I forbindelse med konsertserien i samarbeid med Ensemble Intercontemporain 18.-20. april inviterte Stavanger Symfoniorkester til seminar. Konferansen var døpt CONtemporary ­ kanskje for å peke på samtidsuttrykket som noe temporært, som noe i stadig utvikling. Det handlet også om symfoniorkesterets utvikling som institusjon. Orkesterets direktør Thorstein Granly og Ole Lützow Holm, norsk komponist som er professor i komposisjon i Göteborg, hadde samlet en rekke aktører på den norske og internasjonale samtidsmusikkscenen, både komponister, musikere og administratorer. Her kan du lese Ballades store referat fra seminaret.

Stavanger Symfoniorkester

“Man må tore å tenke annerledes i forhold til rommet rundt musikken,” sa arkitekt og Steinerpedagog Alf Howlid fra Norsk Form, som blant annet er mannen bak konsertserien MusArk samme sted. “Arkitekturen rundt musikken er med på å konstituere rollene som publikum og utøvere. I Berlin har man klart å lage et konserthus med en akustikk og en planløsning som gjør at folk kommer til Berlin bare for å oppleve den.” Han trakk linjer fra renessansekomponisten Thomas Tallis¹ aktive bruk av rommet i sin 40-stemmige motett Spem in alium fra 1567, hvor utøverne står i grupper på 8 rundt publikum på alle sider, til Berlinfilharmoniens plassering av publikumssetene i halvsirkel rundt orkesteret.

Partitur
Debatten etter den skotske komponist James Dillons innlegg om sin musikalske estetikk kom til å dreie mye rundt partiturets rolle i moderne musikk. Dillon er en komponist som stiller høye krav om autentisitet både til seg selv som komponist og til utøvere av musikken sin. Av det følger at han legger mye informasjon i partituret og krever stor lydighet til dette fra utøveren. “Jeg velger svært sjelden å arbeide med utøvere før partituret er ferdig,” sa han. Samtidig understreket han at gode utøvere alltid tilfører verkene hans nye aspekter. Diskusjonen etterpå inneholdt alt fra oppgitthet over manglende krav til improvisasjon og kreativitet i musikerutdannelsen, til lovprisninger av godt samarbeid mellom musiker og komponist.

Improvisasjon
Hos komponist Rolf Wallin spiller improvisasjon en større rolle både i komposisjonsprosessen og i fremførelsen, noe som gir utøveren større frihet enn hos Dillon, men samtidig et annet kreativt ansvar. Wallin beskrev sitt arbeid med radiooperaen Lautleben skapt i samarbeid med improvisator og sanger Sidsel Endresen. Han trakk linjer tilbake til Luciano Berios Thema og Conlon Nancarrows studier for pianola. Berios materiale er lydopptak av Cathy Berberian som leser kapittelet om sirenene fra James Joyces Ulysses. Dette er en tekst som er semantisk løs og tvetydig, men hvor Joyce først og fremst arbeider onomatopoetisk med å utforske tekstens lyd ­ lydlike ord som blue, blew. “Jeg kunne aldri ha komponert det Sidsel Endresen gjør improvisatorisk, ” hevdet Rolf Wallin. “Hennes improvisasjon representerer en større kompleksitet; mer informasjon pr. tidsenhet enn komponerte forløp.” Wallin hevdet at det er viktig å være bevisst på denne begrensningen i komposisjon; en transparens som ligger der uansett så lenge m
usikken er konseptualisert og transformert til representasjoner i et partitur.

Populærmusikk
Kritiker Martin Nyström fra Göteborg presenterte en allegori om symfoniorkestret som fantasi, som hadde til hensikt å stille opp mot hverandre forskjellige forestillinger og oppfatninger om hva et symfoniorkester kan være og hva det kan brukes til. Han spilte klipp fra symfoniorkester brukt i filmmusikk og populærmusikk, som eksempel på utradisjonell bruk av orkester. Dette er en genre som nok var utradisjonell og provoserende da komponister som Erich Korngold og Leonard Bernstein begynte å skrive på 1930 ­ og 40- tallet, men etterhvert har den etablert seg godt som en naturlig del av de fleste symfoniorkestres programmer. Det kan imidlertid være interessant å se på hvilken funksjon et mer kommersielt repertoar har i driften av et orkester. For det første er det uten tvil en type samtidsmusikk. Dernest kan det for eksempel både tenkes som et stort kommunikativt potensiale, et grunnlag for å finansere et variert program – eller – et estetisk knefall som seriøse orkestre bør holde seg unna. Men disse aspektene ble ikke trukket inn, og innlegget falt litt mellom stoler sett i forhold til konferansens tema om hva symfoniorkesteret skal være, fordi det bare beveget seg på et estetisk nivå og der stort sett konsentrerte seg om én estetikk, filmmusikken og populærmusikken.

Publikum
Richard Steinitz, tidligere direktør for en av Europas mest anerkjente festivaler for samtidsmusikk i Huddersfield, England, snakket om hvordan han tenkte programsammensetning, uten at han røpte alt for mange yrkeshemmeligheter.

Han gikk i rette med ideen om at samtidsmusikk er utilgjengelig og dermed risikabelt å sette på programmet, og viste til flere britiske orkestre som har en stor andel ny musikk på repertoaret. Steinitz mente at det er farlig å undervurdere publikum. Mange er nysgjerrige på å bli introdusert for nye uttrykk, og programkomiteene burde i større grad tore å gi publikum det som finnes ute blant dagens komponister. “Men det er jo ikke all musikk som er skrevet idag som utfordrer publikum,” sa han, og mente at det ikke bør gå automatikk i å programsette hva som helst bare det er nytt.

Institusjonen
Direktør i SSO Thorstein Granly bragte inn den av og til utakknemlige virkeligheten det er å drive den bedriften som et symfoniorkester er, med de forpliktelser som følger med å være arbeidsgiver og en ansettelsesstruktur som er bygget opp rundt et repertoar som involverer hele orkesteret og som skal kunne øves inn på en uke. Med midlene som finansierer driften følger også endel føringer fra stat og region. “Vi skal nå ut til flest mulig, vi skal tjene både nasjonale og lokale interesser og vi skal aktivt arbeide for å rekruttere publikum blant barn og unge,” sa Granly. Disse rammene legger selvfølgelig begrensninger for hvilke musikalske og estetiske sprell orkesteret kan foreta.
Orkesteret har imidlertid satset på en ny modell for kunstnerisk ledelse, hvor de i stedet for å ansette én kunstnerisk leder, har ansatt flere med spisskompetanse på hvert sitt repertoar. Ole Kristian Ruud har et spesielt ansvar for det norske repertoaret. Phillipe Herreweghe fortsetter Frans Brüggens arbeid med den tidlige musikken. Samtidsmusikken er knyttet opp mot et samarbeid med det franske Ensemble Intercontemporain, og i spennet mellom Herreweghe og EIC er den unge finske dirigenten Susanna Mälkki engasjert fra og med sesongen 02/03 med ansvar for repertoar fra romantikken og det 20. århundre.

Dessuten satser orkesteret bevisst på utvikling av musikerne. De spiller jevnlig kammermusikk i en egen kammerserie, og samarbeidet med EIC utvikler både den kammermusikalske kompetansen og repertoaret. I tilllegg har gruppeledere på hvert instrument fått mer administrativt ansvar, men også mer opplæring i administrasjon.

Støy
Reinhold Friedl, dirigent og kunstnerisk leder for ensemblet Zeitkratze i Berlin, lagde støy på mer enn en måte. Hans presentasjon av ensemblets elektroniske støymusikk viste at estetiske retninger som ligner hverandre, kan befinne seg i veldig forskjellige politiske kontekster. I Norge er forholdet mellom improvisasjonsmiljøet, klubbmiljøet og komposisjonsmiljøet nokså friksjonsfritt. Støymusikeren Lasse Marhaug kan tas opp som medlem av komponistforeningen og mange unge musikere og komponister beveger seg mellom miljøene. Til forskjell fra dette hadde Friedls presentasjon av sin støymusikk mer karakter av provokasjon og en tydeligere brodd mot den institusjonaliserte europeiske samtidsmusikalske avantgarde, som tydelig er en relevant problemstilling i Friedls Berlin. Den skapte imidlertid også temperatur i salen i Stavanger, en temperatur man skulle hatt mer tid til å forfølge, siden både forelesere og tilhørere stort sett ellers i løpet av helgen var hjertens enige om hvilken samtidsmusikk som er verdt å slåss for.

Musikere
Eneste musiker på talerlisten var den engelske cellisten Anton Lukoszevieze, som er en ringrev i eksperimentell musikk. I 1995 startet han Apartment House, et ensemble som i tillegg til musikere tidvis består av performanceartister og billedkunstnere. I Apartment Houses repertoar har komponister som Cornelius Cardew og James Saunders en sentral plass – komponister som ofte skriver i modulbaserte strukturer i skjæringspunktet mellom improvisasjon og notert musikk, hvor utøveren aktivt velger og former verkets arkitektur og ikke bare klanglige detaljer. “Why don¹t you let the whole orchestra improvise?” spurte Lukoszevieze Thorstein Granly, som svarte at det nok ikke lot seg gjøre i en håndvending, idet få av musikerne har erfaring med å improvisere i det hele tatt.

Dette avfødte en diskusjon om hvordan man kan heve kompetansen på dette feltet, og Elef Nesheim fra Norges Musikkhøgskole utfordret SSO på om det ikke kunne være mulig å kreve kompetanse i improvisasjon ved prøvespill. Han mente musikerne i tilfelle ville skaffe seg denne kompetansen.

I det hele tatt hadde det vært interessant å høre flere musikerstemmer i løpet av de to dagene. Konsertmester i Umeå Symfoniorkester og festivalsjef for Umeåfestivalen Jan Bjøranger kom med interessante innspill. “På festivalen ifjor hadde vi rene improvisasjoner som ble presentert for publikum som ferdigskrevne verk,” sa han. Tatt i betraktning av at man faktisk hadde for eksempel EICs cellist Pierre Strauch i byen, hadde det vært spennende å trekke musikere som ham inn også som innledere.

Konferansen ble oppsummert av historiker og musikkritiker Erling Sandmo. Alt i alt viser SSOs initiativ til samarbeid med EIC og til fagkonferanse om orkesteret som institusjon at orkesteret våger å bli tittet i kortene. Thorstein Granly innrømmet at det var skummelt å stille seg til for hugg på en slik måte, men det er prisverdig at en slik invitasjon til kritisk undersøkelse og egenutfordring kommer innenfra institusjonen selv. Stavangers modell bør inspirere flere andre norske musikkinstitusjoner.

Under finner du en del videre vinduer mot verden.

http://www.apartment.house.ukgateway.net
http://www.edition-peters.de/dillon/
http://www.norrlandsoperan.se/orkestern.asp
http://www.sso.no
http://www.ensembleinter.com/

Publisert:

Del: