Musikkritiker og programleder i “På sporet”, Erling Sandmo reagerer på Lytterforeningens uttalelser i forbindelse med at Wasabi varsles nedlagt. “Lytterforeningen for klassisk musikk er ikke først og fremst for den klassiske musikken, men mot alt annet”, skriver han i dette innlegget til Ballade. Sandmo etterlyser en mer spesifikk og kunnskapsorientert holdning når man snakker om hva som er godt og dårlig: “Min utfordring til Lytterforeningen er enkel: Wasabi er borte, dessverre, og tiden er inne for å diskutere konkret hva det er dere vil høre, og hvordan dere vil ha det presentert. Hva er det egentlig dere liker? Er det noe dere faktisk er interessert i, og ikke bare mot?”

Erling Sandmo 2006

Av Erling Sandmo

Lytterforeningen for klassisk musikk er ikke først og fremst for den klassiske musikken, men mot alt annet.

Jeg ser på Ballade-nettsidene at Lytterforeningens leder er glad for at Wasabi tas av luften. Selv vil jeg gjerne gripe anledningen til å si at jeg synes det er synd. Det er synd og skam med en så selvopptatt glede, og det er synd at programmet blir borte. Ikke fordi jeg er noen lytter selv: Klokken elleve om formiddagen er jeg travel på jobb, og har ikke tid til å høre på radio. De få gangene jeg har fått hørt programmet, har jeg hørt mye bra – og jeg har hørt en programleder med forbløffende kapasitet og entusiasme.

“Er ikke du komponist, da?”
Men Wasabi har vært en del av tilværelsen likevel: Som klassisk-menneske i kanalen kommer jeg stadig opp i situasjoner der folk diskuterer P2s musikkprofil, og ett tema dukker opp igjen og igjen og igjen: Wasabi. Iblant er det som om det viktigste beviset på at folk er opptatt av klassisk musikk, er at de hater dette ene programmet som handler om noe annet. Nå for et par uker siden satt jeg i et debattpanel under Festspillene i Bergen og var med på en samtale om radioens rolle i musikklivet i de nordiske landene. Mot slutten reiste en kjent norsk komponist seg i salen og holdt et langt og innbitt innlegg – mot Wasabi. Solidaritet med samtidsmusikken holdt meg tilbake fra å stille de opplagte spørsmålene: Er ikke du komponist, da? Hva gjør du foran radioen midt på blanke formiddagen, mens den sender et program du misliker så sterkt? Har du musikk til arbeidet? Og jeg var så inderlig lei av denne motviljen, som jeg kjente så godt igjen fra Lytterforeningens utspill.

Jeg er ikke helt blottet for sympati for Lytterforeningens sak, men opptattheten av Wasabi fremmedgjør meg totalt fra diskusjonene jeg registrerer at den fører. Et program i tilnærmet verste sendetid – men med skyhøye lyttertall til P2 å være, og så skal dette ene programmet vies så stor oppmerksomhet? Hvor er innspillene om endringen i musikkvalg i alle de andre programmene, som Kulturbeitet? Hvor er de spesifikke ønskene om hvilken musikk det faktisk er man vil høre? Hvor er tilbakemeldingene til de programmene man eventuelt måtte like?

“Kan lytterforeningen lytte?”
Nei, det er noe besynderlig ved en lytterforening for klassisk musikk som er så utydelig og retningsløs når det gjelder den klassiske musikken selv, men så glassklar i sin fordømmelse av andre sjangere. Det er så en kan lure på hvor den musikalske interessen ligger – om noe sted, for å sette det på spissen. Jeg mener selv at kunstmusikkens posisjon er truet i dag, også og ikke minst i P2. Men det er jo ikke den musikken som spilles i Wasabi som fyller opp kanalen ellers, mer og mer. Wasabi er et eklektisk program, men det unngår jo helt og absolutt den trivielle popen som ellers florerer i kanalens magasinflater. Det er slett ikke et ungdomsprogram, noe som burde gå helt klart frem av sendetiden. Her er det åpenbart at Lytterforeningen ikke kan lytte. Og aggresjonen overfor Wasabi får for meg Lytterforeningen til å likne mer på et slags musikkpolitisk Pensjonist- eller Fremskrittsparti enn en genuin, saksorientert interesseorganisasjon: Man er i det minste forurettet.

Jeg håper og tror at protestbevegelser har sin tilmålte tid. Nå vil tiden vise om Lytterforeningen for klassisk musikk er noe annet enn en protestbevegelse, tuftet på felles fiendskap mer enn på felles interesser. Men kanskje nedleggelsen av Wasabi kan være en ny start for foreningen? Kanskje man nå kan være spesifikk og kunnskapsorientert når man snakker om hva som er godt og hva som er dårlig? Da kan den bli en en interessant og kritisk motspiller for sånne som meg og alle de faste P2-arbeiderne som driver den ikke spesielt takknemlige jobben med å velge ut, presentere og vinne gehør for kunstmusikken i kanalen. Jeg etterlyser selvfølgelig ikke klakører, tvert imot. Men det hadde virkelig vært noe med en lytterforeningen som ikke hadde kampen mot Wasabi som sin mest synlige og temmelig smålige fanesak.

“Hva er det egenlig dere liker?”
Jeg har nettopp redigert ferdig sesongens siste “På sporet”. Det var slutten på min 12. sesong som programleder. I løpet av de årene har jeg selvsagt fått endel tilbakemeldinger fra lyttere, men ikke én gang – ikke én – har jeg fått positiv respons fra noen som har opplyst at de er medlemmer av Lytterforeningen, eller fått høre ett godt ord om noe annet program i P2. Derimot har jeg fått mange henvendelser fra medlemmer som vil ha min støtte i kampen mot … Wasabi. Hva skal de være opptatt av nå? Dette gjør meg ikke det minste bitter, jeg får absolutt den oppmerksomhet jeg fortjener og mere til. Men min utfordring til Lytterforeningen er enkel: Wasabi er borte, dessverre, og tiden er inne for å diskutere konkret hva det er dere vil høre, og hvordan dere vil ha det presentert. Hva er det egentlig dere liker? Er det noe dere faktisk er interessert i, og ikke bare mot?

Erling Sandmo er også forsker tilknyttet det historiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Publisert:

Del: