Klubben Blå har igjennom fem års drift markert seg sterkt som en av landets dristigste musikkscener, med et bredt tilbud til de som setter pris på musikk litt utenfor allfarvei. Men veien har vært tung, og med kun en full stilling er driften et kontinuerlig slit, forteller daglig leder Erica Berthelsen. – Det er på tide at politikerne besøker klubbene innimellom, og begynner å se på kultur som en ressurs i stedet for en utgiftspost, sier Berthelsen i dette intervjuet, der hun forteller om hvorfor det er lett å brekke ryggen på å drive kulturformidling i hovedstaden.

Blå3 (Foto: www.blx.no)

Av Knut Steen

Blå kom til i 1998, og drev de første to årene uten noen form for støtte – foruten en hyggelig utleiepris fra en husvert som ga den nye klubben lov til å bråke så mye de ville. Berthelsen mener Blå ble født i grevens tid, og at dette har hatt mye å si for hva klubben skulle komme til å bety.

— Vi startet akkurat da Oslo begynte å få et ekstremt yrende musikkliv, spesielt innenfor genrene jazz/elektronika. Sånn sett fremsto vel Blå som en scene der denne spennende musikken kunne få utfolde seg så åpent som de ville, mener Berthelsen.

At klubben har hatt mye å si for Grünerløkka bydel, er det heller ikke tvil om. Når det nå selges leiligheter i Hausmannsgate, reklamerer man med å “ligge et steinkast fra Blå”.

Men det at man har fått internasjonal anerkjennelse som en av verdens 100 beste klubbscener i Downbeat, og nevnes hyppig når alternativ, grensesprengende kvalitetsmusikk omtales, gjør dessverre ingen rike – i alle fall ikke organisasjonen som driver Blå. For det er mye arbeid som må gjøres imellom konsertene.

— Vi hadde aldri trodd at vi kom til å klare oss i fem år, vi har vært på nippet til å stenge menge ganger. Først nå begynner vi å få en tro på at dette kan gå. Vi får mye pepper fra musikere fordi vi faktisk får offentlig støtte – hvis det er sånn at vi er sponsa, hvorfor kan man ikke ha konserter med dem hele tiden? Det som kanskje er vanskelig å se, men de 600.000 vi får er knapt nok til å dekke en ansatt, som er meg, og en sivilarbeider. Jeg jobber minst ti timer per dag, og hver lørdag og søndag. I tillegg kommer utgifter til konserter og utstyr, så vi er underbemannet så det holder.

Berthelsen håper at AP-politiker Ellen Horns utsagn i tirsdagens Ballade, om å støtte klubbene økonomisk slik at de “slipper å bruke all kreativiteten på å overleve økonomisk”, vil medføre konsekvenser i forhold til de kommunale bevilgningene til Blå.

— Å ha tid til å drive med administrasjon av en musikkscene er viktig, det går fort galt uten. Vi er kjempeglade for at den støtten vi får er driftsstøtte, og ikke konsertstøtte – dette er en anerkjennelse av at driftsmidler faktisk er essensielle. Samtidig har vi søkt om å få like mye fra kommunen som vi får av staten – noe som faktisk var nedfelt som en betingelse for de 500.000 vi fikk av statlige midler. Så langt har kommunen bidratt med 100.000. Dette kan selvfølgelig komme av at man mangler midler, men jeg har også inntrykk av at Oslo kommune ikke tar den delen av kulturen som Blå representerer spesielt alvorlig, sier Berthelsen.

At kulturformidlerne i eksempelvis Bergen og Tromsø har det så mye lettere, kan skyldes at de kommunale prioriteringene er annerledes, tror Berthelsen.

— Dessuten kan disse byene søke tre steder, mens Osloklubber bare har to steder å søke. Tromsø kjenner jeg ikke så mye til, men Bergen har, i tillegg BRAK, som gir klubbene en adresse å gå til, et kommunestyre som er levende opptatte av kultur, mens Oslo kommune desperat trenger både engasjement og kompetanse til å plukke ut hvilke steder som bør prioriteres.

SVs byrådskandidat Kari Pahle mener at Oslo ikke ligger noe tilbake for Tromsø og Bergen, og at grunnen til at en del klubber ikke klarer seg så godt, er at de ikke sender inn søknader til kommunen. Er det ikke slik at den som sender inn en god søknad, får hjelp?

— Blå søker, men Pahle skal også være klar over at det blir et helvetes søknadsmas hvis man skal bruke dagevis på å søke 15 000 her og 10 000 der hele tiden, i tillegg til å skrive rapporter etterpå. En større, mer målrettet pott, hadde frigjort mye tid. Blå sender inn til sammen 50 søknader til konserter og prosjekter, noe som tar enormt mye tid, som igjen koster penger.

Mens noen sliter i årevis uten noen form for kommunal hjelp, får andre solid fødselshjelp fra første dag. Parkteateret, den nye scenen på Grünerløkka, fikk betydelig drahjelp før scenen i det hele tatt åpnet. Hvordan ser du på denne prioriteringen fra kommunen?

— Jeg ønsker ikke å være bitter, og vil understereke at Blå setter veldig stor pris på den hjelpen vi faktisk får. At Parkteateret fikk så mye så fort, velger jeg a ta som et signal på at man kanskje begynner å tenke annerledes i kommunen – at man viser økende vilje til å betale for kultur. Når det er sagt, er vi som jobber med Blå og en del andre klubber nærmere 30 enn 50 år gamle, og sliter nok litt mer med å nå frem enn de som kjenner politikerne personlig.

Men hva med å hente inn penger fra næringslivet; så lenge Blå tangerer konserthusets besøkstall på 100.000 per år – trenger alle midler å komme fra det offentlige?

— Det er vanskelig å få penger fra næringslivet, fordi det for mange er vanskelig å se hva de får igjen for investeringen. Samtidig ser vi en klar fare for å “gifte oss” med kapitalen, noe som aldri vil komme på tale. Blå er stolte over å ligge litt til venstre, og kommer til å sky selskaper som har svin på skogen, så som barnearbeid eller kvinnediskriminering i produksjonslandene sine. Når det er sagt, har vi et fint samarbeid med Hansa, som leverer øl til oss. De er veldig interesserte i å være med på prosjektene vi jobber med, og skape en merkevaretilhørighet blant de ansatte til klubben. Vi prøver å lære av hverandre i forhold til markedsføring, for vi jobber på veldig forskjellige måter. Blå lagde også en reklame for Olden, som mer eller mindre besto av en stor, blank, hvit side, med Olden-logoen nederst. Den fikk vi veldig mye positiv feedback på, men Hansa forsto ingenting, og syntes den var meningsløs. Dette viser at man kan lære mye av hverandre ved å snakke sammen, og jobbe sammen. Men det er nok lenge til man kan overleve som kulturformidler på næringslivspenger, tror Berthelsen, som mener at det man trenger aller mest akkurat nå, er en politisk holdningsendring til undergrunnskulturen:

— Jeg forstår ikke hvorfor man ikke kan øke bevilgningene til kulturen, denne potten er allikevel forsvinnende liten. Se bare på Sverige, der har man begynt å tenke på kulturen som en ressurs og ikke som en utgiftspost.

Også Berthelsen er redd for at flere klubber kommer til å følge Osloscenen Jazids tragiske eksempel om ikke politikerne begynner å tenke på skolering og konsertsteder parallelt. Jazid, som åpnet tidlig på 90-tallet, slo seg gradvis opp som en innovatør i hovedstadens musikkliv, men til slutt var ikke idealisme alene nok til å holde liv i klubben, som brakk ryggen ved millenniumsskiftet, til tross for utallige søknader til stat og kommune. I dag er det strippeklubb i Jazids gamle lokaler.

— Det er fantastisk med den kulturelle skolesekken, og en sterkere fokus på utdanning av musikere. Samtidig må man klare å holde to tanker i hodet samtidig, og ikke glemme konsertstedene som disse nye kultursmartingene kommer til å trenge for å få spille musikken sin, og høre andres. Kanskje det blir sånn fordi politikerne ikke drar til de små konsertstedene, men i stedet tar den lettvinte varianten med å dra i konserthuset eller operaen en gang i måneden. Jeg ser det som en del av jobben å gå på konserter fordi jeg jobber med kultur, for å forstå hva som skjer, og lære om musikk og musikkscener. At politikerne som faktisk sitter på bestemmelsesmyndigheten over hvilke tiltak som er verdt å bevare burde gjøre det samme, ser jeg som en selvfølge. Allikevel har jeg ikke sett stort til kommunepolitikerne innenfor Blå sine lokaler, til tross for at jeg sendte dem 10 gratis årsmedlemskap til klubben. Slik tilstanden er nå, er det umulig å planlegge fremover hvis man arbeider med kulturformidling utenfor den selvskrevne høykulturen, som stikker av med de aller fleste kulturpengene. At eksempelvis Black Box får seks millioner, mens andre må klare seg med null, viser hvor skjev fordelingen er, avslutter Berthelsen.

Publisert:

Del: