Tidvis høyrest ho kanskje ut som ei rasande dame frå Usbekistan, men Sidsel Endresen er i hovudsak oppteken av hurtighet og fortetting, og av ei utvikling innan sine eigne motstandsfelt. I dette intervjuet fortel songaren meir om si nye soloplate ”One”. – Jeg jobber alltid improvisert, men innenfor veldig stramme rammer, med svært få, valgte parametre, fortel Endresen. – Jeg jobber veldig ”muskulært” innen disse lydcellene, det vil si at jeg prøver å la muskulaturen, stemmens fysiologi, muligheter og begrensninger få lov til å styre forløpet. Jeg opplever at nettopp i fraværet av planlegging ligger mulighetene for at uventede og overraskende ideer og løsninger kan oppstå; altså alt jeg ikke vet noe om på forhånd!

Sidsel Endresen2006 (CF Wesenberg, No Spaghetti Edition)

Av Ida Habbestad

”Jeg tar ikke hardt i ved å hevde at Sidsel Endresen har egenart. ”One” rommer noe så sjeldent som sann originalitet”, skriv Arild R. Andersen i si omtale av den nye plata til Sidsel Endresen.

Etter ein lang karriere med ei rekkje utgjevingar – av vidt forskjellige album som ”So I Write”, ”Exile”, ”Undertow” og ”Merriwinkle”, er dette den første plata Endresen lagar utan andre musikarar og verkemiddel.

Tittelen er ”One” – ein. Denne einsame utforskinga av lyd treffer deg; stemma som er så avkledd, naken. Og inne i dette einsame utgangspunktet, stramt og minimalistisk, skapar Endresen eit overveldande register, ein uttrykksrikdom som er overveldande og sterk.

Hurtighet og fortetting
Korleis er det å jobba i eit felt som virkar så utleverande?

— Stemmen er vel det mest direkte, ”nære” og gjenkjennbare instrumentet, seier Endresen. – ”Alle” kan synge – stemmen er det vi uttrykker oss gjennom og kommuniserer med andre med. Det er altså det instrumentet som har minst behov for ”oversetting”. Stemmen er en direkte kanal, på godt og på vondt, og alt stemmearbeide blir nesten automatisk knyttet opp til følelser og litterært meningsinnhold.

— Jeg får veldig forskjellige reaksjoner på solo-konserter. Folk som lurer på hva det ”betød”, eller som forteller om hva de selv følte. Jeg er jo glad hvis det jeg gjør vekker følelser hos lytteren. Men jeg mener at musikeren ikke selv skal stå der og føle. Jeg opplever det som ekstremt forkludrende dersom det er deg selv du holder på med. Jeg tror at jo mer presis og fokusert du er i forhold til din forvaltning av rent musikalske faktorer, jo sterkere blir uttrykket ditt og dermed også muligheten for å treffe andre følelesmessig.

Så kjenslene som framkjem er meir et resultat av det tekniske, og ikkje det plata i og for seg handlar om?

— Det er jo et mål å vekke reaksjoner hos lytteren, men min motor er ikke følelser eller psykologiske eller litterære undertekster. Det er musikk jeg driver med, og ikke teater. Hvis jeg for eksempel jobber med et abstrahert, phonetisk ”språk”-område – som for eksempel på det tiende kuttet på platen – så ligger fokuset mitt på energi og fortetting og perkussivitet og hurtighet og så videre. Men resultatet kan sikkert oppleves som svært ekspressivt og eventuelt låte som ”en rasende kvinne fra Usbekistan”. Folk står jo fritt i å assossiere og ”lese” hva de vil inn i det jeg gjør. Det er helt fint for meg!

Kva bur i ei stemme?
— Primært handler plata om ulike energifelt, seier Endresen, og kanskje særleg om element som rørsle, puls og framdrift. Korleis har du tenkt i utforminga av plata?

— Jeg hadde behov for å spille inn en plate der jeg kunnne rendyrke det lydlige, instrumentale vokalarbeidet mitt. Og, egoistisk nok, så handler det vel om å få dokumentert et stykke arbeide jeg har fordypet meg i gjennom mange år og gjort et utall solo-konserter med, fortel Endresen.

— Jeg begynte dette arbeidet for veldig mange år siden – først ut ifra behovet for å finne et improvisatorisk ”språk” som kunne fungere innenfor den musikkformen jeg var opptatt av, og senere som et selvstendig musikalsk uttrykk. Jeg var på leting etter andre måter å bruke stemmen på enn det å skulle bære en melodi eller ”straighten” – også sånn at jeg kunne ha forskjellige vokale roller i samspill med andre. Jeg jobber jo etterhvert mest med improvisert musikk, jeg har min bakgrunn i jazz og jazzimprovisasjon, men jeg har aldri likt eller vært interessert i vokal jazzimprovisasjon, det vil si ”scat-sang”. Så jeg har lett andre steder, innen ”ny” musikk og etnisk musikk – og fant der et utgangspunkt for min egen forskning på hva som kan bo i stemmen min.

— Jeg jobbet i flere år for meg selv i studioet mitt, og tok opp kilometervis av øvelser på tape – før jeg etterhvert gikk ”ut” med dette matrialet og innlemmet det i blant annet duoen min med Bugge Wesseltoft – og i diverse sceniske produksjoner, som dans, teater og performance.

— Det tok tid før jeg selv syntes at det løftet seg fra å være rene ”turn”-øvelser, til å bli musikk. Det at man kan gjøre mye spektakulært med stemmen er jo ikke interessant i seg selv, det må ha et musikalsk innhold, må bety noe utover selve aktiviteten.

Planleggjinga begrensar
Endresen fortel om denne utforskinga som ein prosess der ein vender seg frå det cerebrale til det muskulære – der meiningsinnhaldet og utforminga ikkje nødvendigvis har gått gjennom intellektet, men stadig meir har handla om å utforska nettopp energien i stemma.

— Utover de rammene og begrensningene jeg setter for jobbing med disse lydrommene, så er det i tillegg rent muskulære, stemmefysiologiske begrensninger. Jeg jobber med motstandsfelter, de er noe jeg etterstreber. Jeg ”gjør det vanskelig” for meg selv, for å framprovosere de ikke vante, tillærte musikalske hendelsene. Jeg jobber alltid improvisert, men innenfor veldig stramme rammer, med svært få, valgte parametre. Jeg jobber veldig ”muskulært” innen disse lydcellene, det vil si at jeg prøver å la muskulaturen, stemmens fysiologi, muligheter og begrensninger få lov til å styre forløpet.

— I motstandsfeltene opplever jeg at det ligger mye ”ukjent” materiale. Når jeg prøver å styre for mye av prosessen og planlegger for mye, mister jeg kontakten med stemmens egenvilje og ender da oftere opp i velkjente formularer og løsninger. Jeg liker som sagt å jobbe så muskulært som mulig, fordi jeg opplever at dette frislippet ut i materien danner sin egen logikk og har sin egen vilje og retning.

Det høyrest ut som me er inne på ein konflikt mellom kropp og sjel?

— Det er typisk for vår kultur med dette skillet mellom hode og kropp. Ideen om enten eller; det opphøyde kontra det dyriske. Jeg mener vi opererer med begge deler samtidig, det cerebrale og det muskulære – samtidig og kontinuerlig.

— Når du improviserer og tidvis lar materien dra avgårde med deg, så betyr jo ikke det at du er en lallende idiot i gjerningsøyeblikket. Det betyr bare at du lar et annet aspekt ved musiseringen overta en stund. Alt er jo forankret i dine musikalske kunnskaper og din erfaring. Man mister jo ikke evnen til ”å tre ut av tiden”, selv om man komponerer musikk i realtime. Jeg opplever at man opererer på to plan samtidig. Du flytter deg hele tiden fra å være i realtimesituasjonen til å tre ut og ha et metaperspektiv på det du gjør. Jeg opplever ikke dette som motsetninger; det er sånn vi er satt sammen. Intelligent muskulatur eller muskulært intellekt, om du vil. Og alt det risikable og farefylte ved å jobbe improvisert oppveies av disse øyeblikkene av frislipp, der man overraskes og der alt kjennes nytt og friskt ut og der man er 100 % tilstede.

Fornemming av tid og stramme rammer
Attende til platesituasjonen: Korleis er det å laga improvisasjonar åleine i forhold til å samarbeida med andre?

— Innspillingssituasjonen opplevde jeg som ensom og tidvis vanskelig. I studio samarbeidet jeg jo med tekniker Kai Andersen (Athletic Sound i Halden) – og han er verdens største prins. Men musikalsk blir det som å spille ball med seg selv. Opplevelsen av tid var også merkelig; jeg mistet tidvis helt fornemmelsen av varighet. Man tenker: var ikke dette veldig langt? Eller veldig kort? Man blir veldig spørrende. Jeg har opplevd dette på solo-konserter også. Men da har jeg ihvertfall et publikum å spille ball med. Det handler kanskje om at det er visse typer strukturer som dannes i samspill med andre som gir deg en tydeligere fornemmelse av tid?

— Det var heller ikke helt enkelt å foreta utvalget i opptakene. Jeg valgte ut de strekkene som hadde best utvikling og form. Men selv om du jobber innenfor veldig stramme rammer rent susjettmessig, kan du sitte med fire-fem varianter av samme område som hver seg har sine kvaliteter. Her fikk jeg stor hjelp av Helge Sten da vi mixet og mastret platen, seier Endresen.

Rammene er strenge. I tidlige improvisasjonar nytta Endresen gjerne rytmiske eller tonale parametre som utgangspunkt. Etterkvart har dei vanlege formløysingane forlete plassen for ei fordjuping innan lyden i seg sjølv, og poenget er stadig å velja vekk, å stramma inn.

— Jeg jobber som oftest ut ifra lydlige ”celler”, som består av veldig få elementer. Hvis jeg bringer inn for mange elementer, opplever jeg at jeg forkludrer det som er det interessante: den ene lyden eller det ene elementet. De reelle interessepunktene ligger gjemt i begrensningene. Jo strammere rammene er, jo mer kreativ blir du.

Man blir hele tiden nyutdannet
Endresen fortel òg om samarbeidet med andre musikarar, som jo er det ho gjer mest av.

— I forhold til arbeidet på ”One”, må jeg få trekke fram samarbeidet med Rolf Wallin (”LautLeben”) og med Christian Wallumrød og Helge Sten (”Merriwinkle”) – som hver for seg har betydd enormt mye for meg. Både i forhold til videreutvikling av dette lydlige vokalarbeidet og i forhold til min utvikling som improviserende musiker.

— Det er så mye av min egen musikalske utvikling som ligger hos dem jeg samarbeider med. Det er stor, gjensidig utveksling, og det handler om ekstrem tillit for at det skal fungere. Man tar med seg disse erfaringene videre, bygger på dem. Når man jobber med improvisert musikk så opparbeider man jo også et slags repertoar, et sett løsningsmodeller, på godt og på vondt. Man har en ”bank” som man forvalter og reforvalter. Over tid forstår man mer av det man holder på med, og i samarbeidet med andre musikere får man hjelp og impulser til å gå videre.

Jeg etterstreber uansett situasjonen der du overraskes av deg selv og av andre – der ting ”drar avgårde med deg” og alt kjennes nytt og repertoarløst. Man blir hele tiden nyutdannet, avsluttar Endresen.

Arild Andersens omtale av plata finn du her. Meir informasjon på sofamusic.no

Publisert:

Del: