Asbjørn Schaathun (1961) tilhører en komponistgenerasjon som på 1980-tallet kom tilbake til Norge med impulser fra internasjonal modernisme. Schaathun, som også var en av de første til å ta i bruk computerstøttet komposisjon her i landet, er også grunnleggeren av Oslo Sinfonietta. Fredag 22. april fremfører Kringkastingsorkestret og klarinettist Terje Lerstad under dirigent Christian Eggen “Actions, Interpolations & Analyses” – symfonier for stort ensemble og bassklarinett. “Actions…” er bygget rundt akkorder fra Stravinskijs “Symphonies of Wind Instruments”, og regnes som et av Schaathuns mest sentrale verk. [NB! På grunn av tekniske krav er konserten flyttet fra Lindemansalen til Store Studio, NRK. Red.]

Asbjørn Schaathuun (Foto: Lisbeth Risnes, NMI)

Av Erling E. Guldbrandsen, musikkviter

En svale gjør ingen sommer, heter det i ordspråket. Men etter to-tre enslige svaler gjennom 1900-tallet, med Fartein Valen og Finn Mortensen som de tydeligste, har den musikalske modernismen fått en slags sommer i det norske kompositoriske klimaet etter 1980, tross vår nokså værharde beliggenhet sammenlignet med Italia, Tyskland eller Frankrike.

Asbjørn Schaathun (født 1961) er en av pionerene en i ny komponistgenerasjon som fra 1980-tallet orienterte seg etter den internasjonale modernismen. Det er allerede tyve år siden han presenterte sitt verk Musical Grafitti (II) – Virtuoso Drawings for amplified piano & large ensemble, og med det ble etablert som en ny og betydningsfull stemme i norsk musikk. Med et eksklusivt knippe av verker har han fått gjennomslag i de sterkeste musikkmiljøene i Paris, Nederland, Tyskland og Norden. Et av verkene er den store bassklarinettkonserten fra 1987–90, Actions, Interpolations & Analyses.

Inngrep i musikklivet
Schaathuns virke innen samtidsmusikken har flere særtrekk. Det første er aktiviteten for å bygge opp ensembler og musikermiljøer omkring den nye musikken. I 1986 grunnla han Oslo Sinfonietta, som han selv dirigerte fra starten. Dette ensemblet er ett av Norges absolutt ledende på sitt felt, og har spilt en uvurderlig rolle i lanseringen av norsk og utenlandsk samtidsmusikk som i Norge har falt utenfor de etablerte orkestrenes horisont.

Det man lett overser, er at en sentral del av det 20. århundres orkestermusikk slett ikke er skrevet for 1800-tallets symfoniorkester, men for mindre besetninger av typen sinfonietta. En sinfonietta bevarer alle instrumenttypene fra orkesteret, men har bare én musiker på hver stemme. Dermed kombineres orkesterets klangrikdom med kammermusikkens klarhet og gjennomsiktighet. Viktige verker av Schönberg og Stravinskij, Stockhausen og Boulez er alle skrevet for sinfoniettaen, og Schaathun følger i denne moderne tradisjonen.

Teoristerk håndverker
Det andre som særpreger Schaathun og hans generasjon, er interessen for å diskutere sine komposisjonsmåter i teoretiske artikler. Schaathun har siden 80-tallet satt sitt preg på ny musikk-tidsskriftet Ballade. Han studerte komposisjon ved Norges musikkhøgskole, først under Finn Mortensen, dernest under Olav Anton Thommessen og Lasse Thoresen. Senere har han hatt studieopphold ved Royal College of Music i London, og vært invitert til arbeidsopphold ved det berømte IRCAM-senteret i Paris. Han har arbeidet som komposisjonslærer, senere professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole. Høyt reflekterte utlegninger om musikkens teknikk og estetikk preger hans artikler og intervjuer i ulike tidsskrifter, parret med en befriende sans for humor.

For det tredje er Schaathun en pioner i bruken av computerstøttet komponering her i landet. Han har selv utviklet komposisjonsprogrammer på et tidspunkt hvor slik programvare ikke var ferdiglaget industri. Denne praksisen er dypt forankret i et modernistisk syn på det kompositoriske materialet. Komponisten foretar selv de avgjørende estetiske valg, og styrer det kunstneriske musikalske resultatet. Samtidig har Schaathun, i likhet med moderne billedkunstnere, komponister og til og med forfattere, ofte understreket behovet for å møte seg selv i noe annet, å la den kreative prosessen bryne seg imot strukturer som kommer til en utenfra, gjennom et apparat av tekniske prosedyrer.

For det fjerde er Schaathun likevel en komponist med klare romantiske islett. Skapelsesprosessen må alltid romme elementer av inspirasjon (han bruker selv dette ordet), og musikken fremstår ofte som en poetisk modernisme. Litterære tekster kan danne utgangspunkt for skapelsen, slik som i det finstemte Our Whisper Woke No Clocks (1993), til dikt av W.H. Auden. Forbindelsen til historiske forgjengere er hørbar i Schaathuns musikk på en annen måte enn hos hans norske kolleger.

Klarhet, kompleksitet og drama
Generasjonene skifter visst stadig fortere blant norske komponister. Hvis Mortensen og Nordheim var tidlig ute som etterkrigsmodernister (født 1922 og ’31), så har den neste generasjonen, med Schaathuns lærere Thommessen og Thoresen (født i ’46 og ’49) søkt mildere og mer pedagogiske uttrykk. Deres etterfølgere igjen, med blant andre Cecilie Ore, Rolf Wallin og Schaathun (født i ’54, ’57 og ’61), har på ny orientert seg mot den europeiske modernismen. Etter dem fulgte den såkalte “pling-plong”-generasjonen, med blant andre Henrik Hellstenius og Jon Øivind Ness (født 1963 og ’68), som tok opp mer postmoderne stilblandinger. I de senere år er Schaathuns egne elever lansert, med fornyet vekt på avantgarde og konstruktivisme (med bl.a. Maja Ratkje, Eivind Buene og Lars Petter Hagen, født rundt midten av 70-tallet).

I dette estetiske villnisset skal det noe til å meisle ut sin egen identitet og fastholde den på en gjennomprøvd og gjennomlevd måte. Forskjellen på flyktige eksperimenter og varig kvalitet trer fram over tid. Schaathuns solo-cd fra 1995 er blitt kalt 90-tallets beste norske samtidsmusikk-cd. Sammen med Musical Grafitti og A Tabular System (1988–94), er Actions, Interpolations & Analyses et nøkkelverk på cd’en. Det ble urframført i Amsterdam i 1991, og innbragte ham Louis Vuitton-prisen.

Stykket er bygget rundt noen iørefallende akkorder fra Stravinskijs Symphonies of Wind Instruments (1920). Disse akkordene støter mot stykkets eget materiale, og det oppstår en dramaturgi hvor de to stofftypene gradvis forvandler hverandre. Ulike hastigheter og registre, klanger og uttrykksmidler virvles sammen i et forløp som på en og samme tid er krevende, gåtefullt og klart overskuelig. Solistens aksjoner på bassklarinetten (actions) blir innfelt i de andre stofftypene (interpolations) og undersøkt gjennom nye grep (analyses), i et sant symfonisk musikkforløp.

Klangmassene taler direkte til lytteren fra dypet av de komplekse formasjoner, og blir liggende og virke i psyken lenge etter at siste tone er dødd ut. Erindring og glemsel, visjon og historie virvles opp i en moderne selvforståelse som ikke kan oversettes, men kan oppleves som flyktig, klingende realitet.

Boken “Et eget århundre – norsk orkestermusikk 1905-2005” er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no. Både torsdagens konsert med Stavanger Symfoniorkester og fredagens konsert med Kringkastingsorkesteret, vil bli overført i NRK P2.

[NB! På grunn av tekniske krav er konserten flyttet fra Lindemansalen til Store Studio, NRK. Red.]

Publisert:

Del: