I en stadig mer sensasjonsjagende mediehverdag skal det litt til før en tilbakeholden og forsiktig komponist av seriøs instrumentalmusikk blir lagt merke til. Ketil Hvoslef har vel aldri søkt medieoppmerksomhet. Men i ungdommen var han en kjent skikkelse i hjembyen Bergen, en som spilte i band, både jazz og dansemusikk, samtidig med at han underviste i alvorlige teorifag på konservatoriet og skrev krevende musikk som ble fremført i små grupper av spesielt interesserte. Det danner seg raskt myter omkring en komponist som er distré og skriver konsert for fiolin og popband. Denne uken fremfører Bergen Filharmoniske Orkester, under ledelse av Ingar Bergby, hans variasjonsverk Antigone, i konsertserien “Et eget århundre”.

Ketil Hvoslef

Av Arvid Vollsnes, professor ved Institutt for Musikk og Teater, Universitetet i Oslo

En instrumentalklanglig søker

Ketil Hvoslef (født Sæverud, sønn av Harald) tok en instrumentalutdannelse ved konservatoriet i Bergen før han reiste til Stockholm for å studere komposisjon med to av de ledende svenske modernistene: Karl-Birger Blomdahl og Ingvar Lidholm. Her mottok han særlig neoklassiske impulser, en moderat modernisme, skal vi dømme ut fra den tidlige musikken hans. Senere studerte han i London med Thomas Rajna og Henri Lazarof. Den siste fikk særlig betydning for komposisjonsteknikken til Hvoslef, hvor korte, renhugne motiver varieres med stor oppfinnsomhet.

Komponistdebuten skjedde i 1964 med en klaverkonsert, og den senere verklisten innholder solokonserter for trompet, kontrabass, fiolin, fagott, cello – dobbelt- og trippelkonserter og endog en korkonsert og en for saxofonkvartett og orkester. Konsertformen har på den ene siden et stødig og likevel fleksibelt fundament i orkestret, og en bevegelig og klanglig friere motpart i solist eller solister. Hvoslef har til tider valgt uvanlige kombinasjoner og benytter ofte instrumentene på utradisjonell vis, og denne levende klangfantasien merker vi også i hans kammermusikk.

En kammermusikalsk tenkning videreføres også i de “rene” orkesterverkene. Mi-Fi-Li, som han karakteristisk nok har satt betegnelsen symfonisk dikt på, ble et sentralt orkesterverk i 1970-årene. Antigone ble hans store orkesterverk fra 1980-årene, og senere kom blant andre Intermezzo for orkester.

En varm musikkdramatiker

Skribenter og formidlere har lett for å kategorisere komponister og henge merkelapper på dem ut fra pedagogiske eller systematiske vurderinger. Hvoslef var lenge plassert i båsen instrumentalkomponist. Han har få vokalverker og lite direkte bruk av poetiske tekster. Han karakteriseres også som en som benytter et mangfold av stiler. Dette er en viktig side av Hvoslefs virke. Han er så bevisst uttrykket i musikken at han velger virkemidler dels ut fra det som er tjenlig for anledningen, dels ut fra de musikalske rammene som er gitt og det han selv kaller “nødvendighet i materialets musikalske utvikling”. Han skjeler også til musikernes og publikums forutsetninger og forventninger.

Men han er like mye, om ikke mer, en fullblods musikkdramatiker, en som kan fortelle sterke historier og utdype menneskelige følelser og sjeleliv. Hvoslef har skrevet musikk til mange ulike oppsetninger i ulike medier. Selv trekker han fram betydningen regissøren Stein Winge har hatt for ham, de nære forbindelsene og mange diskusjonene de har hatt gjennom mer enn 20 ulike teateroppdrag.

Hvoslefs Antigone

Den dramatiske teksten utløser Hvoslefs rike musikkdramatiske evner, og han klarer ofte å føre musikken fra scenen tilbake til instrumentalmusikken, en ny arena og en ny funksjon, og allikevel beholde hovedpoengene. Stein Winge og Ketil Hvoslef samarbeidet om en oppsetning av Sofokles’ drama Antigone på Nationaltheatret i Oslo. Tragedien er sentrert rundt prinsessen Antigone. Hennes to brødre ble drept i en innbyrdes kamp om makten, og den nye kongen nektet å begrave den ene prinsen fordi han anså ham som forræder. Antigone trosser kongen og begraver broren med ære etter skikkene og gudenes lover. Derfor dømmer kongen henne til å begraves levende i en hule, hvor hun tar sitt eget liv.

Orkesterverket var en bestilling fra Ungdomssymfonikerne på Elverum 1982. Hvoslefs Antigone er frigjort fra dramaet. Selv sier han at orkesterverket “beskriver bare i liten grad selve handlingsforløpet i Sofokles’ Antigone. Under utformingen lot jeg heller materialets forskjellige karakterer være styrende for hvordan den rent musikalske ‘handling’ skulle bli.” Hvoslef sier også om verket:

“Sofokles’ tragedie handler først og fremst om enkeltmennestets kamp mot den autoritære statsmakt; om “sivil ulydighet”, om moralsk mot til å dø for sin overbevisning. … Det er ikke vanskelig å forstå at Sofokles’ Antigone er like aktuell i dag [1982] som i antikkens Hellas. Diktaturregimer er, og blir, aldri særlig begeistret for Antigone. Det har hendt at slike regimer har hindret oppsetting av stykket 2500 år etter at det ble skrevet. For meg ble likheten mellom Antigone og forholdene i våre dager ekstra tydelige, ettersom jeg skrev verket i vintermånedene 1981/82, og følte da sterk forbindelse til den tragiske utvikling i Polen.”

Orkesterverket ble ved uroppførelsen regnet for et radikalt og modernistisk stykke musikk. Men de unge musikerne likte det umiddelbart, det var utfordrende og musikantisk, det er skrevet med en musikers lekenhet og forståelse. Hvoslef spiller med oss og på våre forventninger i tidsaspektet. Den opplevde tid blir krympet og strukket, noen ganger er musikken boblende og rytmisk fantasifull og livfull, andre ganger tankefull og innadvendt.

Mye av materialet utvikler seg fra en liten kjerne, et melodisk motiv med kun en fallende liten sekund og stigende stor sekund. Motivet varieres og utvides med stor fantasi. I orkesterversjonen kan Hvoslef male med bredere pensel enn i Amfiscenens intime rom. Klanglig utvides musikkens mange sjikt radikalt. Det oppstår et spill hvor vi finner konfrontasjoner mellom skjeve gjentagelser og tilsynelatende ulike tidsforløp mellom stemmene. Dette skjer både når instrumentgruppene konfronterer hverandre og i små imitasjoner som kommer tett i og på hverandre. Det dannes ulike flater, store og små, som med sine fargeskifter deltar i utformingen av den overordnete kraften som skaper en dramatisk stigning gjennom verket.

Med sin beskjedenhet er kanskje Hvoslef mer lagt merke til hos kjennere enn hos et bredt publikum. Men Antigone er en god døråpner til hans spennede og brede produksjon.

Boken “Et eget århundre – norsk orkestermusikk 1905-2005” er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no. Konserten overføres i NRK P2.

Publisert:

Del: