Mange nordmenn føler i dag oppriktig sorg over bortgangen til “kjempen som gikk gjennom landet”. – Som de fleste har trukket frem, var Bye et menneske som spilte på mange strenger, sier Jens Magnus. – Men det spørs om ikke tekstene hans vil leve lenger enn både sangeren Bye, journalisten Bye og programlederen Bye. Han fikk fram det beste i tonsetterne han jobbet med – slik han gjorde med de fleste han møtte, skriver han.

Erik Bye, 2003 (Foto: Cappelen.no)

Av Jens Magnus

Med mennesket i sentrum

Jeg traff Erik Bye første gang på seksti-tallet. Han besøkte barneskolen min, sang og fortalte historier.

Med seg hadde han tre eksemplarer av boken “Munnspill under åpen himmel” til utlodning. Jeg hadde flaks, ble trukket ut, og fikk håndhilse på denne svære karen med det varme blikket. Den signerte boken har jeg tatt godt vare på.

Etter hvert ble han en naturlig del av livet mitt, slik han ble for oss alle. Stemmen hans i radioen, visene hans, diktsamlingene, den rungende latteren som feide gjennom eteren og smittet oss med sin livsglede.

I fjor traff jeg ham igjen under Festspillene i Bergen. Sammen med min bedre halvdel sto jeg og ventet på heisen ned til vestibylen i hotellet.

Da heisdørene åpnet seg, sto Erik og Tove Bye der. Vi steg inn, og hilste.

Bye tok frem en av de svære nevene sine og avslørte en sigarett.

— Jeg tar meg bare en røyk, forklarte han smilende.

Sekunder senere var den høye pannen full av rynker:

— Og nå vil de ha oss inn i EU!! Han tordnet og lynte. Engasjert.

Før heisen var nede, var vi gode venner. Det viste seg at vi skulle på samme forestilling.

— Kan dere ikke kjøre med oss da? Mente Bye. Uten betenkning. Raus. Inkluderende.

— Takk, sa vi. Mer er det vanskelig å si.

— Takk.

Publisert:

Del: