Platens sjanger er vanskelig å sirkle inn, men nettopp kryssreferansene i tid og sted gjør utgivelsen interessant. Samt de fabelaktige musikerne.

Musikerne bak Oriental Winds of the Baroque, © Geir Dokken

Platen Oriental Winds of the Baroque har så mange lag at det er vanskelig å sirkle inn med få ord hva den egentlig handler om, hvor musikken kommer fra og hva musikerne gjør sammen. Men det er dette som gjør den interessant, det at betydningen kan oppdages gjennom at lagene langsomt skrelles av gjennom lyttingen.

Konseptet er glimrende, musikerne fabelaktige, eller til og med utrolige, og samspillet sitter som et skudd. Det svinger, musikerne er klangkunstnere som viser kjente og ukjente lyder, og de kan meditere og spille vakkert.

Men hva de gjør så glimrende er ikke fortalt i en håndvending. Det beveger seg i alle fall på en akse med to så store ytterpunkt at de er nærmest meningsløse, nemlig den sentraleuropeiske klassiske musikken og musikk fra flere av verdens kontinenter, skapt i et stort tidsspenn.
 
Musikerne
Ensemblet som spiller består av fem musikere som spiller saksofoner (Nystrøm), hardangerfele og vanlige feler (Nils Økland), theorbe, altså en slags stor barokklutt (Jesús Fernández Baena), og både Elisabeth Holmertz og Kouame Sereba synger.

Sereba spiller også dodo, et instrument fra Elfenbenskysten som kan spilles som en munnharpe med overtoner. Samtidig kan man spille på en dodo med perkussive slag, og utøveren kan synge samtidig som han spiller. Sereba spiller også slagverkinstrumenter.

Kan du lese ut én eller noen enhetlige klanger fra dette instrumentariet? Ikke jeg heller, men fascinerende er det.

Verden til Europa
Prosjektet møtte dagens lys på Nordland musikkfestuke i 2012. Rolf-Erik Nystrøm tok initiativet sammen med festivaldirektøren André W. Larsen.

Førstnevnte skriver i plateinnlegget om hvordan musikerne ønsker å fortelle en annerledes historie om Europa; en historie der vi ikke er så enestående og unike som vi alltid vil ha det til, der til og med noe av det mest europeiske vi kan tenke oss, selve den klassiske musikken, har langt flere influenser fra utenfor Europa enn de fleste kjenner til.

Nystrøm skriver: «Menneskers reiser til og fra Europa er dette albumets utgangspunkt.» Og utgangspunktet er brukt for å skape deres helt egne lesning av musikken de spiller.

Lesningen av musikken er faktisk så særegen at Nystrøm inviterer oss lyttere «til å se forbindelser, både mulige og faktiske, mellom historie, musikk, kulturell utveksling, samfunn og bevissthet.» Hvorvidt de musikalske koblingene de gjør er sanne, spiller på en måte ikke noen rolle.

Musikkens sannhetsbegrep lyder nemlig andre lover. Spilles det musikalsk overbevisende, så er det ikke bare sånn at det hele kunne vært sant, men det som spilles er sant i egenskap av den musikalske utformingen.

Utsnitt av platecoveret, © Simax

Reiser da og nå
Det siste jeg sa er på ingen måte bare filosofisk og estetisk svada, men barokkens musikk fungerte jo helt annerledes enn vår tids musikk.

De som ser på den historiske framføringspraksisen som spørsmål om hvordan ornamenter og frasering klangt i gamle dager ser bare til halve sannheten. Den barokke musikken var jo ikke musikk, slik vi kjenner begrepet i dag, men det noterte kan heller ses på som en mulighet, et utgangspunkt, til å skape musikk sammen.

Bachs 45 mil lange vandring til Lübeck for å høre Buxtehude er kanskje kjent musikkhistorisk stoff. Når musikerne i dag kommer seg til eksempelvis Tadsjikistan, som er et av stedene der en melodi har sin opprinnelse, gjør de det på en brøkdel av tiden Bach brukte på å vandre til Lübeck.

På samme måte som Bach inkorporerte fremmede spillestiler, aspekter av komposisjon og melodier i sin musikk, gjør også musikerne på Oriental Winds of the Baroque det. Det er bare at influensene i vår tid spenner over et større geografisk og stilistisk område.

Ellers gjør de samme ting som Bach gjorde, og jeg liker virkelig plater som tar dette aspektet av historisk framføringspraksis på alvor – altså det der de bruker den barokke musikken som utgangspunkt for å lage sin egen musikk. Men nå er det virkelig på tide å prøve å si noe om hvordan det faktisk klinger.

Bibers rare musikk
Særingen Heinrich Ignaz Franz von Biber står helt sentralt på plata, og han skrev musikk som for mange rett og slett klang rart. Samtidig er denne tolkningen faktisk en relativt rett-fram avspilling av Bibers originale notebilde.

Det er spilt som en triosonate, med saksofon og fiolin som alternerer om å spille melodien i en dialog som løfter fram melodiske aspekter man kanskje ellers ikke hører umiddelbart. Under dette ligger theorben og lager det harmoniske grunnlaget Nystrøm og Økland spiller over.

Den rytmiske friheten, fraseringene som ikke bare lever, men som fungerer som en analyse og beundring av melodien, og ettertanken ved harmoniske vendinger, alt dette spilles på en så forbilledlig måte at enhver barokkmusiker burde lytte og lære.

Det de spiller høres ikke ut som barokk-musikken pleier å gjøre, som egentlig er ganske rart å si etter at jeg har lyttet og fulgt med i notene. Dette er altså så levende og riktig som det bare kan få blitt, men det skulle ikke mer til enn å integrere saksofonen i klangbildet, at de delte opp melodien i dialogisk form, og den kraftfulle utformingen av melodien for å få musikken til å framstå i et fremmed lys.

Biber på norsk
Etterpå kommer “Biberslått” av Nils Økland. Nystrøm legger vekt på at Biber brukte alternative stemninger av fiolinen (skordatur), noe som ikke var vanlig i det hele tatt i Europa på den tiden, men som var hyppig brukt i tradisjonsmusikk rundt om i verden.

I “Biberslått” bruker Økland en alternativ stemning. Det begynner med at Økland prøver å finne melodien med noen prøvende toner. Han kommer så til hvile, og Nystrøm tar over med overtonerike klanger, men av og til kommer en antydning av en vanlig klingende tone.

Min beste assosiasjon for å beskrive klangen av dette er en jazzplate fra ECM der de er helt selvforherligende i hvordan de dyrker noen enkelte liggende lyder i et vakkert klangrom. Noe av dette skjønne tas med når selve melodien, i stil av en slått, setter i gang, men nå er det selvfølgelig med det rytmiske drivende.

Klangene som ikke fikk plass i teksten
Jeg prøvde meg på å si noe om disse to melodiene fordi det er ganske kjent materiale. Og kanskje var det mulig å følge noe av den klanglige tankegangen og assosiasjonene og referansene også. Men platen tar oss også til Brasil, Luristan, Senegal, sigøynermusikk, Sverige og andre tider og steder. Hvert av disse møtene ber om et essay for å beskrive influenser og klanger.

Jeg har stort sett snakket om to av musikerne, og jeg kunne sagt enda mye mer om Nystrøm. Jeg ante ikke at han hadde en slik beherskelse av barokken. Det som derimot ikke overrasker, men som jeg aldri får nok av, er hans måte å beherske saksofonen som et mangefasettert klanginstrument. Han er mester av multifonics (å spille flere toner på en gang, og jeg er ganske sikker på at han spiller to saksofoner samtidig på flere spor på plata).

Han slår på klaffene og lager et melodisk luftslagsverksinstrument, og når han kombinerer disse teknikkene i rask rekkefølge framstår instrumentet hans som et lite orkester i seg selv. Et annet sted, i en kort komposisjon, spiller han på instrumentet uten munnstykke. Resultatet er en eterisk klang som du neppe ville gjettet kom fra en saksofon.

Jeg kunne også dratt fram Elisabeth Holmertz stemningsfulle sang og de andre to musikerne som sikkert har bidratt med like mye inspirasjon til melodier og stiler som de er fabelaktige musikere.

Selv om platen lar seg vanskelig beskrive, er den en oppvisning i en musikkskaping på høyt nivå. Den er et klanglig mesterverk, har et vell av forskjellige uttrykk og stemninger, og gjør deg sikkert raskt hekta.

Publisert:

Del: