«Da Lisa spaserer inn på Habibi Café denne torsdagsettermiddagen midt i november, er det ingenting oppsiktsvekkende ved hennes entré, hvis man ser bort fra det faktum at hun har vært død i fire måneder». Slik åpner musiker og produsent Erik Honoré sin roman av året, Kaprersanger. Boka ble gitt ut parallelt med plata Hijacker’s Songs, og i dette utdraget fra romanen prøver hovedpersonen, den tidligere musikkjournalisten David Remer, å finne ut mer om Lisa via hennes bestemor Oma. Vi får også vite mer om Billie Holidays “Gloomy Sunday”, aka “The Suicide Song”, som står sentralt i historien.

Erik Honoré 2005(Foto: Tor Erik Schrøder)

Av Erik Honoré

”Hva med Lisa,” begynte jeg og kjente at jeg var litt uvel, litt kvalm. Det var nok mentolsigarettene som gjorde det. Røyksirklene Lisas bestemor blåste imot meg hadde en ganske ekkel, søt aroma. Jeg tente en Marlboro light for å nøytralisere mentol-eimen – Marlboromannen var i ferd med å vende tilbake til gamle laster.

”Hva slags jente var hun egentlig?”

Oma kikket forundret på meg.

”Ja, jeg kjente henne jo, fra høgskolen, fra lesesalen,” fortsatte jeg, litt nervøst, ”men du vet hvordan det er. Man blir ikke alltid så godt kjent med studiekamerater …”

Oma trakk et solid magadrag. Hun røkte som en mann.

”Lisa var en edelsten,” smilte hun. ”A precious jewel. Lisa var den jeg trodde skulle være sterk nok til å bryte forbannelsen. Sterk nok til å vriste familien Seress ut av djevelens favntak.”

Selv denne svulstige uttalelsen, som kunne vært hentet fra en episode av Charmed eller Buffy the Vampire Slayer, virket forunderlig udramatisk da den kom fra Oma.

”Lisa var snill, smart, oppfinnsom. Og hun kjente til forbannelsen. Hun kjente sin historie. Moren hennes trodde aldri på meg når jeg fortalte om Rezsos melodi, hun mente at det bare var overtro. Gammelt ungarsk slagg, kalte hun det. Vi er i Norge nå, mamma. Vi er moderne. Vi tror ikke på sånt lenger. Som om Norge er en annen tidsalder, ikke bare et annet sted.”

Oma fnøs og kakket aske i askebegeret og utover kniplingsduken.

”Men vi var moderne i Amerika også, min venn. Grammofonen var moderne. Platen med Billie Holiday var moderne. Jazztrompetene var moderne. Og like fullt hørte folk Rezsos melodi og døde, på sitt nye og moderne vis. La seg i badekaret og slapp radioen oppi mens Billie Holiday sang. Kastet seg foran et t-banetog med teksten rablet ned på en papirlapp i lommen. Kjørte bilen inn i en murvegg med plateomslaget på passasjersetet. I Ungarn var det rep eller gift eller åpne vinduer, men resultatet var nøyaktig det samme.”

Var det litt kaldt i Omas stue? Hendene mine skalv.

”Men Lisa trodde på meg, selv om hun var moderne. Lisa lovet meg å være forsiktig, hun sverget på at hun skulle holde seg unna melodien. Og jeg var lykkelig, så lykkelig som jeg ikke hadde vært siden jeg var femten år gammel. Helt til den dagen da hun kom inn i stua, satte seg i den stolen du sitter i nå, og jeg oppdaget musikken i øynene hennes.”

”Når var…” begynte jeg. Stemmen sviktet, jeg måtte starte på nytt. ”Når skjedde dette?”

”Attende november i fjor,” svarte Oma uten å nøle. ”Mandag den attende november.”

Jeg stirret på Omas hender. Fingrene forsøkte seg på en sukkerbit nå. Panikkslagne, leverflekkede elefanter i et glassmagasin.

Jeg hadde det første stevnemøtet med Lisa tredje november, jeg hadde slått det opp i filofaxen. Lisa fortalte at hun var forelsket i meg niende november, jeg hadde slått det opp i filofaxen. Jeg tok farvel med henne mandag den attende november.

På filofaxens side for attende november sto det: Habibi 19.30. Lisa. Closure.

Rødmet jeg? Skalv hendene mine? Slapp jeg fra meg et vantro gisp? Hvorfor stirrer Oma på meg på denne måten, tenkte jeg – hvorfor spør hun meg om hvilket fag jeg studerte på høgskolen, og om jeg ikke var litt i eldste laget til å være student? Kaffekoppen hennes var breddfull nå – hun hadde kanskje skjenket i mens jeg var opptatt med å stirre på tv-skjermen. Men hvordan klarte hun, med hender som dirret av Parkinson, å treffe skrittet mitt med et prosjektil av glovarm Blå java? Dette var Bull’s Eye, så jeg visste hvor smerten kom fra, og jeg visste at Oma hadde forstått hvem jeg var. Men jeg kunne ikke begripe hvor hun hadde gjemt dette hatet, denne sinnssyke gløden, i øyne som bare et par sekunder tidligere var blasse, resignerte, på vei til å slukne.

*

”Inkontinens?” flirte Kay og pekte på den mørke sirkelen i skrittet mitt.

”Hold kjeft og gi meg en pils,” svarte jeg. ”Hvor er Henning og Jan?”

”De kommer snart. Du er tidlig ute for en gangs skyld.”

”Fortell meg hva du vet om Gloomy Sunday imens. Du vet, Billie Holiday og …”

”Ah,” stønnet Kay vellystig, som om han nettopp hadde tatt en slurk av en fin bourdeaux-årgang. ”The suicide song!”

Kay Rasmussen er det eneste mennesket i verden jeg spør om musikk, han er den eneste som tør utfordre meg i rock- og pop-utgaven av Trivial Pursuit.

”Hva vil du ha først?” spurte han med et kokett smil. ”Leksikonversjonen eller sannheten?”

Vi hadde lekt denne leken før. Ofte. Kay elsker å briljere med sine musikalske nonsenskunnskaper, og jeg har alltid latt ham få lov, for det er som regel verdt det. Det var faktisk Kay som la fundamentet for mitt møte med Lisa, for hvis ikke han hadde introdusert meg for det snåle islandske bandet Sugarcubes, som på den tiden var ganske så obskurt selv for oss musikkfantaster, ville jeg ikke ha blitt trollbundet av bandets vokalist, Björk (verdens vakreste kvinne, ifølge både Remer og von Trier). Og da hadde det neppe blitt forfattet en artikkel med tittelen ”Alv i solosvev”, som Lisa kunne finne navnet mitt under.

”I den rekkefølgen, ja. Som vanlig. Leksikon først, sannhet etterpå,” svarte jeg og vred meg i skinnsofaen. Det føltes som om boxershortsen var etset fast til pungen.

Gloomy Sunday. The Suicide Song. Komponert av ungareren Rezso Seress i 1932. Melodien ble beryktet for å være farlig, så farlig at folk hoppet fra loftsvinduer og tak eller hengte seg i belter og rep etter å ha hørt den. Komponisten selv begikk faktisk også selvmord, men det var mange år senere. Den amerikanske versjonen, som er mest kjent, ble spilt inn av Billie Holiday i 1941. For sikkerhets skyld hadde man da tilføyd et nyskrevet tredjetema, i dur, med en ny tekststrofe som skulle mildne det morbide budskapet.”

Han sang! Surt og jævlig.

Dreaming, I was only dreaming… En feig retrett, David, en tekstlinje som ikke fantes i den ungarske originalversjonen. For der var det blodig alvor. En romantisk tragedie uten sikkerhetsnett. Definitivt ingen drøm.”

Jada. Jeg husket tredjetemaet nå. Søtt og hollywoodsk. Som om man hadde flybåret en solfylt Los Angeles-strand til Budapest og plantet den ved utløpet av grå, grumsete Donau. Jeg tenkte på løp nummer syv. Fingre som nøler på avtrekkere.

”Er du sikker på at melodien ble komponert i 1932?” spurte jeg. Jeg var ganske sikker på at Oma hadde fortalt meg at Rezso skrev melodien i 1937, bare noen måneder før hun flyktet til Amerika. I så fall var det noe som ikke stemte med kronologien. Men Kay bare løftet høyre øyenbryn, som for å spørre meg om han noensinne hadde tatt feil når det gjaldt musikkhistorie. Det var selvsagt mulig at Oma hadde rotet med årstallene, tenkte jeg.

”Etter krigen ble Gloomy Sunday forbudt på BBC,” fortsatte Kay foraktelig, ”selv med det feige tredjetemaet. De bannlyste melodien fordi en hel rekke selvmord ble satt i sammenheng med den, også i England. Overtro, selvsagt. Men til slutt tok BBC til fornuft og legaliserte den. Først bare i instrumentalversjon, faktisk, for teksten ble fremdeles ansett for å være altfor deprimerende. Men til slutt, jeg husker ikke nøyaktig når, ble det tillatt å spille Billie Holiday-versjonen på radio. Og så vidt jeg vet er de fremdeles alive and kicking der borte, både platepratere og lyttere.”

Kay flirte. Før han ga seg i kast med sannheten, altså hans egen og som regel svært fantasifulle coverversjon, brøt jeg inn med et enkelt, konkret spørsmål:

”Har du Gloomy Sunday på plate?”

Kay sendte meg Black Adder-blikket. Det foraktfulle, hyperarrogante.

”Selvsagt. Har ikke du? Av og til sjokkerer du meg, David. Årets musikkjournalist i 1992, diplom og greier, og så mangler du flere av de mest åpenbare klassikerne i samlingen din.”

Han ga seg til å lete i sin egen samling. Platene var sirlig ordnet etter Nasjonalitet (Norsk og Internasjonal – Kay mener at det like gjerne kunne stått Provinsiell kopi og Original, og jeg er ikke helt uenig i denne kritiske vurderingen av vår hjemlige populærkultur). Undergruppen han valgte var Jazz. Jeg syntes nok at det var en litt tvilsom kategorisering, men å døpe en underkategori for Barpianister; Ungarn ville kanskje ha vært litt vel pedantisk, selv for folk som oss.

Så begynte han å virre mellom Norsk- og Internasjonal-hyllen. Han plukket til slutt frem en cd, men virket litt spak. Jeg fikk et glimt av omslaget, tittelen var Hijacker’s Songs.

”Jeg har visst lånt bort Billie Holiday-versjonen,” stotrer han.

Dette var uhørt. Kay låner aldri bort plater.

”Men … jeg har den i en helt grei versjon. Med et norsk band. Elsewhere.”

Rødmet han?

”Denne versjonen er faktisk helt OK, David. De har sløyfet det pinglete tredjepartiet, og det fortjener de respekt for. Du kan jo høre den mens jeg brenner en kopi til deg. Resten av cd-en er også bra. Til å være norsk.”

Tre minutter senere følte jeg ikke lenger noe behov for å høre Kay fortelle sannheten. Melodien tolket seg selv, tenkte jeg mens jeg lyttet. Sannheten strømmet ut av høyttalerne. Musikken fortalte en historie, og det var nøyaktig den samme historien som Oma hadde fortalt meg for et par timer siden, før hun forsøkte å kastrere meg med Blå java. Melodien og teksten … bekreftet hennes fabel. Det er sjelden jeg føler noe såpass intenst mens jeg lytter til musikk. Fascinasjonen for musikk, troen på musikkens iboende magiske egenskaper, har fortapt seg i takt med økende fagkunnskap og fokus på håndverket. Men denne høstettermiddagen lot jeg meg trollbinde. Det hadde muligens med situasjonen jeg befant meg i å gjøre, for på et annet plan registrerte jeg at det var vel mye hjerte og smerte i både tekst og melodi. Rikelig med glyserin.

Idet de siste tonene forsvant, kom det en svak rasling fra høyttalerne, et knapt hørbart sus. Jeg visste ikke hva som var musikernes tanke bak denne lille lyden, men for meg, der og da, hørtes det ut som blafrende gardiner. Gardiner som hvisket i et mørkt rom.

Utdraget er hentet fra Erik Honorés roman Kaprersanger (Gyldendal 2005). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren og forlaget. Smakebiter fra albumet det refereres til i teksten, Hijacker’s Songs, fins på hjemmesidene til Kampen Records her.

Publisert:

Del: