En oppdagelsesreise til Kaukasus, lydlig nybrottsarbeid og en opprømt faks fra Thor Heyerdahl. Dette er deler av myten om «Skjoldmøyslaget» og spellemannen Hallvar T. Bjørgum.

Skjoldmøyslaget

– Jeg hadde ambisjoner om å overgå alt som var gitt ut før. Mye av folkemusikkproduksjonen på den tiden var av veldig tvilsom teknisk kvalitet. Når folk hørte på «Folkemusikkhalvtimen» var det mange som skrudde av radioen og trakk ut kontakten, sier Hallvard T. Bjørgum.

22 år etter at Hallvar Bjørgum og faren Torleiv spilte inn «Skjoldmøyslaget», på henholdsvis hardingfele og munnspill, blir albumet fremdeles lyttet til og omtalt.

Dirigent Rolf Gupta, Lillebjørn Nilsen og Knut Reiersrud var blant musikkpersonlighetene som stemte frem «Skjoldmøyslaget» til tidenes folkemusikkplate da Morgenbladet kåret de 100 beste norske albumene i fjor.

I høst revitaliseres albumet med dokumentarfilm og bokutgivelse på Falck Forlag.

Les også: Hardtslående slåttesegn

Lydlig nybrottsarbeid
Bjørgum la mye penger i innspillingen av albumet, som fant sted i Henie Onstad-museets lokaler på Høvikodden. Den anerkjente lydmannen Arne Akselberg tok seg av opptaket.

Til tross for at faren var hjertesyk og at støyen fra den gamle hovedflyplassen på Fornebu bidro til å gjøre innspillingen krevende, var Bjørgum fast bestemt på å sikre en moderne og velprodusert utgivelse.

Bjørgum deltok selv under arbeidet med miksing og mastring i Rainbow Studios, sammen med Jan Erik Kongshaug. Bjørgum mente at folkemusikken kunne dra fordeler av å gå bort fra analog lyd.

– Vi fikk en gavepakke fra den digitale teknologien, fordi den tillater større dynamikk i lydbildet. En hardingfele, som har så mange overtonerekker, kommer mye bedre til sin rett i digital tapning, sier han.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

Strømmes i utlandet
Bjørgum forteller om en Aftenpostenjournalist som etter et konsertbesøk i Setesdal på midten av 1980-tallet, vender tilbake til hovedstaden med budskapet om at musikken han hadde overhørt måtte anses som kunstnerisk høyverdig.

Bjørgum mener at setesdalsmusikken etter hvert har oppnådd status som en langt utviklet tradisjonskultur.

– Platen har etter hvert som årene har gått fått et stort nedslagsfelt i musikerkretser. Den er faktisk mer strømmet i utlandet enn i Norge, sier han.

Allerede den første platen til Bjørgum, «Dolkaren», som kom ut i 1988, ble gitt ut av det prestisjetunge japanske plateselskapet Tokyo Music. Selskapet rangerte den senere som den beste etniske musikkutgivelsen gjennom tidene.

Heyerdahls sannhetsvitne
Etter årtusenskiftet korresponderte Bjørgum med Thor Heyerdahl om folkevandringene fra Kaukasus til Skandinavia. Bjørgum leste presentasjonen av «Jakten på Odin»-bokprosjektet til Heyerdahl og den svenske geologen Per Liljeström i Aftenposten.

Heyerdahl forsøkte å bevise at Odin var en historisk person som vandret fra Kaukasus til Skandinavia.

– Presentasjonen inneholdt et kart. På kartet var det en pil som gikk fra nordenden av Svartehavet, fra Øst-Europa og opp til Sigtuna i sørøst-Sverige, forteller han.

Bjørgum tok kontakt med Heyerdahl og bestemte seg etter hvert for å reise til Aserbajdsjan. Her fant han myter som minnet om sagnene om skjoldmøyene. Han gjenkjente også musikalske fragmenter som han mente kunne være beslektet med slåtter fra Setesdal.

Følg Ballade på Twitter

Fikk faks fra Heyerdahl
Etter å ha overlevert budskapet om disse funnene, mottok Bjørgum en faks fra Heyerdahl 16. desember 2000.

«Det sier seg selv at alt for mange spesialister på grunn av sin spesialisering tror de vet alt. I virkeligheten er de sneversynte. Ditt bidrag fra musikkens verden er meget viktig. For tiden kommer det så mange støttepunkter inn at Liljeström og jeg er nødt til å gi ut et nytt bind.»

– Det andre bindet av «Jakten på Odin» kom ut i 2001. Det inneholder mange faktafeil som også berører meg. Det trenger ikke bety at alt Heyerdahl bar frem i boken var uten verdi, sier Bjørgum, som ble omtalt som vitenskapsmann i boken.

Bjørgum påpeker at det finnes klare indikasjoner på at det fant sted folkevandringer mellom områder i Kaukasus og Skandinavia i perioden 300-400 år etter Kristus.

– På 1000-tallet overtok vi kristne lover og regler i Norge. Det fikk også innvirkning på den norske folkemusikken. Men den førkristne musikken vedvarte her i Setesdal. Den har selv ikke pietismen eller Karl den Store klart å ta knekken på.

Publisert:

Del: