av krigen komponerte Sæverud nok en ensatsig symfoni, som han kalte “Salme” ut fra materialet som ligger til grunn. Symfonien er mildere og mer fredsommelig i uttrykket enn nr. 5 og nr. 6.

I den lille bygda Telavåg utenfor Bergen ble hele befolkningen kollektivt avstraffet ved at alle hus, båter og dyr ble brent og folk sendt til internering fordi to Gestapo-menn ble felt i en trefning der i 1942. Samme året var Sæveruds sjette symfoni ferdig. “Sinfonia dolorosa” (smertens symfoni) kom til som et utbrudd mot meningsløse dødsstraffer, vold og terror som ble utøvd mot norske borgere. Sæveruds raseri mot krigen fikk nok et utbrudd i 1943, Kjempeviseslåtten, senere tilegnet “Til Heimefrontens små og store kjempere!”.

Samme år fikk “Sinfonia dolorosa” sin uroppførelse, og publikum merket seg den vibrerende intensiteten i verket og forstod igjen hva som lå bak. Symfonien er i en sats og benytter et moderat moderne tonespråk. Som i en stor sammenkjedet slått settes noen få motiver opp mot hverandre og varieres uten at det blir en tradisjonell romantisk symfonisk utvikling. I den dramatiske dynamiske stigningen mot slutten utløses en energi som har sin parallell i Sibelius’ Finlandia. Det er som om Sæverud vil si “Vi overlever alt”. Sæverud har tilegnet symfonien sin venn Audun Lavik, en motstandsmann som ble henrettet på Trandum i 1944.

Sæverud fikk et langt liv, og Kjempeviseslåtten og Sinfonia dolorosa er vel de to verkene som sammen med klaverstykkene og Peer Gynt-musikken har fulgt ham tettest i publikums bevissthet både hjemme og ute.

Boken “Et eget århundre – norsk orkestermusikk 1905-2005″ er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil bli i tiden fremover bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade vil fortsette med å bringe videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no. Sinfonia Dolorosa overføres på NRK P2 torsdag 16. september kl. 19.25, etter pausen.