INNLEGG: Komponist og professor Lasse Thoresen mener seg feilsitert av NRK i saken “Samtidskomponist kutter ut Norge”. Her er hans tilsvar.

Lasse Thoresen, © Thomas Olsen, Berlinkontoret

Er det verdt å benytte år av sitt liv for å skrive for orkester?

Dette er et spørsmål som jeg har stilt meg gjentagende ganger i løpet av de siste årene. Orkesteret er at fabelaktig medium, og mange av mine lydvisjoner kan bare realiseres av dette mediet. Men selv om norske orkesterinstitusjoner fra tid til annen bestiller nye verker, og selv om det nå og da fremkommer verker av betydning skrevet av oss norske komponister, bevares ikke de gode verkene i orkestrenes repertoar og i publikums erindring. En suksess med et orkesterverk, jubel i salen og gode anmeldelser får minimal betydning for komponisten og verkets videre skjebne.

Ordet ”suksess” er beslektet med ”suksesjon”’, altså en følge. En suksess burde altså være en hendelse som får følger. Det er følgene som mangler i norsk orkestertradisjon.

Les også: Krever nytenkning om norsk musikk

Tabloid og uheldig
Å skrive et større orkesterverk – med moderne orkestrering – belegger fort ett år av min produksjon. Jeg er kommet til at etter at jeg har skrevet ferdig bratsjkonserten jeg nå skriver på etter bestilling av Bergen filharmoniske orkester, og en symfonisk solokonsert til, som ingen foreløpig har bestilt, vil jeg slutte med å benytte min tid på dette mediet.

Kunngjøringen av denne beslutningen burde ha ventet til begge verkene var skrevet, men den ble nå fremskyndet av et NRK-intervju utløst av Norsk Komponistforenings dokumentasjon av de norske orkestrenes manglende ansvar for å bevare norsk kulturarv.

NRK-intervjuet ble publisert på en tabloid og uheldig måte, uten de nyansene jeg hadde med. Jeg sa for eksempel ikke at jeg ‘kutter Norge’. Jeg har selvsagt ikke noe i mot at orkestrene spiller min musikk videre. Å kutte Norge er noe jeg verken kan eller vil gjøre, og Norge er jo ikke bare orkestre. Mye fungerer veldig bra i norsk musikkliv, også for samtidsmusikken og meg personlig.

Må tilføres kompetanse
Videre har jeg ikke klaget over at norske programråd er demokratiske, men hevdet at de må tilføres en kompetanse de bare i begrenset utstrekning har. Rolf Wallins formulering om demokratiet som problem i programarbeidet er blitt tillagt meg.

Det jeg har sagt, er at skal noe endre seg, er det programrådenes arbeid og sammensetning som må settes under lupen. Riktignok er det generelle klimaet mellom musikere og komponister bedre nå enn hva det var for 30 år siden takket være utdannelse ved Norges Musikkhøgskole, og de unge musikerne er høykompetente på fremføring av all musikk, inkludert samtidsmusikk. Denne bedringen skjedde i løpet av åttitallet, og vi har ventet i mange år på at dette skulle slå ut i orkestrenes programsetting, men dette har ikke skjedd.

Nå er det på tide å gjøre opp status. Enten må norske orkesterinstitusjoner ta et aktivt ansvar for å utvikle en bærekraftig kultur av norsk orkestermusikk, eller stadfeste at de er museer for historisk musikk.

Les også: Låg norskandel ved Musikkhøgskolen

Ansvar for å ta stilling
Skulle orkestrene ta denne utfordringen, innebærer dette et ansvar for å ta stilling til godt og dårlig av samtidsmusikken ut fra sitt perspektiv, og en forpliktelse til å ta med seg videre de gode verkene.

Det innebærer at nye verker må permanent inn i orkesterrepertoaret, de må fremføres flere ganger så publikum kan gjøre seg kjent med musikken og utvide sin horisont. Orkestrene gjør jo stadig kvalitetsvurderinger av dirigenter og solister, men vurdering av kompositorisk kvalitet er en mer innfløkt sak, og her retter jeg et kritisk søkelys på kompetansen i programrådene.

Orkestermusikerne som er i flertall i rådene er først og fremst utdannet som spesialister på sine instrumenter, men bedømmelsen av en komposisjon som estetisk ytring er ikke en del av denne spesialiteten. Fra mitt arbeid ved Norges Musikkhøgskole vet jeg at motstanden mot ”teorifag” til dels er stor i orkestermiljøer, for disse fagene bidrar ikke til at studenten vinner i prøvespill, noe som er inngangsporten for overhode å komme inn i et orkester. Harry Kvebæk, trompetprofessor og pioner i kvalitetsoppbyggingen av norsk musikkliv, stod en gang på mitt kontor på musikkhøyskolen, og sa til meg med et sukk: ”Ja, her på denne skolen er det mange som går – opptil seks år -, og likevel kommer de aldri lenger enn til instrumentet”.

Etterutdanning kan være svaret
Dette formulerer i et nøtteskall det som er kompetanseutfordringen i symfoniorkestrenes programråd. Svaret kan ligge i etterutdanning (og mange kreative musikere i orkestrene ønsker jo faktisk det etter noen år på orkesterpulten).

Mer hurtigvirkende ville det likevel være å oppruste programkomitéene med personell som har kompetanse på samtidsmusikk, på repertoar, på internasjonale strømninger, på musikkhistorie – en kompetanse som kunne være å finne ikke bare blant komponister men også, og fremfør alt blant musikkritikere, musikkvitere og musikkvitere. Uansett må orkestrene agere aktivt i forhold til å sikre seg fremføring av nye aktuelle verker. Når sendte et orkester en representant for å overvære en uroppføring i ett orkester for å vurdere om stykket er aktuelt å sette opp igjen?

Lage ny kanon?
Men selv med velvillighet fra et orkesters programråd, er det ikke dermed sagt at det går lett å endre praksis. Orkestrene er avhengige av preferansene til ettertraktede internasjonale dirigenter og solister, og dette er en vanskelig mur å bryte gjennom dersom man primært ønsker å programmere komposisjoner som ligger utover de klassisk-romantiske standardverkene. Det trenges veldig radikale grep for å endre på denne situasjonen.

Ett slikt grep ville være å lage en repertoarliste- en kanon – for norske verker som fortjener ny fremføring. En spesialutnevnt komité med egnet kompetanse kunne stå for dette – ev. med representanter oppnevnt av flere orkestre. En gruppe dirigenter innstuderer verkene og sirkuleres så fra orkester til orkester. Det må være mulig å dele en orkesterkonsert mellom to dirigenter om dette skulle vise seg nødvendig. Et samarbeid med musikkvitere, journalister/musikkvitere og komponister ville også kunne danne en ideell ramme rundt presentasjonen av repertoaret.

Handler om å bevare åndsverk
Skal vi kommer noen vei i denne saken, må vi være villige til å heve blikket fra en ren profesjonskamp, til et overordnet, kulturpolitisk perspektiv.

Dette er ikke en krangel mellom frustrerte komponister som ikke blir spilt og frustrerte musikere som ikke vil ha utfordringer i sin hverdag og er redd for å tape publikumsinntekter. Det er en debatt som sikter mot å bevare åndsverk i fellesskapets minne. Spørsmålet er om 6o års kulturhistorie skal etterlate varige spor i norsk orkesterkultur.

Alt ansvar ligger selvsagt ikke på orkestersiden. Hver enkelt komponist må gjøre sitt i erkjennelsen av at dersom man vil inn på orkestrenes abonnementskonserter, skriver man ikke for en spesialistgruppe av lyttere.

Les også: Skeptisk til kvotering av norsk musikk

Skjønner avantgarden
Musikkmiljøet i dag er spaltet: Et verk som honoreres ved fremføring på Ultima, har ikke nødvendigvis en naturlig plass i orkestrenes regulære konserter. Og et verk som fungerer på en abonnementskonsert, aksepteres sjelden på en Utlimafestival.

Jeg har selv alltid tenkt at når jeg tegner kontrakt med et norsk symfoniorkester, er orkesterets faste publikum med i kontrakten fra orkesterets side. Men i det øyeblikk jeg tar høyde for dette og komponerer deretter, har jeg diskvalifisert meg for å programmeres av samtidsfestivalene.

Jeg har full forståelse for at de fleste unge komponistene satser på avant garde profilen; for kommer man inn på samtidsmusikk-festivalene, er man som komponist ’blant venner’ og en viss grad av karriere er mulig for en komponist! Verre er det med oss som har satset på å skrive tilgjengelig for norske orkestre, men er blitt veiet, og likevel funnet for tung.

Som orkesterkomponist må man renonsere på ethvert håp om at en suksess får en følge.

De norske musikkutdanningsinstitusjonene bærer et ansvar for den nåværende begredelige situasjonen. Jeg ville tro at Norges Musikkhøgskole burde skjerpe kravene ved faste ansettelser på orkesterinstrumenter: Både erfaring med fremføring av samtidsmusikk, og generelt kunnskapsnivå om samtidig orkesterrepertoar burde kreves og etterprøves.

Noe må gjøres nå
Nåvel, det har vært pratet lenge om orkestrene og samtidsmusikken, men ikke noe er blitt gjort de siste 20 årene som har endret holdninger og praksis i programrådene. Det omgjengelige klimaet mellom musikere og komponister og musikernes rekordhøye tekniske kompetanse har ikke slått gjennom på institusjonsnivå.

Så når Komponistforeningen nå har reist fanen, og fremlagt ubestridelige fakta om situasjonen, la oss ikke prate oss bort ennå en gang, og si at dette går seg til; bare vent, en gang, kanskje, så skal du se, og så la oss slappe av og hygge oss i mellomtiden. Nå må noe gjøres, og den største utfordringen er en reorganisering av orkestrenes programarbeid.

Orkesterne som legitimerte museer
Og hvis ikke noe gjøres, mener jeg det bør settes en strek i historien: Orkestrene får legitimert sin praksis som museum av kulturdepartementet. Norges Musikkhøgskole avvikler undervisning i orkestrering, og lar være å lære yngre generasjoner å skrive for orkester. Slik situasjonen er nå, er det å kaste blår i øynene på unge mennesker å gi dem håp om at de noen gang skal kunne realisere seg som kunstnere med orkesteret som medium.

Jeg håper med dette å ha uttrykt meg klart om hva jeg mener, og dermed korrigert det tabloidiserte og misvisende innslaget som NRKs Kulturnytt har presentert – et innlegg som dessverre er videreformidlet gjennom NTB.

Publisert:

Del: