Torsdag 16. september er den eneste gangen i løpet av konsertserien “Et eget århundre” at to av verkene spilles på samme dag. Bergen filharmoniske Orkester, under ledelse av Ivan Volkov, spiller Geirr Tveitts 4. klaverkonsert “Nordljos” med Håvard Gimse som solist, mens Trondheim Symfoniorkester fremfører Harald Sæveruds krigssymfoni “Sinfonia Dolorosa” dirigert av Bjarte Engeset. For å få med begge verkene har NRK for anledningen valgt å dele kveldens sending i to, frem til pause fra Bergen, etter pause fra Trondheim. Ballade følger opp med å publisere artiklene om komponistene og verkene i praktboken som er utgitt i anledning serien.

Geirr Tveitt (Copyright: Gyri Tveitt)

Av Hallgjerd Aksnes, professor ved Institutt for MUsikk og Teater, avdeling musikkvitenskap, Universitetet i Oslo

Geirr Tveitt ble voksen i mellomkrigstiden, som var en motsetningenes tid i det norske komponistmiljøet. Her kjempet “de nasjonale” mot “de europeiske” og “de konservative” mot “de radikale”, og dét så busta føyk. Men som musikkhistorikeren Arvid Vollsnes har påpekt: Går man selve musikken på klingen, er ikke posisjonene fullt så klare. – Det var ikke lett å finne seg selv i en slik tid; og legger man til de sterke ideologiske strømningene i Tyskland på samme tid, blir bildet enda mer kompleks.

Geirr Tveitt var ultranasjonalist av legning, men hans musikk var samtidig sterkt påvirket av kontinentale strømninger fra første halvdel av 1900-tallet. Han var uttalt kritisk mot modernismen, men samtidig en av de mest radikale norske komponister i sin samtid. Hele Tveitts liv og verk er preget av slike motsetninger, og Klaverkonsert nr. 4, “Nordljos” (1947) er intet unntak i så måte.

Harding og kosmopolitt
Geirr Tveitt (døpt Nils Tveit) var født i Bergen, men tilbragte de fleste av sine barneår i Drammen. Hans foreldre kom fra nærliggende gårder i Hardanger, som var Geirrs ferieparadis som barn og senere skulle bli hans hjemsted. Denne tilknytningen til Hardanger kom til å prege ham sterkt, og som komponist hentet han viktige impulser både fra folkemusikken i Hardanger og fra den kontinentale musikktradisjon.

Tveitt var en av de best utdannede komponistene i sin generasjon i Norge, og hans mangfoldige bakgrunn gjenspeiles i hans musikk. Som 19-åring ble han antatt ved det velrenommerte musikkonservatoriet i Leipzig, hvor han hadde en usedvanlig rask fremgang innenfor både komposisjon og klaverspill, og hvor han skapte blest med verker som 12 tvorøystes fyristudiar i lydisk, dorisk og frygisk og Klaverkonsert nr. 1. Mellom 1932 og 1933 bodde Tveitt i Paris og Wien, hvor han fikk anledning til å orientere seg ytterligere i det moderne, kontinentale musikkliv. Han reiste tilbake til Norge i 1933, men var i de påfølgende årtiene en rekke ganger på konsertturneer på kontinentet og i Nord-Afrika som pianist og dirigent. Flere av disse turneene var store kunstneriske suksesser for komponisten, som ble møtt med spesielt stor interesse og respekt i Paris på grunn av den høyst originale blandingen av norske og franske klangvalører i sin musikk.

Som komponist bygger Tveitt på den norske folkemusikkens karakteristiske tonearter og forsøker å integrere disse i sitt eget tonespråk (jf. hans kontroversielle Tonalitätstheorie des parallelen Leittonsystems, utgitt i 1937). Noen av hans mest kjente verker, som orkestersuiten Hundrad hardingtonar, tar utgangspunkt i folketoner, men de fleste av Tveitts verker er kun indirekte påvirket av folkemusikken. Tveitt var en produktiv og allsidig komponist, som skrev både solo-klaververker, sanger og stort anlagte komposisjoner som balletter, operaer, klaverkonserter og symfoniske verker; en produksjon som plasserer ham blant de mest fremstående norske komponister i det 20. århundre.

Et spektakulært lys-show for ørene
Klaverkonsert nr. 4, “Nordljos” består av tre satser med svært suggestive titler som følger nordlyset gjennom mørketiden: I “Nordljoset vaknar yver haustfargane”, II “det glitrar på vinterhimlen” og III “siglar burt i vårnatti.” Verket ble urfremført i en versjon for to klaverer av Geirr Tveitt og Geneviève Joy i Paris’ Salle de Conservatoire i 1947, og i orkesterversjon i Bergen to år senere – da også med komponisten selv ved klaveret.

Paris-konserten var en av Tveitts største internasjonale suksesser, og kritikeren José Bruyr i Une Semaine de Paris var blant dem som var spesielt begeistret for Tveitts nye klaverkonsert, beskrevet som “en aldri trettende musikk av en knitrende polyfoni og et spøkelsesaktig fyrverkeri som suger i seg en sats av storslagen og dyster poesi badet i den myke magnetisme fra nord”.

Partituret til “Nordljos”-konserten var blant de mange originalmanuskriptene som gikk tapt i en katastrofal brann på Tveitts gård i 1970, men etter 20 år i glemselens aske ble konserten “rekonsertuert” av Christian Eggen utfra et lydopptak, orkesterstemmer og et klaveruttog. Verket fikk sin andre urfremføring av Håkon Austbø og Harmoniens orkester under ledelse av Karsten Andersen ved Hardingtonar-festivalen i 1991.

“Nordljos”-konserten forteller om en komponist på stilistisk leting bort fra sitt norrøne 30-tallsprosjekt og mot en mer internasjonalt orientert stil; dog uten å forlate Tveitts kanskje viktigste inspirasjonskilde, den norske folkemusikken. Som de fleste av Tveitts verker forøvrig, har konserten ikke noe direkte folkemusikalsk forelegg, men er inspirert av folkemusikk hva angår motiv-, tema-, tonalitets- og formbehandling. Imidlertid er det verkets moderne, kontinentale klangorientering som er mest påfallende.

For “Nordljos”-konserten er blant de mest modernistiske verkene som komponisten har skrevet, med krasse dissonanser og voldsomme utladninger som kan føre tankene hen på såvel Bartóks og Prokofievs klavermusikk som Stravinskijs Vårofferet (i likhet med klaversonaten “Sonata etere”, som ble urfremført på samme konsert, og som har en god del til felles med “Nordljos”-konserten både stilistisk og tematisk). Disse verkene inneholder imidlertid også mer impresjonistisk svevende partier, noe vi får høre ikke minst i de vakre, lyriske partiene i “Nordljos”-konsertens første sats. “Nordljos”-konserten synes også å ha hentet mye fra Ravels klaverkonserter, kanskje særlig fra venstrehåndskonserten – ikke minst når det gjelder orkestrasjon og bruken av motstemmer til å fylle ut orkestersatsen.

“Nordljos”-konserten er et utpreget synestetisk verk, hvor både musikken i seg selv og tittelen inviterer sterkt til billeddannelse. For det er formelig så man ser nordlysets bølgende spill og fargerike eksplosjoner av energi i møtet med denne musikken, som stilistisk sett har en god del til felles med andre “lysstykker”, blant dem Debussys “Feux d’artifice”, Scriabins Le poème du feu og Messiaens Turangalila-symfoni. Lukk øynene og se-hør selv!

Boken “Et eget århundre – norsk orkestermusikk 1905-2005” er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil bli i tiden fremover bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade vil fortsette med å bringe videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no. Konserten med Geirr Tveitts “Nordljos” sendes også direkte på NRK P2 klokken 19:30 konsertdagen.

Publisert:

Del: