Komponist Jon Øyvind Ness imøtekommer kritikken til Martyn Reed, og skriver her at det ikke var hans intensjon å angripe Numusic. I dette innlegget greier han ut om forholdet mellom Numusic og Ultima, med utgangspunkt i programprofilen og markedsføringen av de to festivalene. Det er lettere å markedsføre en kunstnertype som Stockhausen enn Luka Francesconi, skriver Ness: – Stockhausens ekstravaganse, helikopter-stunt og WTC-uttalelser har i tillegg vært med å skape et bilde av ham som halvgal visjonær, med mental parabol som innfanger tonefrekvenser fra Sirius.

Jon Øivind Ness (Foto: Ann-Iren Ødeby)

Av Jon Øivind Ness

Martyn Reed tar voldsomt på vei for at jeg sier at Stockhausen og Pierre Henry er lettselgelige som stereotypien av “mad scientist” avant garde-komponister.

Jeg forstår i ettertid at min uttalelse var lett å tolke som et angrep på Numusic, det var det slett ikke ment som. Jeg vet selvsagt at det spilles annen musikk på Numusic enn disse to.

Det jeg mente å si, var at mitt bestemte inntrykk da jeg leste the Wire jevnlig for noe år siden, er at i den grad elektronika henter inspirasjon fra kunstmusikken, så er det nettopp disse to navnene som går igjen.

Radikal estetikk
Og det er lett å forstå, estetikken deres er fortsatt i dag mulig å oppleve som radikal, det ligger liksom fremme i dagen at dette er rabiate greier. Slik framstår de som innovatører på en mye mer åpenbar måte enn komponister som Ligeti, Lachenmann, Sciarrino eller Grisey, for å nevne innovative komponister jeg personlig setter høyt.

Altså; en vanlig konsertgjenger vil nok i langt større grad kunne påpeke hva det er hos Stockhausen som er nyskapende enn hva det er hos Grisey. Dette bør ikke sette Griseys innovativitet i noe dårligere lys; for meg personlig er Griseys ideer viktigere enn Stockhausens.

Stockhausens ekstravaganse, helikopter-stunt og WTC-uttalelser har i tillegg vært med å skape et bilde av ham som halvgal visjonær, med mental parabol som innfanger tonefrekvenser fra Sirius.

“Mad scientist”-komponistrollen har han skapt mer eller mindre bevisst selv, og har ikke vært del av Numusics markedsføring av ham.

Men, man kan ikke legge skjul på at en slik kunstnertype er lettere å markedsføre enn f.eks. Luka Francesconi. (Jeg er klar over at Francesconi på ingen måte passer Numusics programprofil, bare så det er sagt).

Musikkhistorie før 1960
Som sagt var ikke min intensjon å kritisere Numusic, tvert imot synes jeg det er flott at folk i miljøer som ligger nærmere populærmusikken anerkjenner at det finnes noe musikkhistorie før 1960.

Selv har jeg sporadisk kjennskap til kunstnerisk ambisiøs elektronika eller hva det nå er, og har hatt stor glede av noe av det, selv om det er ganske langt fra det jeg selv holder på med.

Det betyr ikke at jeg synes Ultima og Numusic bør begynne å tilby det samme.

Er det ikke mangfold som er morsomt, da?

Publisert:

Del: