Det spises mye stekte pølser i runde brød under Festspillene i Bayreuth. Visstnok skal menyen være bunnet i Wagners visjon om festspillene som noe folkelig. Men når det gjelder adgang til forestillingene så har folk flest liten sjanse til å komme innenfor, skriver Hege Lunde i dette essayet: – Billetten gir tilgang til en europeisk musikalsk seremoni som i Tyskland bare kan overgås av kongelig bryllup eller amerikansk Oscargalla når nasjonal og internasjonal media setter sitt kulturelle søkelys på den lille byen og festivalhuset.

Festspillbygningen i Bayreuth (Foto: www.bayreuther-festspiele.de)

Av Hege Lunde

De ettertraktede billettene til festspillene selges gjennom et sinnerikt system av prebestillinger et år eller to i forveien.

Slik siles utvalgte publikummere ut sammen med en del medlemmer av kunstnerfamiliene, offesielle representanter, sponsorer og presse.

Man kan derfor ikke ungå å føle en viss andakt over å bli tildelt eierskapet av den firkantede papirbiten som angir forestilling, dør, rad og setenummer. Billetten gir tilgang til en europeisk musikalsk seremoni som i Tyskland bare kan overgås av kongelig bryllup eller amerikansk Oscargalla når nasjonal og internasjonal media setter sitt kulturelle søkelys på den lille byen og festivalhuset.

Nede i Bayern sentrum pyntes det med flagg og folk arbeider for fullt med å servere mat og leie ut rom til festivaldeltakere. Det arrangeres utstillinger, foredrag og miniskonserter som gir innsikt i Wagners virke. Slik utgjør festivalen en betydelig inntekt for byen.

En pilgrimsreise

I selve festivalhuset samles folk til en årlig feiring av tradisjoner manifestert gjennom operakunstneriske høydepunkt. Som musikalske pilgrimer strømmer publikum til for i en stakket stund å se, høre og være innenfor det mytiske operabygget. Opplevelsen er gjerne “once in a lifetime” og berettes om til venner og bekjente i spirituelle vendinger.

Om dette mytiske rommet hvor hus og arkitektur har fokus på operafremføringen. Innenfor portene møter man et interiør av religiøs spartanskhet. Her er ingen glinsende prismekroner bare enkle lamper, harde trebenker, kontemplativ ro og minimal hoste under lange musikalske akter. Så langt er mytene innfridd. Men så dukker igjen den påtrengende diskusjonen opp. Opera for hvem? En begivenhet for Wagnerianere, nysgjerrige nykommere eller for folk flest? Skal det være tradisjonelle ritualer som bekrefter mytene eller nytolkninger som kan skjerpe opplevelsen? Diskusjonen omkring dette gir seg blant publikum utslag i buing og jubel etter forestillingene. Her er det høylytte yttringer når rammene overskrides.

I huset ved siden av Wagners Villa Wanfried ligger Bayreuths frimurerloge. Der stiller de ut en interssant utstilling om ritualens mulige vei til erkjennelse. Hos frimurerne skal det være mulig for folk flest å ta del i ritualene, men de må anbefales av noen innenfor. Men, det skal altså være mulig å oppnå en åndlig utvikling gjennom rituelle samværsformer. Cluet er at diskusjonene som foregår på det rituelle teppet er av en utforskende karakter.

Festival og politikk

Festivalen i Bareuth har vært preget av politikk gjennom årene. Årets festspill var intet untak i så måte. I selve Villa Wanfried vises en fotoutstilling som presenterer Wieland Wagner som den store kunstneriske grunnleggeren. Wieland var nok aldri en stor kunstnerbegavelse, men ved å profilere tradisjonen fra etterkrigstiden og fremover ungår man beleilig de ubehagelige1930- og 40 årene hvor festspillene var Hitlers og nazistenes kunstideologiske høyborg.

Nylig kom boken til Birgitte Haman som setter et meget interessant og kritisk søkelys på Wagnerfamiliens ledelse og dens nære forbindelse med Hitler, eller Wolf som alle kalte ham. Her fremgår det at Winifred Wagner hadde et spesielt personlig forhold til Hitler og at barna og særlig Wieland skal ha vært nært knyttet til ham i en slags far/sønn relasjon.

Men på festspillenes 2005 er de mørke kapitlene glemt og nye politikere har inntatt festivalens arena. Det er utskrevet nyvalg i Tyskland denne høsten og forbundsministerkandidat Angela Merkel benyttet anledningen til publisitet på den grønne haugen. Hun ankom i lakserød drakt og matchende veske ut av sin mørke bil i et regn av kamerablitzer. Mens forestillingene var preget av kontemplativ ro var situasjonen en helt annen i forkant og i pausene. Da kunne man registrere en smule eksibisjonisme og løssluppenhet samt det mer folkelige tilbudet om pølser.

En tradisjon med en fremtid?

I Richard Wagners etterlatte papirer ligger det klare føringer for hvordan festspillene skal foregå. Etter 2. verdenskrig ble det satt ned et utvalg som skulle bygge nye festspill. I 1973 ble festspillene gjort om til en stiftelse med faste statutter. Hele veien og fremdeles i dag er det nærmest en forutsetning at festivalens leder skal være en Wagner. Det er en kontinuerlig strid innen familien omkring rettigheter og profil og om hvem som skal inneha den kunstneriske ledelsen. Dagens leder er broren til Wieland, den nå meget tilårskomne Wolfgang Wagner. Han har tidligere foreslått sin andre og meget yngre kone Gudrun som 1. dame og i år introduserte han datteren Katharina fra dette andre ekteskapet, som sin arving.

Begge deler er omdiskutert og Wolfgang har allerede måttet tåle en hatsk bok om interne familieforhold fra sin sønn Gottfried. Blant andre selvutnevnte Wagnerkandidater er Wofgangs niese Nike. Hun har en mer nasjonal profil og leder en større kulturfestival i Thuringen denne høsten. Også en en utstøtt datter fra første ekteskap, Eva, har lagt inn en seddel i ledertrekningen. Eva har erfaring med lederskap fra operaene i Paris, London og New York på sin merittliste og er kanskje en av de få som har en internasjonal kompetanse blant arvingene.

Men hvem de skal arrangere festivalen for er det ingen som diskuterer enda.

Hege Lunde er Cand.phil i litteraturvitenskap og har jobbet med informasjonsledelse av Den Norske Opera, Nationale Scene og Museet for samtidskunst. Hun arbeider i dag som kommunikasjonsrådgiver og kritiker.

Publisert:

Del: