– Å bli nominert til Spellemann- og Alarmprisen henger høyere enn å vinne prisene, mener primus motor i Enslaved, Ivar Bjørnson, som begynner å bli litt lei av begrepet “vikingmetall”. Lørdag spiller svartmetall-avantgardistene på Quartfestivalens odden-scene, for så å begynne innspillingen av sitt nye album, “Isa”. I dette intervjuet tar Bjørnson tempen på dagens norske svartmetall, og forklarer hvorfor nominasjoner og musikalsk utvikling er viktigere enn priser og genretroskap.

Ivar Bjørnson, Enslaved (Foto: Maia M.H. Drachensteen)

Av Knut Steen

Til tross for at det ni mann sterke Slipknot leverte en knallsterk konsert i Bendiksbukta tirsdag, føler Enslaved’s Ivar Bjørnson at det er de som er Quartfestivalens ekstremmetall-alibi:

— Slipknot ble trukket inn som erstatning for David Bowie på Roskilde, men Quartfestivalen har god tradisjon med å vise frem det beste av norsk metall; både Mayhem, Immortal og Satyricon har jo spilt Quarten før, så vi er glade for å være her.

Vikingligr Veldi
Enslaved fikk tidlig merkelappen “vikingmetall”, men har med sine tre siste skiver beveget seg stadig mer på sidelinjen av den norske standardoppskriften på svartmetall. Bandet består i dag av Bjørnson (gitar, elektronikk), Grutle Kjellson (bass, vokal), Arve Isdal (gitar), Herbrand Larsen (keyboard) og Cato Bekkevold (trommer).

— Jeg har brukt begrepet “vikingmetall” om oss én gang, dette er et typisk eksempel på konsekvensen av mine dysfunksjonelle metaforer, sukker Bjørnson før han legger til:

— Dette ser ut til å være en betegnelse vi aldri blir kvitt, det fester seg som smør på gåsa.

Impuls-jegere
Metal Buyer, en av de utallige referansepunktene man finner til denne typen musikk på nettet, beskrev Enslaved som “… experimetal that takes its cue from Pink Floyd rather than Venom”. Dette er en beskrivelse Bjørnson kan forstå.

— Her er vel jeg skyldig, som har en Dark Side Of The Moon tatovering på kroppen, vi er musikkelskere som suger med oss alt, det er viktig for oss å slippe inn impulser i den prosessen det er å lage en ny plate. 70-tallet hadde Pink Floyd, 80-tallet hadde Venom, mens 90-tallet hadde Mayhem. Enslaved går ikke inn for å lage eksperimentell musikk, men på grunn av vår holdning til musikk, blir det vi gir ut kanskje mer spesielt enn band som går slavisk etter den gamle Venom-sounden, sier Bjørnson, som kort etter innrømmer at det er han som står for all komposisjon i bandet.

“True Norwegian Black Metal”
Til tross for at store deler av svartmetallpublikummet legger sterk vekt på trofasthet til genrens musikalske røtter, og ofte reagerer med raseri og vantro på bands avantgardistiske krumspring, er Enslaved blant de som har lyktes med å eksperimentere musikalsk uten altfor hyppige beskyldninger for genresvik.

Ballade ba Bjørnson ta tempen på den norske svartmetallen slik den fremstår i dag: Er den fremdeles like banebrytende og aktuell, eller har stagnasjon og kopisme gjort at den en gang så “farlige” musikken har trukket ut sine egne tenner?

— Spør du meg, er denne musikken fortsatt veldig relevant. Band som har vært med lenge, som Satyricon og Immortal, gjør stadig nye ting. Jeg er lite oppdatert på ny norsk ekstremmetall, fordi de fleste av disse bandene heller mer mot dødsmetall, som jeg er mindre interessert i. Hvis man ser på norsk svartmetall i tiårs-faser er det lett å høre utviklingen. Mayhem låter annerledes i dag enn de gjorde i 94, og har slik jeg ser det nådd nye høyder med måten de nå bruker harmonier på. Det er naturlig å gjøre nye ting, jeg håper virkelig at Enslaved låter annerledes i 2014 enn vi gjør i dag. Noe annet hadde vært kjedelig, og veldig lite ekstremt.

Quart-konserten førstkommende lørdag blir den tredje siste i rekken for Enslaved i sommer, forteller Bjørnson.

— Vi skal spille på Slottsfjellfestivalen og ha en siste konsert i Bergen 20. august. Etter det går vi i studio.

Kalde harmonier
“Isa”, som den nye platen skal hete, vil være en musikalsk videreføring av “Below The Lights”, avslører Bjørnson.

— Navnet er hentet fra runene for is. Tidligere plater som “Eld” og “Frost” og “Mardraum” har vært mer utflytende i uttrykket. Is er mer kompakt og har sin kraft og energi i kulde og urørlighet. Denne platen kommer til å samle en del tråder for oss – det kommer til å bli en kald plate med kalde harmonier. Jeg tror denne platen blir mørk, aggressiv og vakker, om publikum er enig med meg finner vi ut etter Norgesturnéen har startet 20. oktober. Ellers kommer vi til å jobbe med Europa i november og USA på nyåret, forteller Bjørnson.

Trauste tyskere, trege nordmenn
Til forskjell fra mye annet av hard norsk musikk har ikke Enslaved sitt hovedpublikum i Tyskland. På verdensbasis har bandet solgt godt over 200 000 plater, men svært få i den ellers så trygge metallbastionen.

— Vi selger mye i Syd-Europa, som Frankrike, Italia og Holland. England og Canada har også vært gode markeder for oss, mens tyskerne er mer trauste av seg. De er opptatte av at man holder seg til “originaloppskriften”, og faller fort av lasset hvis man viker for mye, sier Bjørnson, som også er svært spent på den norske responsen på “Isa”.

— Norge blir veldig spennende. Vi har ikke solgt mer enn 1000-1500 eksemplarer av “Below The Lights” i Norge, men på konsertene er det alltid stappfullt. For alt jeg vet kan det hende det kjører en fyr landet rundt og spiller musikken vår ut av en buss på torget, for platekjøperne og konsertpublikummet stemmer ikke overens i det hele tatt, mener Bjørnson.

Men bandets nye samarbeid med norske TUBA kan kanskje rette på dette misforholdet.

— I likhet med The End Records, som ga ut “Below The Lights” i USA, driver TUBA med mye mer enn svartmetall. De har ressurser til å jobbe ordentlig med “Isa”, og kanskje få markedsført platen for et bredere publikum enn de som forventer ren svartmetall. I den settingen blir vi fort kategorisert som et genre som har spist for mye flein. Med et mer åpent utgangspunkt får folk ta genrereferansene selv, håper Bjørnson.

Tom peishylle
Med to Spellemann-nominasjoner (2000, 2003) og en Alarm-nominasjon (2003) for henholdsvis “Mardraum” og “Below The Lights” har Enslaved utmerket seg stadig mer, også utenfor genrens egen krets av kjennere. Men foreløpig er peishyllen tom. Når skal det bli Enslaved’s tur?

— Første gang hadde vi litt tro på at vi kom til å vinne. Da Sensa Anima stakk av med prisen, ble dama til trommisen så skuffet at hun prøvde å stjele den i fylla. Vi fikk etter hvert tatt den fra henne og levert prisen tilbake med en unnskyldning.

Nominasjonene viktigst
Oppsiktsvekkende nok føler Bjørnson at nominasjonene henger høyere enn selve prisene.

— Det er journalister og platefolk som bestemmer nominasjonene, de har god oversikt over genren og signaliserer på denne måten hvilke utgivelser de har satt mest pris på. Dette betyr mer for oss enn Spellemannprisen der de bandene som får juryen til å føle seg mest uvel gjerne blir stemt ut først, mener Bjørnson.

— For Alarmprisen er platesalget veldig avgjørende. Jeg føler at vi fortjener de nominasjonene vi har fått, men ikke prisene. De blir fort et mål på om man har nådd ut til folk. Det hadde Dimmu Borgir klart med “Death Cult Armageddon”. Derfor er det ikke overraskende at Dimmu Borgirs horder av tyske platekjøpere var utslagsgivende. Hadde prisene vært for hvor innovativ eller radbrekkende man hadde vært hadde vi hatt en større sjanse til å vinne, tror Bjørnson.

Ingen smaksprøver
Som mange andre band har også Enslaved tidligere servert smakebiter fra kommende plater for live-publikummet. Men i forhold til “Isa” holder gruppen kortene tett til brystet.

— Det gjenstår fremdeles mye jobb i forhold til arrangementer, og det skjer alltid rare ting i studio. Vi har gått i fella og presentert låter for tidlig før, det gjør vi ikke igjen. Men jeg vil allikevel oppfordre folk til å stikke innom oss på Quart eller senere, det siste halvåret har live-settet vårt sittet utrolig godt. Jeg er ubeskjeden nok til å mene at folk både innenfor og utenfor ekstremmetall-scenen skal kunne ha noe å glede seg til.

Og etter Enslaved’s maktdemonstrasjon på Infernofestivalen tidligere i år tror vi ham så gjerne.

Publisert:

Del: