I Erlend Erichsens debutroman Nasjonalsatanisten får vi møte tenåringene som kaller seg Njåvold og Vinterblod. Etter en skjellsettende konsertopplevelse med Gorgoroth, som Erichsen spilte trommer i på 1990-tallet, bestemmer de to seg for å danne sitt eget black metal-band; Stormvold. I dette utdraget får vi bli med de to ferske vennene på Gorgoroth-konserten, og får vite mer om nettopp hva som tiltrekker dem til black metal.

Nasjonalsatanisten

Av Erlend Erichsen

“Jeg følte meg ikke akkurat som en innvidd da vi gikk nedover den mørke trappen etter å ha blitt sluppet inn på Garage. Kjelleren var klam og kjølig, en stank av gammelt øl steg mot meg. Jeg gjenkjente straks susingen fra høyttalerne i lokalet, den støyende, kalde susingen jeg nå kun assosierte med musikk, med ekstrem musikk. Det var Gorgoroth som ble spilt på anlegget før de skulle entre scenen. Folk skrek til hverandre og sto i klynger rundt omkring ved baren og ved scenen. Jeg og min venn kjøpte hver vår øl og stilte oss i en krok for oss selv. Han virket mye mer avslappet enn meg.

– Er du ikke jævlig spent!?

Jeg ropte til ham. Han trakk pusten dypt inn før han drakk en slurk av ølen.

– Jeg venter, jeg venter på en stor forandring, jeg vil ha…

Han stoppet å snakke, så meg rett inn i øynene.

–… Black Metal! sa han deretter med trykk på hvert ord.

Jeg nikket tilbake og drakk to store slurker av ølglasset, klarte ikke å stå stille, ventet på kaos og musikk, på å få oppleve dette som kaltes Black Metal. Jeg snur megbrått mot scenen, en merkelig lyd høres, røykmaskiner spyr røyk ut i lokalet, og jeg får øye på konturene av noen bak. Over scenen blir et banner heist opp, påtegnet et omvendt kors med en kristusfigur hengende med hodet mot bakken. Et omvendt krusifiks lyser mot meg, jeg slipper ølglasset og går raskt mot rekkverket som er plassert foran scenen, foran monitorer og instrumenter. Et grusomt skrik fyller salen, jeg griper fast i rekkverket og stirrer opp mot vokalisten.

Jeg skimter et norsk flagg festet opp ned på brystet hans, et omvendt kors i flagget, det skjærer i ørene når trommer og gitarer braker løs. Jeg våkner opp fra en slags psykisk dvale, jeg kan kjenne det, og jeg kaster hodet fremover og ler. Jeg ler og skriker uten stans, klarer ikke å slippe det kalde stålgjerdet, folk presser seg frem rundt meg mens
jeg headbanger, kaster hodet frem og tilbake. Musikken vokser over meg, den vokser seg til noe som ligner lyden av vill, norsk natur, ugjennomtrengelig og tung, som fosser, regn, vind og steinras, skrik fra folk som brenner inne, vokser seg så stor og øredøvende at jeg nesten ikke merker blodet som renner fra pannen min etter at den har truffet rekkverket jeg holder fast i. To sauehoder blir kastet ned på publikum, jeg merker trykket fra folk som slenger seg mot meg fra alle kanter, folk sparker etter sauehodene og
brøler. Jeg gjenkjenner låten som spilles, jeg gjenkjenner Katharinas Bortgang, jeg lukker øynene og synker halvveis sammen i knærne mens jeg brøler. Jeg blir sugd mot gulvet, rekkverket rister, jeg mister taket, jeg blir en annen.

Alt gikk så raskt, det var som om jeg hadde mistet bevisstheten, for snart var vi ute i kulden igjen. Jeg skalv i kroppen og pustet tungt mens min venn bannet av begeistring. Jeg merket at jeg hadde lavt blodsukker, jeg var helt tørr i munnen. Kroppen ristet svakt, som om et ekko fra konserten ennå hang igjen, selv utendørs kunne jeg kjenne alt helt tydelig, trommene, ristingen, lyden.

– Jeg sto ganske langt bak, jeg vil faen ikke menge meg med alle sauene, fnyste han mot meg.

– Likte du det ikke, da? spurte jeg.

– Jo, jøss, de gjorde jo en brutal konsert, musikken var mektig, spesielt trykket fra trommene! Jeg fokuserte på trommisen hele tiden, men jeg la også merke til den svære
klubben som vokalisten bar på, så du den? Den stangen med den piggete kulen festet i enden med kjetting, så du ikke den?

Jeg nikket, jeg husket godt det groteske våpenet. Min venn forklarte at våpenet egentlig het Mourning star og ble brukt i middelalderen. Det pep i ørene, jeg var mørbanket i nakken og hadde et sår i pannen. Snøen som falt mot oss skjøv verden frem for øynene mine igjen, kulden fra hvert snøfnugg som traff pannen dempet litt etter litt jaget i blodet, men ikke den gløden som ulmet i meg.

Min venn snakket og snakket, han skjønte hva bandet hadde villet vise oss, nemlig det at det ikke fantes noen vei tilbake, ingen omvei eller snarvei, det fantes ingen vei tilbake fra Black Metal-musikkens innerste kilde.

– En gang besatt, alltid besatt! Gorgoroth trekker publikum til seg nettopp gjennom sin insistering på avstand til massen, og det omvendte flagget på vokalistens bryst er jo også et tegn på et ønske om avstand, enkelt og greit et ønske om uvennskap, hvisket han ivrig.

Han kikket oppover mot den mørke himmelen og lukket øynene når snøfnuggene traff.

– Har du hørt om Helvete? spurte han.

Jeg tenkte straks på flammer og redsel. Han kikket tankefullt på meg.

– Ikke helvete i kristendommen, men platebutikken Helvete, jeg var innom der en gang, jeg dro til Oslo for å kjøpe musikk og fant den butikken. Bak disken sto Euronymous mannen bak Mayhem. Han ble drept av Greven like etter at jeg hadde vært der, fortalte han.

I samme øyeblikk koblet jeg alt sammen, jeg hadde lest om det i avisene, om kirkebranner og drap, men hadde aldri satt meg skikkelig inn i saken.

– De folkene der hadde sin egen greie, men de visste i alle fall hva uvennskap er, visste at det kan bety makt, men de gikk jo for langt. Nå er den ene død og den andre i fengsel. Men musikken deres lever videre!

Han gnistret i øynene og veivet med armene mens han fortalte. Jeg husket bildene av svarte skikkelser i avisene, de var som hentet fra en annen verden. En sterkt økende avsky mot det alminnelige vokste straks frem i meg, jeg kjente et nytt hat mot mønstermennesker og folk uten egen vilje, et hat mot hele samfunnet.

Idet vi nærmet oss Minde, stanset han plutselig opp og stilte seg rett foran meg. Først merket jeg en stikkende usikkerhet, han boret blikket i meg, jeg kunne ikke se at han blunket engang. Så løftet han den ene armen og pekte i retning av byen.

– Vi skal overgå dem, vi skal overgå Gorgoroth, vi skal danne vårt eget Black Metal-band!

Jeg rygget litt bakover, kjente en slags lettelse, han hadde tenkt den samme tanken, tanken om et eget band.

– Er ikke du også klar for å starte et satanisk Black Metalband?! spurte han på nytt.

– Ja, jo, ja!

Jeg grep ham ivrig i armen for å understreke hvor begeistret jeg ble. Han ble helt stiv i ansiktet.

– Ikke ta på meg, hvisket han.

Han ble stille et kort sekund før han fortsatte.

– Jeg vil kjøpe meg et slagverk, det er det eneste jeg vil spille.

Han blunket ikke, øynene lyste. Jeg sa at jeg helst ville kjøpe en gitar.

– Husk det som sto på ryggen til han i Gorgoroth, Antihuman Ritual Massmurder, husk de ordene, smilte han før han forsvant bortover veien, innover i mørket og snøværet.

Hodet mitt var fylt av en fresende lyd, en lyd som ikke stilnet. Hele meg var fylt av en voldsom hunger, en følelse av å ha blitt uvenn med alle, fiende med verden, som om jeg visste noe ingen andre mennesker visste. Jeg ble stolt av tanken. Kulden stakk i ansiktet, trærne bøyde seg tungt over meg i mørket, det var full vinter.”

Utdrag fra Nasjonalsatanisten av Erlend Erichsen (Damm 2005). Gjengitt med tillatelse fra forfatter og forlag. Du kan lese Ballades intervju med Erichsen her.

Publisert:

Del: