– Åndelighet er en relativt introvert syssel, og jeg ser en klar parallell mellom det og min egen musikk, sier Martin Palmer til Ballade.

© Elise Adamsrød

Martin Palmer er sammen med Arnfinn Killingtveit arrangør av Klubb Kanins månedlige kveld og driver festivalen Støy på landet. Han er aktiv i kunstfestivalen Meta.Morf og i en rekke prosjekter i skjæringspunktet mellom musikk, undergrunnskultur og samtidskunst.

Palmer er blant dem som bidrar til at Trondheims undergrunn har en aktiv støyscene og som sørger for at det samtales om musikken og det esoteriske. Mathieu Lacroixhar bedt ham fortelle om sitt arbeid.

– «Where is it happening? Trondheim!» har Thurston Moore sagt om Trondheims musikkscene. Hvordan er denne scenen sammenliknet med for eksempel Berlin?

– Jeg er ikke glad i å generalisere, men det trekkes gjerne frem at vi er upretensiøse i Trondheim, med lav terskel opp til scenekanten. Trondheim er «punk» og det er lite konkurranse innad i miljøet. Oppmøtet er også gjerne like bra som i «de store byene». Mens man i Berlin lett kan finne interessante konserter hver kveld, er kanskje det trønderske publikumet litt mer sulten når det endelig skjer noe. Når det er sagt så har stemningen gjerne vært like inkluderende de gangene jeg har spilt i Berlin eller London.

At Trondheim er såpass liten og likevel har både kunstakademi, jazzlinje og musikkteknologi på universitetet danner naturlig nok en kontinuitet av midlertidige og interessante prosjekter. Jeg skulle ønske det var flere samarbeid på tvers av disse gruppene.

– Hvordan ser du for deg samarbeidene?

– Jeg håper og tror at dette er et tema som diskuteres internt, og det er sikkert mange faktorer som spiller inn. Men lokalene til de tre linjene ligger i gangavstand og det finnes både gallerier, scener og offentlige rom for fremføringer. Jeg tror at alle – spesielt studentene – tjener på flere samarbeidsprosjekter, både faglig og i forhold til nettverksbygging. Om instituttene ikke har kapasitet til å produsere slike prosjekter, så bør det i alle fall fokuseres mer på å åpne kontakten mellom linjene, slik at nettverk og autonome samarbeid lettere kan oppstå.

– Har scenen forandret seg siden Klubb Kanin og Trondheim elektroniske kunstsenter (TEKS) ble etablert?

– I en tidligere periode var også TEKS økonomisk støttespiller for Klubb Kanin, noe som ga et budsjett, og dermed mulighet til å invitere flere utenlandske artister til å spille på bedre scener. Jeg tror at holdningen i Klubb Kanin er den samme nå som før. Det er uformelt og ambulerende, vi annonserer i siste liten, det er ingen headlinere, og vi er åpne for både nytt publikum og nye artister. Det er senkede skuldre, lite staffasje og fokus på musikk som vi ikke har hørt før. Det er åpne dører for de som ønsker å spille.

En ting som naturligvis har forandret seg er at klubben, enten man vil eller ikke, oppleves som en institusjon. Med tre arrangørgenerasjoner og 17 år bak samme navn, er det ikke rart at det finnes folk andre steder i verden som fremdeles prater om Trondheim som et sentralt sted for denne type musikk, og som knytter dette til Klubb Kanin.

– I prosjektet TARFIELD, som du står bak sammen med Arnfinn Killingtveit, bruker dere feltopptak som basis for komposisjoner. Hvordan velger dere opptak, og hvordan er prosessen deres?

– TARFIELD-serien kan lett trekke referanser til John Cages teori om «ekstra-musikalsk materiale» og organisering av lydkilder. Cage ønsket å fange ukontrollerte elementer i et lydlandskap, og ville tilføre musikalsk mening gjennom organiseringen av dem. Vi forholder oss til den iboende musikalske kvaliteten til lydbildet vi ellers ikke har kontroll over, ved å interagere med det. Vi visker bevisst ut grensen mellom de tilførte lydkildene våre og det naturlige lydbildet i omgivelsene vi er i. Vi bruker digital resonans sammen med naturlig resonans fra stedene vi oppholder oss̊, eller sanntidsmanipulasjon av lydopptak fra omgivelsene som sendes tilbake i samme rom. Til slutt forsøker vi å få de ulike kildene til å fremstå som en naturlig helhet.

Prosjektet utfordrer derfor både komposisjons- og improvisasjonsbegrepene, men heller nok mest mot det siste. Vi gjør vanligvis flere samtidige opptak fra ulike retninger og avstander og velger utdrag som fungerer tonalt. Deretter mikser vi sammen de ulike utvalgene våre. På forhånd jobber vi vanligvis med grunnskisser hver for oss, og komponerer sjelden sammen fra bunnen og opp.

The World Soundscape Project, som Raymond Murray Shaffer står bak, forsøker å skape lydlige landskaper med en balanse mellom det menneskelige og det naturlige. Hva synes dere om dette prosjektet, og har det påvirket dere?

Hvorfor moderne undergrunnsartister ofte fremstår som mer esoterisk orientert enn det man finner i andre musikalske retninger tror jeg er fordi artistene i større grad bygger opp under identitet og gruppetilhørighet i en subkultur.

– Dette er ingen bevisst referanse for oss, men pionerarbeidet til WSP og deres økoakustiske teori har selvsagt vært med på å legge til rette for prosjektet vi nå snakker om. (WSP forsøker bl.a. å bevisstgjøre om lydlandskaper i hverdagen, og gjøre folk oppmerksomme på støyforurensning, red. anm). Arbeidet deres har en naturlig plass i den musikkteoretiske diskursen og lydkunstens zeitgeist.

Man kan si at vårt prosjekt forholder seg til WSPs fokus på harmonikk mellom det «naturlige» og det menneskeskapte lydbildet som omgir oss. Men vi tar også med oss den italienske futuristen Luigi Russolo og stiller spørsmål ved når noe slutter å være naturlig, og om ikke det mekaniske og menneskeskapte også kan være vakkert og musikalsk? Vi deler WSPs interesse for å ta vare på lyd fra et rom i forandring, og har blant annet brukt omgivelsene fra en tunnel under konstruksjon, en destruert arbeidsplass, og også en orkan, som grunnlag for komposisjoner. Ingen av disse kan gjenskapes, men de kan lyttes til og oppleves som et musikalsk verk.

– Hvilken tilnærming til miksing og mastring bruker dere i TARFIELD?

– Vi har gjort 25 ulike innspillinger, og har lært mye om å lytte til hverandre og å fungere i samspill gjennom innspillingene. Både innspillingsprosessene og miksingen er ofte preget av umiddelbarhet, og det er et mål i seg selv å bevare opptakene så rå som mulig.

For meg handler harmoni om at summen av de musikalske bestanddelene som man hører samtidig, eller i forhold til hverandre, oppleves som sammenhengende.

I tillegg til å kutte vekk materiale som vi ikke synes at fungerer, og å legge separate opptak som harmonerer over hverandre, så begrenser vi vanligvis miksingen til grunnleggende EQ, og legger kanskje på litt bunnfrekvens hvis lydbildet er tynt. Det går ofte fort, og et par av innspillingene våre er gjort og ferdigstilt på under 12 timer. Jeg tror mange spennende prosjekter blir ødelagt av å lyttes i hjel bak miksepulten. Flere burde bevare litt av det umiddelbare som musikk tross alt er.

– Det er interessant at du nevner at opptaket må være så rått som mulig mens ideen om å manipulere opptakene er et hovedpoeng for TARFIELD. Hvordan forklarer du dette paradokset?

– Den musikalske bearbeidelsen av lydbildet skjer i sanntid, mens opptakene blir gjort. Det er denne interaksjonen med omgivelsene og umiddelbarheten i samspillet som må bli ivaretatt som «rå» opptak, uten å bearbeides for mye i studioet etterpå. Dette gjelder selvsagt for serien vi har gjort utendørs.

– Du bruker ord som «tonalt» og «harmoniserer». Eksperimentell musikk er relativt sjelden tradisjonelt harmonisk, basert på de diatoniske skalaene og systemene som var verktøy i utvikling i spennet fra Bachs til Wagners musikk. Hvordan vil du definere «harmoni» i denne sammenhengen?

– For meg handler harmoni om at summen av de musikalske bestanddelene som man hører samtidig, eller i forhold til hverandre, oppleves som sammenhengende. Jeg bryr meg ikke om skalaer og tonelære. For meg inneholder også atonale fraser og dissonans spenninger som har en fremdrivende kraft, og når disse henger sammen og leder videre på en måte som ikke bryter med helheten til stykket, harmonerer det.

– Har dere noen favoritter innen plug-ins eller hardware, eller er dere mer i Do It Yourself-tankegangen?

– Arnfinn jobber primært med det åpne programmerings-verktøyet Pure Data og gjør utrolige ting med det. Det er også han som er mest opptatt av circuit bending (å bruke kretskort for å lage nye lyder og musikk red.anm) og bygging av egne instrumenter. Han har hele tiden nye prosjekter på gang, og det er alltid interessant å følge med på. Selv har jeg ikke noen betenkelighet med å bruke kommersiell programvare, selv om jeg liker politikken til Open Source-miljøet. Jeg bruker både iPad-instrumenter og flere Native Instruments-pakker, og er mest opptatt av å ha kort vei fra idé til gjennomføring når det gjelder komposisjon. Programvaren er et verktøy som legger til rette for det, og jeg velger som oftest det mest effektive verktøyet selv om det kanskje ikke er det mest teknisk interessante.

Jeg tror mange spennende prosjekter blir ødelagt av å lyttes i hjel bak miksepulten.

Trondheims mørke hjørne
Som nevnt arbeider Palmer også med undergrunnskultur og samtidskunst. Han er kanskje mest kjent for å organisere Here To Go som har blitt en del av Meta.Morf festivalen. Dette er en konferanse om det esoteriske; definert som tradisjoner, religioner og tankesett som ikke er akseptert innenfor de store religionene. Bevegelser som gnostisisme, okkultisme, osv har dermed en plass innen denne rammen.

– Hvordan ble du interessert i det esoteriske? Har det påvirket musikken din?

– Jeg ble interessert i esoterikk og filosofi i slutten av tenårene. «Hvordan» er vanskelig å si – jeg hadde en naturlig trang til å utforske eksistensielle spørsmål. Jeg har heller aldri vært religiøs, så interessen lå nok også i et behov for å utforske og å utfordre min egen åndelighet, i mangel på et bedre ord. Åndelighet er en relativt introvert syssel, og jeg ser en klar parallell mellom det og min egen musikk. Jeg er inspirert av opplevelser knyttet til introspeksjon og meditasjon, og det påvirker musikken min.

Les også: Seismografs oppsummering av Here To Go 2014

– I tillegg til å opprette Here To Go har du også grunnlagt Forum Nidrosiae, som handler om det esoteriske. Mye musikk henter påvirking fra disse tankesettene, for eksempel Saties musikk for Rosenkorsordenen, mens Debussy var påvirket av esoteriske tankeganger og matematikk da han regnet ut noen av sine intervaller i den andre boken med Préludes. Men alt i alt virker påvirkningen fra det esoteriske aller mest vanlig innenfor undergrunnsmusikken, fra black metal til ambient og post-industriell musikk. Hvorfor?

– Mange esoterisk orienterte komponister forsøkte, eller forsøker, å uttrykke åndelige idéer gjennom musikk på en måte som få post-industrielle musikere gjør i dag. Pytagoreisk tallteori i kombinasjon med renessansens billedliggjøring av planetarisk orden og angeliske hierarkier (som i Aquinas Summa Theologica, red. anm) – og andre ordnede fremstillinger av sjelslivet – ga disse komponistene et presist grunnlag for å utforske naturens orden på, og gjennom det, «Guds natur».

Når det gjelder moderne undergrunnsmusikk så har det vært et nært forhold mellom ungdomsopprør, alternativ åndelighet og gjenoppblomstringen av okkultisme på 60-tallet, og musikken som oppsto i motkulturen på den tiden. Hvorfor moderne undergrunnsartister med disse interessene ofte fremstår som mer esoterisk orientert enn det man finner i andre musikalske retninger tror jeg er fordi disse artistene i større grad bygger opp under identitet og gruppetilhørighet i en subkultur, og det kommer til uttrykk gjennom estetikk og referanser. Noe av denne musikken er jo også utfordrende på en måte som mer konvensjonelle sjangere ikke er, og det faller seg nok naturlig for noen av de som tiltrekkes av slik musikk å søke utfordring og annerledeshet i filosofiske og åndelige spørsmål også – kanskje ikke så ulikt de tidlige esoteriske komponistene.

– Eksperimentell musikk i akademia og undergrunnen er relativt lik, men det som skjer i undergrunnen kan være uglesett fra akademia. Hvorfor tror du det er sånn, og hva synes du er forskjellene mellom akademia og undergrunn innenfor eksperimentell musikk?

– Jeg tror at musikken til skolerte komponister er mer interessant for fagfeltet fordi den gjerne er mer kompleks og inneholder flere valg som er tatt i forhold til etablert musikkteori og musikkhistorie. Den kan derfor diskuteres og kritiseres innenfor en eksisterende diskurs. Jeg har stor respekt for disse komponistene og teoretikerne, og verktøyene de har mestret. Jeg mener at de spiller en sentral rolle for å videreutvikle vår generelle musikkforståelse, og ikke minst musikkhistorie.

Jeg tror også det er viktig at akademikerne ikke murer seg inne i en høyborg hvor amatørmusikken ikke har adgang. Musikk er så grunnleggende menneskelig, og i tillegg til å være et komplekst teoretisk fag er det også en dypt subjektiv opplevelse. Den uetablerte musikken har en frihet til å utforske, og ta valg som i større grad er fritatt fra den faglige diskursen. Amatørmusikken er ofte mer personlig, og jeg tror samtidsmusikken kan lære noe om seg selv ved å lytte til ufaglært eksperimentell musikk.

– Temaene på Here To Go, og den esoteriske inspirasjonen til flere artister i undergrunnen varierer mye, men det er forsatt en følelse en gruppetilhørighet som du har nevnt. Hvor kommer den fra?

– Det kommer av en felles forståelse av å være outsider tror jeg, og ikke minst av felles referanser. Mange av de vi snakker om nå vil nok motsette seg at de er del av en bevegelse, men i de fleste tilfeller vil de ha kunnskap om den samme obskure litteratur, kunst og musikk som knytter dem sammen, så jeg hevder fremdeles at det er en definert kultur, om ikke en bevegelse i kunsthistorisk forstand.

Både inspirasjonskildene til mange av disse, nettverket av mennesker og hvilke kreative uttrykk de bruker, varierer mye, men de deler en kulturhistorisk forbindelse til den esoteriske gjenopplivningen på 60-tallet, kaosmagien på 70-tallet, og i mange tilfeller til ringvirkningene fra nedslaget William S. Burroughs hadde i punk-bevegelsen. Denne tidsånden ble plukket opp og konsentrert av kunstneren Genesis Breyer P. Orridge rundt 1980, og hans arbeid har hatt veldig mye å si for utviklingen av dette miljøet og for å skape kultur ut av det.

 

Publisert:

Del: