Er kvinneandelen i det norske musikklivet sjokkerende lav? – Ja, mener forfatter og bransjeanalytiker Daylle Deanna Schwartz, som betegner møtet med by:Larm i Stavanger som “an eye-opener”. – Jeg ble overrasket over hvor langt Europa ligger etter USA. Bare 17% av band og artister hadde kvinnelige innslag, og det er bare en kvinne i en toppstilling i norsk musikkbransje, skriver Schwarz. Men er vi virkelig så mye dårligere enn USA og resten av Europa – og er by:Larm for dårlige til å vise frem kvinnelige artister? Ballade spurte tre kvinner til råds: En manager, en bookingagent og en toppsjef i Sony BMG Norge.

Julia Doke, 2004 (Foto: Tormod Halleraker)

Av Knut Steen

Amerikanske Daylle Deanna Schwartz har skrevet flere bøker om musikkbransjen, og er en anerkjent foredragsholder og bransjeanalytiker. Som paneldeltaker under årets by:Larm ble hun ble sjokkert over den lave kvinneandelen både på scenen og i bransjen generelt.

— Sjokkerende få kvinner

I et nyhetsbrev forteller Schwarz om sitt overraskende møte med det norske musikklivet:

“My trip to Norway in February to speak at By:Larm, Scandinavia’s biggest music conference, was an amazing experience. Stavanger isn’t too far north so it wasn’t dark most of the day, as some people expected. Nor was it any colder than NY. I spoke to an audience of mainly women about how many women aren’t advancing in the industry the way they should and how to overcome the problems. I was surprised to see how far behind the US that Europe is. Only 17% of the acts that showcased at the conference had a female in it. There’s only one woman in a top music business position in Norway. A woman on the panel with me who has an exec position in the UK said that at most meetings, the only other females in the room are waitresses. The conference was an eye-opener.”

–Trodde fordelingen skulle være mer lik

Julia Doke jobber som bookingsjef på Garage Oslo, og har en solid karriere bak seg fra amerikansk finansliv. Doke forteller at hun også ble overrasket over hvor få kvinner som preger både by:Larm og norsk musikkliv:

— Jeg ble, i likhet med Schwarz, nokså sjokkert, ja. Nå er det garantert mer enn én kvinnelig toppsjef i den norske bransjen, men i et land der jeg oppfatter kvinner som mer sosialt fremtredende enn i USA, hadde jeg vel trodd at fordelingen skulle være mer lik. Men nå skal de samtidig sies at jeg har tilbrakt hele livet i finansbransjen, og ikke musikkbransjen, presiserer Doke.

På spørsmål om hvilken manglende kvinneandel som overrasket mest – artister eller bransjefolk – svarer Doke som Ole Brumm:

Progressive Europa

— Begge deler. Garage har hatt massevis av konserter og arrangementer, men veldig få jenter på scenen. Under fjorårets Zoom hadde vi to kvinnelige band – det er 6 prosent. Det samme går igjen når jeg ser på alle de demoene vi får inn – omtrent 95% kommer fra menn.

Men hva kommer dette av? Er det diskriminering, mangel på interesse, eller noe helt annet?

— Jeg tror ikke det har noe med diskriminering å gjøre – tradisjon er vel en viktigere faktor. Kvinner har bare vært i arbeid i omtrent 40 år, min mors generasjon var vel den første som hadde noe som kunne kalles karrierer. Stereotypen i USA er at Europa er mer moderne, men nok en gang – jeg har ikke jobbet i den amerikanske plateindustrien. For alt jeg vet, kan den være svært lik den norske når det gjelder kvinner.

— Må være interesserte

Doke tror man først og fremst må ta tiden til hjelp for å få opp kvinneandelen i norsk musikkliv.

— Det er sikkert flere kvinner innenfor pop og jazz, men i rockbransjen, som er mitt felt nå, er det veldig få. Samtidig ser jeg at Norge har veldig mange gode tiltak for kvinner som er interesserte i musikk, og at mange organisasjoner promoterer musikk for kvinner. Det er spesielt fint at alle som går på videregående skole i Norge, får en eller annen kjennskap til musikk igjennom pensum. Dette er helt annerledes enn i USA. Når det er sagt, er det selvfølgelig essensielt at kvinner er interesserte nok, men dette er ikke noe man kan presse frem, sier Julia Doke.

Doke forteller at hun også ble overrasket over at det var så få kvinner på by:Larms scener.

— Ja, jeg ble overrasket, jeg trodde det skulle være flere kvinnelige artister å se.

— Jentene gir seg for fort

bPop management and marketing er et relativt nytt navn i bransjesammenheng, men frontes av to kvinner som har arbeidet med musikk mesteparten av livet.

Kathrine Synnes og Julie Forchhammer har i dag ansvaret for å promotere Amulet, Jaga Jazzist, JR Ewing og We, mens de også er managere for Annie og Jim Stärk. Forchhammer vil ikke være med på noe søsterlig sytekor – hun forklarer prosentene med at kvinnene gir seg for fort:

— Det er ikke så veldig mange kvinner i musikkbransjen i Norge, men det er stort sett på grunn av kvinnene selv. De har akkurat de samme mulighetene som menn, det er ingen som setter noen grenser for noe. Det er få kvinner som holder ut så lenge i bransjen – man må ha ambisjoner, og jobbe målrettet i mange år – og jentene faller fra fortere enn gutta. Det er mange flinke damer i bransjen nå og det blir flere, de må bare holde ut i ti år til. Problemet er at folk gir seg for tidlig, det gjelder begge kjønn. ”Kvinnesyting” er det verste jeg vet.

— Satser mindre

Betyr dette at du heller ikke deler Schwarz’ skuffelse over at det ”bare var 17% av band og artister” med kvinneandel på årets by:Larm?

— Jeg synes 17% var veldig mye, jeg. Jentene satser mindre på musikk enn gutta gjør, og er generelt sett ikke så dedikerte. I Norge i dag er det 2-3 kvinnelige artister som satser knallhardt, de aller fleste har full jobb med bandet på si, konstaterer Julie Forchhammer.

Føler seg ikke diskriminert

Toppsjefen i nyfusjonerte Sony BMG Norge, Lena Midtveit, var i utlandet under årets by:Larm, og hadde derfor ikke mulighet til å overvære det norske bransjetreffet. Hun kjenner seg dårlig igjen i Schwarz’ beskrivelse av den hjemlige bransjen.

— Jeg føler ikke at Norge er ikke noe verre enn USA og andre land, men nå treffer jeg bare toppene. I Sony BMG er det fem kvinnelige sjefer på verdensbasis, i Canada, Ungarn, Irland, Sveits og Norge. Sånn sett ligger vi bra an i Europa, som har 19 avdelinger totalt. Det har alltid vært mange men i bransjen, og det er det fortsatt. Men det er også mange kvinnelig ledere på mellomnivå. Det er ikke noe som stopper disse fra å nå videre – hvis de vil. Personlig har jeg ikke møtt noen tegn til kvinnediskriminering, men det kan jo også komme av de menneskene jeg har jobbet med.

Prioriterer famile

Hva med kvinneandelen på årets by:Larm – synes du 17% er for lite?

— Vet du, det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Jeg tror kvinneandelen på by:Larm sine scener er ganske tilfeldig, jeg tviler på at arrangørene har valgt ut band og artister på det grunnlaget. Nå har jeg ingen peiling på hvor mange prosent av artistene i Norge som er kvinner, men det er sikkert mer enn 17%, sier Midtveit, før hun begynner å gå igjennom statistikken på sine egne artister…

— Jeg ser her at vi har 4 av 17 kvinnelige artister (23 prosent, red. anm.) Slik jeg oppfatter det er ikke musikkbransjen diskriminerende, det er ingen som hindrer verken kvinnelige artister eller bransjefolk hvis de kan og vil. Det som er naturlig i stort sett alle bransjer, er at jentene faller fra fortere, fordi de begynner å tenke på barn etter hvert. At mange avgjør at de ikke har lyst til å gå høyere opp av hensyn til familien, er noe man må respektere. Men det er heldigvis mange driftige damer i bransjen i dag, konstaterer Midtveit.

Tror du Schwarz’ inntrykk kan skyldes at mange av kvinnene i norsk og europeisk bransje ikke er så synlige?

— Jeg tror det har noe med at kvinnene kommer til mellomledernivå, tenker at ”dette kan jeg klare”, og stopper seg selv fra å gå videre. Men det blir bare spekulasjoner. Alt går hvis man legger ting til rette, her velger jeg å tenke optimistisk, sier Sony BMG-sjefen.

Myke menn

Midtveit plages heller ikke av at hun er ensom kvinne i den norske Sony BMG-ledelsen:

— Det er alltid bra å ha en balanse mellom kvinner og menn i ledergrupper, sånn sett kan man ønske seg flere. Nå er det bare meg og mennene i leder gruppa, men de har så mange fine myke sider ved seg, så det går veldig fint, forsikrer en munter Lena Midtveit.

Daylle Deanna Schwartz’ neste bok bærer for øvrig tittelen “I Don’t need a Record Deal! Your Survival Guide for the Indie Music Revolution”, og kommer ut i juni.

Publisert:

Del: