I morgen kveld spiller The Soft Rebels på Mono i Oslo. Men hvem er The Soft Rebels? Er de halvlegender med 35 års fartstid, eller en forvirringstaktikk fra en norsk platelanger som knapt var født på tidspunktet han påstår at han platedebuterte? Ballade har våget seg inn i The Soft Rebels’ verden av sex, dop og ordspill, og møtte gruppens eneste faste medlem til et intervju innhyllet i historie, mystikk, rockeklisjeer og tykk tobakksrøyk.

The Soft Rebels plakat

Av Didrik S. Søderlind

Sommerlyset har truffet Oslo, men det merker man lite til i halvmørket inne på Café Mono. Her inne ved bardisken sitter The Soft Rebels. Korrekt antrukket i svart dress og korrekt utstyrt med røyk og øl, selv om kvelden er så ung at barne-TV ikke har begynt enda.

Flertallsformen i The Soft Rebels er egentlig villedende, ettersom bandet på mange (eller egentlig alle) måter er et enmannsprosjekt. Selv om enmannsbandet gjerne bygges ut til duo, trio, kvartett eller kvintett etter anledningen, er det én mann som er den ubestridte myke rebell.

Rock inkognito
Denne myke rebellen vil riktignok ikke ut med navnet sitt. – Det er en grunn til at det ikke står noe navn i presseskrivet, insisterer han.

Det nevnte presseskrivet maler fram en 35 år lang karriere, som startet i USA på midten av femtitallet. Dette skarve A4-arket inneholder flere rock’n’roll-klisjeer enn en gjennomsnittlig Stones-biografi. Så får det heller være at herr Soft Rebels selv virker forbausende ungdommelig. Om man skulle la seg overbevise om at mannen er nærmere seksti må det være på grunn av gammelrocker-manérene, som merkes når Monos stereoanlegg plutselig spiller en smektende sang med Kongen av rock’n roll.

— Dette er faktisk min Elvis-favoritt, sier The Soft Rebels og synger med: “Daddy please don’t cryyyy”. Så blir han litt blank i øynene og tar seg en ny slurk av ølen.

Journalisten spør om ikke “patos” er selve stikkordet for The Soft Rebels.

— Uten å pisse i glasshus og være alt for bråkjekk, må jeg si at altfor mange norske band og artister driver med ensidig sutring. Jeg får bare lyst til å si at “unnskyld, jeg har et reip her altså”. Det er viktig å huske på at det er flere skjær i sjøen, sier han og resiterer følgende tekstlinjer – hentet fra debutplaten:

“Here’s to all the sweet ladies that never want to see me again/Here’s to all the pretty girls that just want to be my friend”

— The Soft Rebels er verdens mest ensomme band, påstår han.

Trist diskografi
Påstanden får støtte i den første delen av The Soft Rebels’ diskografi. Smak på platetitler som “Confessions of a Single/Songwriter” (1958), “The Continuing Confessions of a Single/Songwriter” (1961), “Am I Alone, or What?” (1962), “I am the Last Man on Earth” (1963) og “Good Times? Can’t Say I Know the Expression” (1964). Det hele kulminerte med albumet “I Still Don’t Feel Any Better” (1965).

Det kunne ikke fortsette slik. The Soft Rebels’ single/songwriter-fase ble befridd for sine lidelser. Ny inspirasjon kom ved å studere de langhårede og blomsterbekransede ungdommene (særlig dem av hunkjønn) som fylte de amerikanske gatene mot slutten av sekstitallet. Men på samme måte som Zappa sto Soft Rebels på siden av hippierørsla.

— Hippiene visste aldri helt om jeg var en av dem, eller om jeg gjorde narr av dem, mimrer mykrebellen.

Kanskje var det derfor albumet “Peace, Love and Understatements” (1967) ikke gjorde det så skarpt salgsmessig. Frustrasjonene satte sitt preg på innspillingen av platen som var ment å være oppfølgeren.

— De såkalte “The Love-In Shoot-Out Sessions” var ment å være en samling vevre ballader, men mye narkotika og et strykeorkester som nektet å spille med mindre noen siktet på dem med skytevåpen gjorde at ting skled ut en smule. For å si det sånn: Det var mye “guns and drugs”.

Sex også?

— Det var det sikkert, uten at jeg husker ikke så mye av det.

Manglede mastere
Som det gjerne skjer i kjølvannet av “dope, guns and fucking in the studio” ble loven koblet inn. I mellomtiden forsvant mastertapene.

— Tapene ble aldri gjenfunnet, men det ryktes at Bob Dylans’ “Basement Tapes” ble spilt inn over “The Love-In Shoot-Out”.

Like dårlig gikk det med albumet “The Dukes of Pathosphere” (1969), der mastertapen ble brukt som askebeger. Kanskje var det like godt at albumet bare ble utgitt i begrenset opplag.

“The Dukes of Pathosphere” ble spilt inn etter klassiske estetiske lester som “more is more” og “too much is never enough”. Mange mente albumet var overprodusert. Singelen “Wanted Man” fikk en anmeldelse som bare besto av setningen “Not bloody likely”, og ble trukket tilbake.

Etter dette satte desillusjonen inn. To muligheter utpenslet seg: Enten å spille inn en ny omgang med selvmedlidende single/songwriter-skiver, eller trekke seg tilbake. Bandet valgte alternativ to, og la flytting til Norge til ligninga. Uten å holde seg helt borte fra musikkbransjen.

— På søttitallet kom det en pausemusikkplate under navnet Dr. Loveless & Mr. Lonely med titler som “Ta den bro og la den brenne”. I presseskrivet mener jeg det sto noe slikt som “smektende myke melodilinjer som putter vár i varme og mør i mørke”. Jeg husker en av kritikerne brukte formuleringen “ganske lett, men også lett forstyrrende”. Ikke rart skiva ble trukket tilbake, konstaterer The Soft Rebels og bestiller seg et glass vin i baren.

— Det finnes ikke noe poetisk ved øl, se bare på norske drikkeviser. Vin, derimot, den skrivendes kastes herlige forbannelse, blir det stor poesi av.

Patos-parade
Som ovenstående utsagn tyder på, når The Soft Rebels nå et nytt stadium i selvmedlidenhet og patos. Det mumles om å bryte alle normer for låtskrivning, og å gjøre opprør mot tregrepsregelen gjennom låter som spenner fra to til 22 grep. Om det å leve et film noir-liv og at The Soft Rebels’ gitar fyller 35 år under konserten den 25. mai. Og om at The Soft Rebels’ eneste kjærlighetssang med navn og adresse er tilegnet Marie, bandets Ford Cortina ’73.

The Soft Rebels sitter som sagt ved baren i et halvmørkt lokale, innhyllet i en mystisk sky av sigarettrøyk og i stilrent antrekk (sort dress, sort hatt, sort skjorte, sorte sko, matchende sokker). På bardisken ligger en paperback med ordet “bluegrass” i tittelen. Det hele er litt for perfekt, rockmytologisk sett. Faktisk er The Soft Rebels innhyllet i så mange myter at man lurer på om man ikke har med en mytoman – en lystløgner – å gjøre.

Fyren forsøker å flåse bort innvendingen ved å påstå at han “alltid er kledd i siste myte”. Men etter litt research (som er det vi journalister kaller det når vi taster et navn inn i Google og trykker “enter”) viser det seg at vi ikke får andre treff på The Soft Rebels enn en elektronisk utgave av presseskrivet deres. Og så er det dette med at The Soft Rebels minner mistenkelig om en viss Herjulv Arnkværn, en platepusher gjennom 19 år, som er medeier av den fremgangsrike platedistributøren Tuba og i tillegg ansatt på Mono.

— Nei, denne Arnkværn vil jeg ikke assosieres med. Han er jo bare en fyr med et skattekort som eksisterer for at jeg skal få gjort det “a man’s got to do”, insisterer mjukisrebellen.

Hvem er hvem?
Det ville være vanskelig å benekte forholdet i noe fall, for vi snakker om et temmelig kjent fjes i rock-Oslo. I tillegg til å gauke plater i to tiår har han spilt med Astroburger, American Suitcase, Bjølsen Blues- og Nederlag, Mescaline Muslims, Girl from Saskatoon og prosjektet Hulk, Snufs og Snøft, som fremdeles planlegger å gi ut platen “The Incredible Hulk, Snufs og Snøft”.

I tillegg har han lenge drevet miniselskapet Thatsperfectwonderballrecords.

— Navnet ble satt sammen av navnene på Norges hippeste undergrunnsselskaper på den tiden: That’s Entertainment, Perfect Pop, Big Ball og Voices of Wonder. TPWB har slagordet “the label where the artists have to pay”, og målet er bare å få nok penger til å gi ut en plate til.

TPWB Records er hjem for en lang rekke norske kvalitetspopband, og er både kritiker-rost og kritiker-rist.

— Jeg var særlig stolt over toeren Peru You fikk i VG, der anmelderen hang seg opp i at platen manglet produsent. Samtidig ble platen utropt en av årets ti beste undergrunnsplater i Mojo.

I tillegg har mannen startet managementselskapet Million Dollar Management, med bare seg selv og Johnny Hide fra Number Seven Deli i stallen og klokkertro på at et godt navn er alt som trengs for å få et selskap til å fungere.

Men på tirsdag er det The Soft Rebels som gjelder.

— The Soft Rebels er alltid klare for nye nederlag, utbasunerer han:

— Husk på at livet ikke bare er svart/hvitt, men grått også. Og i det siste har jeg grått skikkelig mye.

Herregud, stønner journalisten.

— Ja, lyder det selvfølgelige svaret fra nikotintåka.

………………….

I etterkant av dette intervjuet har Ballade mottatt nedenstående mail fra Million Dollar Management:

“MDM vil gjerne komme med en forklaring når det gjelder den påståtte sammenhengen mellom The Soft Rebels og Herjulv Arnkværn. Sistnevnte driver Million Dollar Management (MDM), som driver booking og management for The Soft Rebels.

Det kan muligens være lettere å snakke med MDM enn The Soft Rebels da sistnevnte stort sett kommer med høytflyvende uttalelser og medioker “poesi”.

Det kan jo legges til at han også er mer opptatt av seg selv enn sine omgivelser og er er som oftest, etter inntak av diverse stimuli, mer enn villig til å komme enda mere svada. MDM prøver å dra vedkommende ned på et nivå hvor i alle fall én fot rører bakken innimellom, med det har vist seg vanskelig å gjøre.

The Soft Rebels forklarer seg for eksempel følgende, når noen spør om bakgrunnen for det han driver med:

Hvis noen spør
hva er mine kilder
hvorfor søker mitt øre
hver eneste klang
Da kan jeg
med hånden på hjertet si
at det faktisk er
piker, vin og sang

MDM beklager med det samme at de ikke var tilstede under intervjuet før i uken. MDM tar det for gitt at The Soft Rebels prøvde å bortforklare sitt ensomhetsoppheng med diverse særdeles tvilsomme teorier. Sannheten er vel den at han faktisk gjør den store feilen at han åpner kjeften og da er det meste gjort. Da oppdager jo potensielle ensomhetsfordrivere fort at mannen er hakke sprø.

På tross av alt dette vil MDM presisere at mannen utvilsomt har et ubestridt talent for både tekst og melodi og innehar en habil stemme. Dessverre er mannen også en smule uprediktabel, til omgivelsenes til tider store frustrasjon.

mvh,

Million Dollar Management

OBS! Det kan komme flere tillegg. Venter på telefon fra The Soft Rebels, etter avtale, men det spørs om og når.”

Publisert:

Del: