“Selv om mye i fransk kulturliv styres ovenfra, finnes det også eksempler på at initiativer fra enkeltpersoner er blitt viktige aktører i miljøet. Ett av dem er samtidsensemblet Court-circuit, som ble startet av komponisten Philippe Hurel og Pierre-André Valade i 1991” skriver Hild Borchgrevink om ensemblet som holder konsert i Jakobskirken førstkommende fredag. – Musikerne våre spiller fordi de brenner for det. De innstuderer vårt repertoar og øver i fritiden sin, sier Hurel. – Når vi reiser på turné, må de organisere vikarer for seg selv. De er hos oss fordi de virkelig ønsker å spille denne musikken, og det er jeg veldig takknemlig for, sier kunstnerisk leder Philippe Hurel.

Court-circuit/www.court-circuit.fr

Av Hild Borchgrevink

Selv om mye i fransk kulturliv styres ovenfra, finnes det også eksempler på at initiativer fra enkeltpersoner er blitt viktige aktører i miljøet. Ett av dem er samtidsensemblet Court-circuit, som ble startet av komponisten Philippe Hurel og Pierre-André Valade i 1991.

— Noe av det viktigste for meg var at jeg ville skape omgivelser hvor det var akseptert å arbeide grundig med musikken, sier Hurel. Philippe Hurel er fortsatt kunstnerisk leder for ensemblet. I dag har de et aktivt internasjonalt turnéprogram og er blant annet med i prosjektet Fondation 3, hvor de tre ensemblene Court-circuit, det tyske Ensemble Recherche og det norske BIT20 Ensemble samarbeider om turneer og verkbestillinger.

Hvorfor ville du starte Ensemble Court- circuit?

— Ensemblet ble til i forbindelse med en utstillingsåpning, forteller Hurel. – Et ektepar som heter Barbara og Luigi Polla arrangerte en utstilling i Genève, hvor de ønsket musikk til åpningen, og de spurte om jeg kjente noen som ville spille. Dette var i 1991. Det merkelige var at to dager før jeg fikk denne henvendelsen, ringte min gode musikervenn Pierre-André Valade til meg, og sa: – Philippe, jeg vil gjerne begynne å dirigere.

På dette tidspunktet var Pierre-André Valade en anerkjent fløytesolist med hovedvekt på ny musikk. Han har også gjestet Ultima i denne rollen.

— Min første tanke var: Hvorfor i all verden vil han det…, sier Philippe Hurel og smiler. – Det er jo så mange av dem, dirigentene, så det er vanskelig å lykkes. Men så ble det til at jeg skulle samle noen musikere og finne repertoar til denne utstillingen, og så tenkte jeg – hvorfor ikke? Det ble et av Pierre-Andrés første prosjekter som dirigent, og Ensemble Court-circuits første konsert. Og i ettertid er det vel ingen som har spurt hvorfor han ville dirigere…

Ensemble Court-circuit er organisert på samme måte som lignende samtidsmusikkensembler i Norge. Besetningen er fast, men musikerne er engasjert som frilansere. De fleste av dem spiller i ensemblet ved siden av fulle stillinger i ulike symfoniorkestre i Paris.

— Musikerne våre spiller fordi de brenner for det. De innstuderer vårt repertoar og øver i fritiden sin, sier Hurel. – Når vi reiser på turné, må de organisere vikarer for seg selv. De er hos oss fordi de virkelig ønsker å spille denne musikken, og det er jeg veldig takknemlig for.

Hvordan er ensemblet finansiert?

— Vi har en liten støtte fra Kulturdepartementet. I tillegg får vi støtte gjennom den franske komponistforeningen – SACEM – og Spedidam, Frankrikes rettighetsorganisasjon for utøvere, og reisestøtte fra AFAA. Det resterende må vi finne selv gjennom prosjektsøknader og honorarer.

Mange ensembler i dag arbeider med å fornye konsertformen ved å introdusere andre medier, også Court-circuit. Men for Philippe Hurel er verdien av en tradisjonell konsert udiskutabel.

— Hvis du spør meg helt personlig, synes jeg ofte tverrkunstneriske aspekter forstyrrer musikkens kommunikasjon med sin egen historie. Hvis jeg fikk bestemme, skulle vi tilbake til den egentlige musikken, til verk som Weberns “Bagatellen”, ler komponisten. – Men ensemblet har flere ganger medvirket i sceniske prosjekter som teaterforestillinger eller balletter. Hurel sier at kjernerepertoaret til Ensemble Court-circuit helt fra begynnelsen har vært musikk som jobber med rytme, prosess, mikrointervaller.

— Da tenker jeg for eksempel på L’Itinéraire-komponistene, eller en komponister som Mauro Lanza og Philippe Leroux. Men det aller viktigste for meg i forhold til repertoar, er å prioritere å arbeide grundig med musikken. Med det mener jeg for det første å bruke tid på å innstudere den, og dernest, det aller viktigste; fremføre verker på konsert flere ganger. Det er jo en kjent vittighet at mange samtidsmusikkverk bare får én enkelt fremføring – den første. Det er en merkelig måte å lage musikk på, man mister så mye. Ensemble Court-circuit har flere verker på repertoaret nå som vi har spilt gjennom mange år – for eksempel Griseys Vortex Temporum, Wallins The Age of Wire and String – og detåpenbarer seg nye ting i denne musikken hver eneste gang vi har den på programmet, både for musikerne og for meg. Denne formen for kvantitet gjør noe med musikken.

Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2006, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima. Redaktør for årets programbok har vært Hild Borchgrevink.
Ytterligere programdetaljer finner du på www.ultima.no.

Publisert:

Del: