Innlegget til Halfdan Bleken i Aftenposten 3. november må ikke bli konklusjonen på debatten om klassisk musikk som debattredaktør Knut Olav Åmås satte i gang midt i oktober, skriver Ole Jensen i dette innlegget i det pågående ordskiftet om klassisk musikk.

Ole Jensen

Av Ole Jensen, Skien

Underlig debatt
Det har vært en litt underlig debatt, hvor man så godt som bare har snakket om form og ikke om innhold. Dagens fremføringspraksis tillegges stor betydning, mens musikkens egenverdi som kulturbærer bare berøres av et par av debattantene.

Mener Halfdan Bleken virkelig at klassisk musikk holder på å miste sin betydning, fordi våre musikere og orkestre ikke har klart å holde tritt med de krav som stilles i dagens rastløse og underholdningssøkende samfunn?

Grunnlaget for vår sivilisasjon
Min mening er at den klassiske musikken er en uatskillelig del av den store europeiske kulturen, som danner grunnlaget for vår sivilisasjon.

Det livgivende alvoret i Bachs mange kantater, har gitt ham betegnelsen “Den femte evangelist”. Schubert, Schumann og Brahms har satt musikk til tusentalls romantiske dikt og gjort dem udødelige. Mahler har etterlatt seg en serie med monumentale dokumenter over menneskelig storhet og galskap. Sjostakovitsj førte en tapper, ensom og imponerende kamp mot stalinismen med sin store produksjon.

Listen kan utvides i det uendelige.

Misforhold
Ifølge en undersøkelse NRK foretok i 2002 var ca 530.000 nordmenn svært interesserte i å lytte til klassisk musikk (ca 1,3 mill. etterspurte hjelp til en større forståelse av musikken, ifølge den samme undersøkelsen).

Det må Halfdan Bleken da innrømme står i et håpløst misforhold til den dekning som blir den klassiske musikken til del i dagens medier. Kan journalistenes egne prioriteringer også spille inn, mon tro?

Ikke likeverdige musikkformer
Noe som jeg tror er farligere for musikkens fremtid enn en “stivnet fortolkningstradisjon”, er at NRK og skolene bare i begrenset grad presenterer klassisk kultur for dagens barn og unge.

Det er en tendens til at man betrakter alle musikkformer som likeverdige.

Jeg mener den klassiske musikken er noe mer. Den er en viktig del av vår humanistiske arv og en uuttømmelig kilde til åndelig utfordring.

Hvis den klassiske musikken havner i et “mausoleum”, tror jeg også at klassisk litteratur, drama, filosofi og kunst vil bli å finne i det samme traurige miljøet.

Er det kanskje det som holder på å skje?

Publisert:

Del: