Øyvind Holen i Dagsavisen kaller Norsk kulturråds utredning om populærmusikken “en viktig byggestein”, og mener den utgjør et fundament et samlet pop-Norge kan bygge sin videre politiske kamp på. I sin kommentarartikkel går han særlig inn på det han mener er et spesielt forsømt felt i det norske musikklivet: innkjøpsordningen for fonogrammer.

Øyvind Holen

Dagsavisens Øyvind Holen skriver i dag en større kommentar rundt utredningen “Populærmusikken i kulturpolitikken”, som Norsk kulturråd la frem onsdag. Han mener at utredningen kan bli et svært viktig verktøy i det videre arbeidet for å heve den kulturelle statusen til pop-relatert musikk her hjemme, og gir også en skriftlig lusing til GramArt, som benyttet onsdagens presseseminar til å beklage seg over ikke å ha blitt hørt i proisessen.

Holen skriver: “Musikerorganisasjonen GramArt startet like godt debatten med karakteristisk sutring allerede før de hadde lest rapporten. Istedenfor å glede seg over at popmusikken nå ettertrykkelig er satt på det kulturpolitiske kartet, brukte styremedlem Bjørn Boge tiden til å klage over at medlemmer i GramArt, Norsk Artistforbund, NOPA og Musikernes Fellesorganisasjon ikke var blitt hørt i løpet av det fem måneder lange arbeidet med utredningen. For siden musikere innen jazz, klassisk og folkemusikk var blitt hørt, måtte jo det samme skje med popmusikere, mente Boge.

Det Boge glemmer er at der jazz, klassisk og folkemusikk allerede er godt inkorporert i statlig kulturpolitikk, er arbeidet med popbransjen fortsatt på babystadiet. Kulturrådets utredning er således et lite skritt innen kulturpolitikken, men et stort skritt for popbransjen. Istedenfor å sutre over hva som ikke står der, bør interesseorganisasjonene nå diskutere hvordan de best mulig kan stå sammen”, melder Holen.

Innkjøpsordningen for fonogrammer er ett krav det burde være enkelt for det norske musikklivet å enes om, skriver Holen videre: “… der bokbransjen nærmest er garantert innkjøp, er innkjøpsordningen for plater håpløst tilfeldig. Bare en femdel av innsendt materiale kjøpes inn, og i tillegg kommer en lang rekke utgivelser som aldri sendes inn fordi ordningen er lite kjent og mangler troverdighet. I 2000 disponerte innkjøpsordningen for bøker rundt 60 millioner kroner, mens platebransjens utgivelser ble tilgodesett med sju millioner kroner. Innen pop ble åtte – 8 – album innkjøpt for perioden 1. september 2001 til 28. februar 2002: Brent, D’Sound, Knut Reiersrud, Krøyt, Mari Boine, Sister Sonny, Sondre Lerche og Subgud.

Kunstnerisk kvalitet må veie langt tyngre enn markedspotensial, understreket utredningsleder Jostein Gripsrud. Med den eksplosjonen vi opplever innen norsk kvalitetspop om dagen er innkjøpsordningen latterlig ineffektiv, spesielt når vi tenker på at mye av den mest spennende musikken gis ut av småselskap drevet på sparebluss.”

Holen avslutter sin kommentar med å skrive at en utvidet innkjøpsordning vil “være gull verdt” for hele det norske musikklivet. Du kan lese artikkelen i sin helhet ved å trykke deg videre her.

Publisert:

Del: