Formann i Norsk Komponistforening, Glenn Erik Haugland, føler et behov for å rydde litt etter å ha braket sammen med utreder Odd Are Berkaak, i Midt i Musikken 7. februar. Han karakteriserer diskusjonen som “en særdeles ubehagelig opplevelse der mye ble stående usagt og ubegrunnet”, og holder fast ved sin oppfatning om at Berkaaks rapport skjemmes av fordommer mot kunstmusikkmiljøet.

Undertegnede føler et behov for å rydde litt etter å ha braket sammen med utreder Odd Are Berkaak, i Midt i Musikken 7.2. En særdeles ubehagelig opplevelse der mye ble stående usagt og ubegrunnet. Jeg vil her for min del forsøke å utdype min sterke reaksjon på hans rapport. En reaksjon som umulig kan ha kommet uventet.

Rapporten har et grunnleggende positivt syn på Norsk Musikkinformasjon og dens fremtid, men skjemmes etter mitt syn av fordommer og en ubegrunnet skepsis til de som arbeider for nyere kunstmusikk her i Norge. Norsk Komponistforening er i Berkaaks rapport utpekt til selve hovedskurken, en overforenkling han deler med andre mytebyggere som eksempelvis rockejournalister med høy gatetroverdighetsfaktor. Selv rapportens navn har en negativ klang ved måten den er tatt ut av sin TONO-kontekst på. ”Seriøs” er i TONO sammenheng brukt som et begrep for å beskrive de verk som er ”patitur-musikk” o.l. Mens ”beskyttet” henspeiler til åndsverkslovens bruk av begrepet for å beskrive verk som faller inn under loven fordi opphavsmannen enten er i live eller har vært død i mindre enn 70 år. (Ubeskyttet musikk kan det eksempelvis ikke regnes TONO-vederlag av). I Berkaaks rapport legges det ikke mye skjul på hva han mener med begrepene som han har hentet fra Norsk Musikkinformasjons formålsparagraf. Foreksempel starter han sine anbefalinger med å foreslå en løsrivelse fra Norsk Komponistforening, og tegner gjennomgående et bilde der NKF som organisasjon nærmest eier NMI. Dette er faktisk feil. Riktignok finnes klare historiske fakta som viser at NKF var sentral i opprettelsen av NMI, men ingen som i dag virkelig kjenner hvordan de to organisasjonene i dag drives, kan på alvor påstå at det foreligger forhold som påkrever en skilsmisse. Hvor er i så fall ekteskapspakten?

I debatten i Midt i Musikken hevdet Berkaak at koblingen mellom NMI og NKF hverken har bremset eller vært til hinder for NMI’s virksomhet så langt. Dette står i grell kontrast til et av hovedpoengene i til hans egne konklusjoner i rapporten: “En av hovedgrunnene til at man ikke har fått til en vekst og endring i virksomheten, ser ut til å være den nære tilknyttingen til Komponistforeningen.” Berkaak hevdet i tillegg at Norsk Komponistforening hadde fått rapporten til gjennomlesning. Dette er heller ikke tilfelle og er et eksempel for den sammenblandingen av faktiske forhold som Berkaak bedriver. Styremedlemmer nominert av Norsk Komponistforening representerer ikke nødvendigvis NKFs offisielle syn i sitt arbeid i NMIs styre. De arbeider først og fremst for NMI og har nok fått anledning til å lese i gjennom rapporten før den kom på trykk. Men hverken jeg eller noen andre i NKFs ledelse har sett rapporten før den forelå, enda mindre fått anledning til å foreta korreksjoner. Å gjøre noe slikt ville heller ikke være riktig. Jeg så rapporten for første gang 6.2, dagen før den famøse debatten med påfølgende skjellsord.

Så til noen av Berkaaks påstander. I rapporten står det blant annet: ”Som det også har framgått, oppfatter en del aktører NMI som intimt knyttet til NKF, og anser senteret som et organ i denne organisasjonens tjeneste. Det gjelder også Komponistforeningen selv.” (!) (s. 64) Hvor har Berkaak fått dette i fra!? Hverken fra meg eller noen andre i NKFs ledelse i hvertfall. Videre står det blant annet: ”Kulturpolitisk vil det dessuten bli stadig vanskeligere å argumentere for at en genre og ett miljø skal kunne priviligeres på denne måten. I resten av kulturlivet og samfunnslivet har det etter hvert blitt umulig å argumentere for hierarkier og privilegier” (s. 77 om behovet for løsrivelse fra NKF). Berkaak avslører her et politisk syn som han helt legitimt må få lov til å ha som politiker, men ikke som utreder. I en seriøs utredning å jamnføre det offentliges rolle vis a vis den nye kunstmusikken med misbruk av skattepenger til privilegier for en utvalgt gruppe grenser mildt sagt til det useriøse. Berkaak gjør i sin rapport aldri noe forsøk på å analysere grunnene til at denne delen av musikklivet eksempelvis trenger en offentlige finansiert noteproduksjon. I det hele tatt er mangelen på analyser som grunnlag for de anbefalinger han gjør et gjennomgående trekk ved Berkaaks arbeid og en av grunnene til at jeg bruker betegnelser som venstrehåndsarbeid om rapporten.

”I tillegg forventer Komponistforeningen at senteret skal følge opp hver enkel komponist som blir oppført ved festivaler og andre anledninger i inn og utland.”(s. 75) Til det er det bare å si at jeg og mitt styre aldri har utttrykt en slik forventning. Til det kjenner vi til ressurssituasjonen ved NMI så altfor godt. At enkelt-komponister har forventninger er ikke annet enn naturlig, et fenomen som ikke bare kan avgrenses til å gjelde komponister av samtidsmusikk. Jeg gjentar det så gjerne; også jeg er som Berkaak positiv til idéen om en større gengremessig bredde i senterets informasjonsarbeid. Men dette forutsetter at denne delen av virksomheten får tilført adskillige større ressurser og flere ansatte. (Danmark har 16 personer til å ta seg av denne delen av NMIs virksomhet) Dessuten må det foretas avgrensinger mot det som det er naturlig at et marked vil ta seg av og andre allerede offentlig støttede aktører innen eksempelvis, fremføringsinstitusjonene, folkemusikkmiljøene, jazzen, blues osv. Like mye som Berkaak mener at det offentlige ikke skal gi en genre ”privilegier”, mener jeg at det offentlige ikke skal bruke penger der det allerede finnes penger og inntektsmuligheter.

Berkaak lar i sin rapport det skinne gjennom at informasjonasarbeid og formidling av smal musikk ikke bør være en statlig oppgave. Han bør da også vite at en oppgivelse av et slikt mandat vil stoppe all videreutvikling av den klassiske musikktradisjonen i Norge. (Kanskje Berkaak mener at det er helt ok?) Jeg vil våge den påstand at nyere norsk kunstmusikk i praksis ikke ville ha eksistert, ihvertfall ikke med den kvalitet og det tallent som den i dag fremstår med, om det ikke var for Norsk Musikkinformasjons eksistens. NMIs noteproduksjon har hatt og har fortsatt avgjørende betydning for norske komponister, både i og utenfor Komponistforeningen. I stedet for å svekke denne delen, bør den heller styrkes. En overføring av denne virksomheten til NKF slik Berkaak foreslår vil jo dessuten utelukke over halvparten av de som i dag nyter godt av NMIs tjenester! Og det var vel ikke hensikten? Jeg deler Berkaaks optimisme hva gjelder NMIs fremtid og vil selv arbeide for å styrke institusjonen ikke minst med tanke på en profesjonell og koordinert satsning for å få mer norsk musikk ut i verden. Men da bør vi også slutte med å synge halvkvede viser om mulig korrupsjon, misbruk av statlige midler og andre snuskedeheter i et miljø som arbeider hardt og godt.

Publisert:

Del: