Torsdag 21. april spiller Stavanger Symfoniorkester Johan Halvorsens Kroningskantate som et ledd i Hundreårsmarkeringen. Verket er nært knyttet til unionsoppløsningen – det ble komponert til Haakon VII og Mauds kroning i Trondheim i 1906. “Den første som ble forespurt til oppgaven var Edvard Grieg, men han var alt annet enn entusiastisk og skrev til sin forlegger: – Jeg vil ikke være uhøflig, men jeg innser overhodet ikke, hva Norsk Kunst har å gjøre med Kroningen i Trondhjem,” skriver musikkviter Øivin Dybsand i denne artikkelen om verket.

Johan Halvorsen

Av Øivin Dybsand, musikkviter

Kantate ved Kroningen i Trondhjems Domkirke 22. juni 1906
«Frigjørelsesverket i 1905 skulde ikke komme til at sætte sig noget minde i et musikverk av varig værdi, skapt av stundens storhet.» Slik skriver Jens Arbo i innledningen til sin store artikkel «Norsk musik og musikliv siden 1905», skrevet til 25-årsjubileet for unionsoppløsningen i 1930.

Det kan være verdt å gå Arbos kategoriske påstand nærmere etter i sømmene. I årene rundt 1905 hadde Johan Halvorsen sin kanskje største blomstringstid som komponist. Mens striden med Sverige var på sitt mest intense i 1905, opplevde han sin til da største suksess med sin norsk-nasjonale musikk til Fossegrimen. Og da vårt nye kongepar skulle krones i Nidarosdomen året etter, komponerte han et av sine mektigste verk, Kantate ved Kroningen i Trondhjems Domkirke.

Halvorsens posisjon rundt 1905
I yngre år var Halvorsen mest kjent som fiolinvirtuos, og han hadde knapt nok tatt en taktstokk i sin hånd da han ble kapellmester i Bergen i 1893. Han viste seg som en energisk og inspirerende orkesterleder, og gjennom seks års virke utviklet Halvorsen seg enormt som dirigent. Under musikkfesten i Bergen i 1898 sa Johan Svendsen til ham: «Du er en maestro.»

I 1899 ble Halvorsen kapellmester ved det nye Nationaltheatret i Kristiania, og her dirigerte han Norges største profesjonelle symfoniorkester. Seks kvelder i uka ledet han mellomakts- og scenemusikk ved teaterforestillingene, og i tillegg dirigerte han symfonikonserter, matineer og liknende, tilsammen rundt 300 konserter fram til 1919, da orkesteret ble oppløst. Samtidig fungerte Nationaltheatret som Norges viktigste operascene, og Halvorsen var eneansvarlig for innstudering og ledelse av alle oppsetninger. Han hadde også ansvaret for ledsagende musikk til nesten alle forestillinger og komponerte ofte selv musikken.

Hvorfor Halvorsen?
Det var ikke gitt at oppgaven med å skrive en kroningskantate skulle betros Halvorsen. Den første som ble forespurt, var Edvard Grieg, men han var alt annet enn entusiastisk: «Jeg vil ikke være uhøflig, men jeg innser overhodet ikke, hva Norsk Kunst har å gjøre med Kroningen i Trondhjem,» skrev han i et privat brev til sin forlegger og la til: «Hva er en slik kantate, som koster mye tid og arbeid, etterpå? Makulatur. (Så lenge man ikke er Händel.)» En del avisinnlegg tok til orde for å la oppdraget gå til Christian Sinding, og reaksjonene lot ikke vente på seg da det ble kjent at Halvorsen var den utvalgte. Misunnelsen bredte om seg, noe som gjenspeiler hvor ærefullt et slikt oppdrag var. Det kom nye avisinnlegg, der det blant annet ble hevdet at teatermusikeren Halvorsen kun var å betrakte som en «fiks instrumentator, som særlig forstaar at fraadse i messinginstrumenternes klangeffekter og nationale laater». Et hovedankepunkt var hans manglende kirkemusikalske erfaring, ettersom teksten var skrevet av sogneprest Sigvard Skavland og verket skulle framføres i Norges viktigste kirke.

Desto mer maktpåliggende var det for Halvorsen å vise at han var oppdraget verdig. I løpet av kort tid våren 1906, innimellom annet komposisjonsarbeid og oppsetning av operaer ved Nationaltheatret skapte han med kroningskantaten et av sine mest inspirerte verk, og det innen en oratorisk stil som han til da bare hadde minimal erfaring med.

Kroningskantatens musikk
I sin ytre oppbygning er kantaten ikke vesensforskjellig fra den type mellomaktsmusikk Halvorsen skrev for teateret til daglig: Verket faller i fem avdelinger som opprinnelig rammet inn og kom innimellom de ulike stadiene av selve kroningshandlingene. Da han dirigerte ved seremonien i Nidarosdomen, hadde Halvorsen et kor på 200 stemmer til disposisjon, noe han utnyttet til fulle ved å bygge opp kantaten som vekselsang mellom ulike deler av koret: mannskor, kvinnekor, fullt blandet kor, kammerkor, dobbeltkvartett samt lengre vokalsoloer,sunget av Anna Kribel-Vanzo og Thorvald Lammers. Satsen er dels holdt i rent homofon koralstil, dels bygd opp med ekkoeffekter mellom ulike stemmegrupper. Verket avsluttes med en storstilt fuge basert på innledningstemaet i 5. avdeling.

Allerede fra korets første innsats i kantaten legger Halvorsen an en andektig, sakral stemning som stilmessig ligger nær Mendelssohns oratorier, men med utstrakt bruk av mer seinromantiske virkemidler som noneakkorder og en del harmoniske rykk som kan minne om Bruckners vokalstil. I 2. avdeling kan vi merke oss hvordan Halvorsen siterer sin egen hymne «Gud signe Norigs land» i tonesettingen av teksten «Gud signe Kongen og hans Æt», og mot slutten av 3. avdeling følger en sopransolo, et av de få stedene som er tydelig preget av en norskklingende, Grieg-inspirert melodikk.

Kantaten fikk en svært positiv mottakelse i Trondhjem. Herfra meldte Dagbladet: «Et større Koncertpublikum har neppe tidligere været samlet under et Tag i Norge. Programmets Udførelse var over Kritik. En fuldkomnere musikalsk Nydelse kan vanskelig tænkes.» En annen reporter skrev: «Jeg tror, Halvorsen vil faa Glæde af sin Kantate. Den er baaret af Stemning, den eier en mandig Kraft, som falder i Øret. Og den er mesterlig harmoniseret.»

Selv om Halvorsen med god grunn anså kantaten som noe av det beste han hadde skrevet, skulle Grieg få rett i sine profetier om at den slags kantater var lite verdt i ettertid. Så vidt vites, er utdrag fra kantaten bare oppført én gang siden, da det ved signingen av kong Harald og dronning Sonja i 1991 ble avholdt en konsert med musikk fra tidligere kroninger og signinger i Nidarosdomen. At Arbo ikke nevnte den i sin historikk fra 1930, er forståelig ikke bare utfra at den allerede da var gått i glemmeboka, men også fordi kantatens internasjonale oratoriestil ikke passer inn i det bildet som gjennom hans norske danser og rapsodier, Fossegrimen etc. var skapt av Halvorsen som en typisk norsk, nasjonalromantisk komponist i tradisjonen etter Grieg og Svendsen.

Boken “Et eget århundre – norsk orkestermusikk 1905-2005” er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.

Publisert:

Del: