– Rocken er blitt allemannseie, slagertekster hverdagens liturgi, middelmåldig underholdning den gjeldende smaksnorm. I Trøndelag skal nå hitlistekulturen på sokkel og inngå i offisiøs sammenheng, skriver Bjørn Hovde i Groove.no, som her harselerer med hele rockmuseums-debatten. Men han ønsker seg også et godt dokumentasjonssenter og arkiv om norsk pop og rockhistorie, og håper at det vil kunne omfatte alle varianter av norsk populærmusikk.

Levva livet - cover

Av Bjørn Hovde, musikkskribent i groove.no

Nå er det altså blitt et nasjonalt kulturelt anliggende å få anbrakt landets rockmusikalske historie på museum. Uheldigvis har en lokaliseringsdebatt oppstått, og rocka folk som Erling (“la oss selge skolene”) Lae og oslopolitikkens fattigmanns-Brundtland Kari Pahle mener det er en kulturpolitisk skandale av betydelig omfang om dette museet blir plassert i Trøndelag, nærmere bestemt Trondheim og Namsos. ¨

Dette skal skyldes “Føling i fjæra”-deltager og kongehusvenn Trond Giskes manipulasjoner og oppfattes som en sann tragedie for Oslo som så gjerne skulle huset et slikt museum på Schous-tomta. Oslo er jo, må vite, arnested for det meste og beste av rock her til lands.

Trønderrocken, bergensrocken og de mange grupper og utøvere fra mer grisgrendte strøk kommer kommulativt til kort stilt opp mot Oslos “store fagmiljøer” og “kompetanse”, begge størrelser som har vært flittig oppe i forsvaret for Oslo som lokaliseringssted. “Bransjenærhet” har også vært et argument, for de det måtte angå.

Meningspavene må gjerne se seg forbigått, eventuelt begunstiget avhenging av geografisk ståsted. For oss som bor i Oslo, elsker rock og har hyllene stuvende fulle av rockens klassikere, norske som internasjonale, og mener at Motorpsycho, Popul Ace, den første Flax-plata, DePress og Jokke og Valentinerne tilhører rockens ypperste frambringelser, er det en sann glede å høre at dette provinsielle rockmusé-konseptet relegeres dit det hører hjemme – i provinsen.

For det første er alt norsk perifert og provinsielt, det er vår egenart, skjebne og historiske nimbus, noe som i utlendingers øyne gjør oss til eksotiske vesener og sjeldne planter. Man trenger ikke være professor i sosialantropologi, adresse Ullevål Hageby, for å fatte såpass, og slikt sett burde rockmuseet plasseres langt inn på svartisen.

Der ville sannsynligvis turister fra hele verden kommet valfartende for å oppleve verdens mest eksotiske rockmuseum. Lagt til Schoustomta blir det bare nok en daff konsumattraksjon på den uniformerte og parvenyinfiserte Grünerløkka, et freakshow for Wig Wam-diggende middelklassekjerringer og deres bortskjemte snørrunger på weekend-tur til Oslo.

For det andre er norsk rocks historie en fortelling til anskuelse av forskjellen mellom “på tross av” og “på grunn av”. TV-serien Norsk rocks historie manet fram bildet av en riktignok frustrasjonspreget, men tross alt lineært framskridende utvikling mot stadig nye høyder. TV-seriens til dels sterkt mytomane historieskriving underslo dessverre det udiskutable faktum at norsk rock, med noen svært hederlige unntak, er epigonene, etteraperne, trendrytterne og de glade amatørers dans på låven, når vi da ikke står overfor den mest pompøse, anmassende selvhøytidelighet.

Norsk rocks historie er soga om de mange tapte skanser og band som har solgt null og nix av sine konseptuelle darlinger, plater som i dag kun er kjent i subkulturelle platesamlerkretser hvor de fetisjeres for sin pengverdi og sjeldenhet.

Troen på at Norge har en rockhistorie av en slik fylde og bredde at den nå er moden for sitt eget nasjonalgalleri ble for alvor sementert gjennom den mytebekreftende TV-serien om norsk rocks historie. Her ble rockens selvsagte karakter av kunst ikledt konsumvarens gevanter betydelig nedbetonet til fordel for et fokus på autonome kunstnersjeler og musikalske rebeller som kjempet med ryggen mot veggen mot et borgerlig finkulturelt hegemoni i kulturlivet.

Et museum vil etter sannsynlig beregning ytterligere sementere myten om den norske rock-rebellen, en “opprører” som med Arbeiderpartiets rockemillioner fra tidlig 90-tall for alvor fikk plass på statsbudsjettet. Rock-generasjonen, en gjeng middelaldrende, godt utdannede, ressurssterke nostalgikere i 50-60 års alderen, residerer nå som talsmenn for rockmuseet samtidig som de fungerer som den norske rockhistoriens kronikører og den norske rockens eksegeter.

Den mest forglemmelige Bergen beat-single eller bygdepønk-EP opphøyes til mesterverker i disse guttas utlegninger. Intet bidrag er for lite eller ubetydelig, bare det ikke dreier seg om foraktelig pop (som Alex, som ikke ble verdiget plass i TV-serien) eller foreldregenerasjonens underholdningsmusikk. Den mentale osteklokka mange rocknostalgikere går rundt med på hodet er klar for møblering i form av et rockmuseum.

Hva skal stilles ut? Hvem i hule kommer til å bry seg? Skal vi nå bivåne skinnjakka til Jannicke, gitaren til Rocke-Pelle eller solbrillene til Åge Aleksandersen, pietsfullt konservert og utstilt i glassmonter? Skal en slik mumifisering av rock-stylingens attributter bringe daddel og laurbær til denne stolte nye museumsinstitusjonen på parnasset?

En mengde “interaktive” stasjoner vil sannsynligvis plasseres mellom montrene av Jan Rhodes brylkremtuber og Morten Abels avlagte solariumseng. Interaktivitet er tidens melodi i moderne museer, et utslag av utviskningen mellom ideer om det pedagogiske og kapitulasjonen for det underholdende.

Slik vil nå ungene og svigermor kunne synge karaoke med nevnte Abel og sikkert få lage sin egen rockelåt de kan få med hjem på plate. Og det er sikkert like greit å satse på det underholdende.
Hvem har egentlig interesse av å lære noe om norsk rock?

Når det meste av norskrocken folk har hørt beviser det motsatte, hvem vil da kjøpe argumentene om norsk rocks geni og storhet? Vulgært og markskrikersk er dette nødt til å være, lik de store internasjonale rock-muséene. Rock er brød og sirkus, underholdning, festlyd og rein og skjær eskapisme. Det er ikke for “kunsten” vi lytter til denne musikken, det er for å ha det fett i noen stakkede minutter.

Vi trenger i hvert fall ikke et pompøst museum viet nedstøvet staffasje fra artistgarderober som ble dumpet på markedet for tiår siden.

Det argumenteres på publikums vegne i denne som i alle andre lokaliseringssaker, et sikkert tegn på vikarierende motiver i aksjon. Uansett Oslo eller Trondheim, oppmøtet kommer til å være bra det første halve året, og “gjøre alle kritikere til skamme”.
Men så tørker det ut, slik det har gjort med en rekke museumssentre hvor man har overvurdert attraksjonenes publikumspotensiale, som Prøysenhuset i Ringsaker eller Aukrustsenteret i Alvdal. Uten sammeligninger for øvrig. Noen som husker Terje “Høvdingen” Kristiansens vidunderfulle IMAX-kino på Aker Brygge?

Når smellen kommer ender vi opp i den tradisjonelle, traurige og årelange tårepersen om hvem, stat eller kommune, som må holde liv i tapssluket.

Vi støtter alle, absolutt alle, tanken om et dokumentasjonssenter og arkiv om norsk pop og rockhistorie, det burde egentlig favne langt videre og omfatte alle varianter av norsk populærmusikk. Et slikt senter er særdeles velkomment og forlengst på overtid. Det nylig utgitte Jan Eggum-initierte Rock- og pop-leksikonet skjerper apetitten etter et slikt senter ytterligere.

Derimot jubler vi nøkterne beundrere av det beste i norsk rock over å slippe et tacky og vulgært museums”konsept” i Oslo by. Det blir opp til de brave trøndere å slite med det elfenbenstårn over middelmåldighet og torpederte popstjernedrømmer (Kate Gulbrandsen og Ole I’Dole kunne jo kranse inngangen som tre meter høye bronsestatuer).

Men trønderne har tålt støyter før (slaget ved Kalvskinnet, General Armfeldts felttog etc.), så de mestrer nok Giskes siste sprel også. Det er bare å glede seg til åpning med brask og bram (hvor ble det av den gruppa?), snorklipping ved samme Giske og høystemt tale ved Tom Skjeklesæter og andre koryféer.

Rocken er blitt allemannseie, slagertekster hverdagens liturgi, middelmåldig underholdning den gjeldende smaksnorm. I Trøndelag skal nå hitlistekulturen på sokkel og inngå i offisiøs sammenheng. Så la folket spise kake i Gracelands haller mens Åges lørdsgskveld og ungdomstid går på evig repeat i de nostalgiske sinn.

Publisert:

Del: