Etter noen år med lav utgivelsestakt og ditto medieprofil er Lars Pedersen og hans eksperimentrock-band When tilbake så det smeller. Denne gangen på det som seiler opp som ett av Norges mest interessante nye plateselskaper, Jester Records. Ballade har i dette store intervjuet tittet nærmere på Lars Pedersens liv og virke, der vi bl.a. sneier innom klassiske norske band som Hærverk og Holy Toy, og snakker om det å befinne seg i kryssningsfeltet mellom Ultima og popmusikken.

When: "Lobster Boys"

Lars Pedersen har laget musikk hele livet. Han begynte i familieband, og hadde akkurat passe hormonnivå da punken traff Norge. Han spilte i bråkebandet Hærverk og i Andrej Nebbs avantgarderock-ensemble Holy Toy. Fra midten av åttitallet har Pedersen laget musikk på egen hånd, under navnet When. Aldri med den helt store kommersielle sukessen (Whens ni utgivelser har solgt “nok til å fortsette å gi ut skiver”, som Pedersen sier det) men alltid med en vilje til å utforske og evne til å gjøre resultatet lyttbart. Det har gjort Lars Pedersen til et navn man nevner med respekt i stemmen i norsk musikkliv.

Store deler av nittitallet kom det lite lyd fra When. Men i 1998 huket nystartede Jester Records fatt i Pedersens prosjekt. Samarbeidet første til Psychedelic Wunderbaum, en collage av sekstitallspop og samtidsmusikk (som dro veksler på Pedersens gamle side-band Last James). Det lød åpnere enn før. En yngre garde begynte å oppdage When. Med årets The Lobster Boys, som Pedersen beskriver som “When light”, og med en ny offensiv på konsertfronten, er When tilbake for fullt. Samtidig er plateselskapet han er på, Jester Records, i ferd med å etablere seg for alvor. Jester er drevet av Kristoffer Rygg, den unge mannen bak black metal-blir-elektronika-bandet Ulver. Han bruker sitt band som melkeku for Jester, og gir ut plater som spenner fra det kabaret-dekadente Bogus Blimp, det dekonstruerte heavy metal-bandet Single Unit og Jaga Jazzist-sideprosjektet Rotoscope. Kåre Joao Pedersen fra ikke ukjente Kåre & The Cavemen er også i gang med sin solodebut for Jester. Og så er det When, som var en inspirasjon for Kristoffer Rygg da han selv begynte å lage musikk. Det er en selsom, men logisk allianse mellom to generasjoner musikere.

Lars Pedersen er mager og lavmælt. Han gjemmer seg bak en lokal sky av sigarettrøyk og går i mørke klær. Men Ramones-sveisen, og det at han legger trykket på første stavelse når han snakker, torpederer det klassiske “innadvendt kunstrocker”-imaget.

På mange måter gjelder den samme spenningen for Pedersens musikk som for hans ytre. Mens mye eksperimentell rock er morsommere å lese om enn den er å høre på, er Whens musikk sprelsk og burlesk. “The Lobster Boys” låter som et stort, rart dyr som har spist et musikkbiblioetek og hikker opp brokker av arabisk musikk, storbandjazz, sekstitallspop og barneplater.

Men mens hvem som helst kan lage en collage, er Whens største styrke at musikken er velkomponert og melodiøs. I en tid da selv Komponistforeningen diskuterer støymusikk, er det moro at noen av de mer “seriøse” musikksnekrerne holder melodiens fane høyt.

– Jeg har alltid hatt veldig sans for melodier. Så det er kommer veldig naturlig å lage musikk på den måten egentlig. På gamle When-skiver, som “Death In The Blue Lake”, er det et par pop-innslag, men folk la vel ikke så merke til dem på grunn av de lange partiene med tung musikk, reflekterer Pedersen.

Hva er det med barneplater som tiltaler deg?

– Jeg liker å putte litt naive ting innimellom. Etter de første When-utgivelsene ble det mange dypseriøse intervjuer og mye intellektualisering. Jeg ble veldig trøtt og lei av det. Det er kanskje en av grunnene til at jeg tiltrekkes av det litt barnlige. Man har kanskje ekstra sterke sanser når man er barn også. Da jeg var liten og hørte på Torbjørn Egner-plater, ga det meg det samme kicket som da jeg oppdaget (avantgarde-trollmennene) The Residents på åttitallet, mimrer Pedersen.

Det er noe teatralsk over mye av Whens musikk. Og skulle du sett; når han ikke lager plater, lager Pedersen gjerne musikk for opptredener. Han har jobbet med Grusomhetens teater og med Verdenstetateret, og holder på å tonesette en ny danseforestilling. Dette, og statusen som veteran i Norges kunstrockmiljø (han har spilt i band med Ultima-yndlingen Rolf Wallin), har gitt Pedersen en viss status innen kretser som dyrker den årntli’e musikken. Men samtidsmusikksammenhenger er ikke noe for Pedersen:

– Jeg var såvidt borte i en Ultima-forestilling, “Borderline Ballroom” (med bla.a. slagverkgruppen Sisu og Biosphere), og det var total krise. Bare rot, jævla korrupt. Vi fikk omtrent ikke soundcheck, det var Sisu som fikk mesteparten av soundcheck-tida, siden de var bestevenner av arrangøren. Det var de “seriøse” som ble prioritert, for oss andre var det veldig på halv tolv. Det var en dårlig erfaring. Det hadde ikke være med mot å prøve noe sånt igjen, men da måtte det være på mine premisser, sier Pedersen. Som innrømmer at det ikke er lett å få spillejobber når man faller utenfor både VG-lista og det gjennomsubsidierte kunstmusikklivet.

Så kommer When til å gå i en retning som skaffer listeplasseringer og spillejobber?

– Aldri si aldri. Jeg er litt lei konseptskiver og kunne godt tenke meg å gjøre en forholdvis streit, melodiøs skive og luke ut de instrumentale sporene. Det er noe jeg ikke har gjort før i When-sammenheng, sier Pedersen, som bedyrer at han prøvde så godt han kunne å selge ut på “The Lobster Boys”. Her er det like mye for tilhengere av treminutters poplåter som samtidmusikk-interesserte.

Det gjenstår å se om den nye profilen hjelper. For ironisk nok er det Whens strengeste album som har solgt best. Pedersens konseptalbum om Svartedauen fra 1992 kom samtidig med svartmetall-bølgen her hjemme. “The Black Death” traff tidsånden, og solgte 1000 eks bare i Japan. Så hva kommer hans publikum fra den tiden til å si når de hører “The Lobster Boys?”

– Det driter jeg i. Hva skal jeg si til det? Jeg følger min egen retningssans. Hvordan andre tar det jeg gjør får være deres problem. Det kan jo være at andre liker det, sier Pedersen.

Og at det kan være en god del nysgjerrige lyttere som kan like The Lobster Boys, se det er det ikke så vanskelig å forestille seg.

Alt i morgen kommer Ballade for øvrig med en oppfølgerartikkel der vi ser nærmere på nettopp Jester Records.

Mer om When kan du bl.a. finne på http://www.infernalhorde.com/when/, samt disse sidene for Jester Records.

Artikkelen kan også leses i denne ukes utgave av Morgenbladet.

Publisert:

Del: