Taffeljazz for perverse animasjonsfilmer og ouverturer om skiskyttere. – Jeg vet ikke hva jeg skal lage, jeg bare får det ut, sier filmkomponist Martin Horntveth.

Martin Horntveth, © Paal Ritter Schjerven/Popsenteret

– Jeg har 735 låter. Jeg lager musikk hele tiden, ass!

I et bygg, et sted i Oslo, intetsigende som bare noe kommunalt kan være, sitter Martin Horntveth i et intimt rom, foran en rekke skjermer, omkranset av tangenter, med det meste som finnes i verden av perkusjon lett tilgjengelig. Høyttalerne spiller en slags Dagsrevyen-aktig intromusikk hvor en kort, stigende skala kulminerer i det som skal bli Tore Sagens stemme i hans egen podcast.

– Jeg lagde denne mens jeg holdt på med materiale for “Twin”, men så fant jeg ut at det kom til å bli altfor groovy, sier Horntveth.

En sang om Klæbo
Horntveth er blant de mest aktive komponistene i landet. Han skriver musikk for film, tv, teater, reklame og podcaster i tillegg til å produsere andre artister. Og han spiller trommer i Jaga Jazzist. Lydsporet han skrev til filmen For vi er gutta er i år nominasjonskandidat til Kanonprisen for filmmusikk.

I 2018 lagde Horntveth 274 låter. Av de 274 var 218 for nevnte “Twin”, en kommende serie på NRK med Kristoffer Hivju i en dobbelt hovedrolle. Horntveth har holdt på med dette prosjektet i et år allerede.

– Det kan hende at jeg ender opp med bare 21 sanger. Men det er fra helt ville mengder musikk. Og det er litt sånn jeg jobber; jeg vet ikke helt hva jeg skal lage, bare får det ut, sier Horntveth.

Det er hans siste triks, og det han forteller til yngre folk som vil vite hvordan man skal lage filmmusikk: å lage musikk i den stemningen som faller deg inn.

For Horntveths del er det gjerne basert på noe som ble påbegynt dagen før, men ikke videreutviklet:

– Jeg klarer ikke å lage musikk om jeg tenker at ‘nå skal jeg lage en kjærlighetssang på piano’, men det kan jeg gjøre en torsdag neste uke.

Horntveth har med disse torsdagene fått et lager, en katalog med musikk, som nå etter sigende består av 735 nokså utviklede ideer.

Og dette er et kuriosa, et sidesprang, men det må med:

Arbeidstitlene hentes fra ting han fortløpende driver med, ofte skrevet baklengs, eksempelvis Avis (“da holdt vi på med visa-søknader til Jaga, ikke sant?”), Håp (“da håpet jeg skikkelig at vi fikk visa”) og Baker (“da jeg kom hjem en gang sto det en baker utafor med en bil som bare spant, så jeg måtte finne noe grus for å hjelpe han”).

Men også vintersport: obealk (“det er Klæbo, ikke sant?”), calm swix (“for da står de gutta med den Swix-logoen”) og Sennahoj, en grandios, rytmetung overture, skrevet etter Johannes Thingnes Bø sin triumf i OL (“det var jo jævlig rørende, ikke sant?”).

– Dør innvendig
Horntveth har jobbet som komponist for film, tv og scene i femten år, og ser at vilkårene nå er strammere. Men det er også flere oppdrag, fordelt på flere aktører.

Proliferasjonen av tv-serier, kanskje spesielt fra NRK, setter preg på den norske audiovisuelle industrien. Ikke at produsentene dermed tar høyde for komponistenes tidsbruk:

– Tidsfrister og deadliner og hvor kjapt folk forventer at man skal få en film opp og stå er et kapittel for seg selv. Alt er mulig, men det betyr bare at alt annet i livet ditt blir borte.

Det er lagt opp slik at man skal dø innvendig for å komme i mål. Etter femten år begynner jeg å bli litt kokt av det må jeg si

Helvetespenis
Det er ikke én måte Horntveth jobber på, men han er ettertraktet nok til at han slipper å jage etter arbeid. Dermed blir det tid til å utfolde seg i prosjekter hvor han får fritt spillerom.

Som nå:

På skjermen i studioet er det ild. Og kjøttdeig. En naken dame med rød hette sitter på seng. Det er en mann der i ulvemaske og med en enorm penis. Penisen blir delt i to av en flyvende vinylplate, blodet spruter, flammene står høyt, en collage av menneskemunner som tygger.

Musikken har gått fra luskende storband-spenningsmusikk til cocktailmusikk til klokkespill til et sammensurium av perkusjon og pianotoner hoppende i en hybridskala. Animasjonsfilmen “Farse” er, i mangel av et bedre ord, interessant.

– Man skjønner det ikke når man ser på, men her har jeg sittet og spilt inn som en gal. Og å få inn en fyr til å spille taffeljazz til en sånn scene er rimelig gøy, sier Horntveth.

– Publikum hører kanskje ikke forskjell på om det er en ekte trombone eller ikke, midt oppi alt sammen, men det er mye gøyere for meg. Det tar masse tid, men jeg synes det er bedre å sitte igjen med noe jeg synes er fett.

Dritmye jobb
Horntveth underkaster seg aldri en bastant regissørs befalinger, men jobber heller med å bli enig med regi om hvordan stemningen burde være. For “Farse” har han fått fritt spillerom.

Et gjentagende element i animasjonsfilmen er en veske, så Horntveth planter et tema hver gang vesken dukker opp. Detaljer som dette gjør at han setter enda større pris på jobben. Ikke at han kunne gjort det hele tiden:

– Folk sier at jeg har en drømmejobb, og det har jeg jo, men jeg tenker mest på det praktiske. At ting skal være ferdig til deadline, at jeg skal rekke å gjøre ting før henting i barnehage og sånn.

– Jeg er heldig, for jeg har alltid jobb, og alltid dritmye jobb. Og sånn har jeg hatt det i ti år. Men hadde det ikke vært for at jeg spiller litt live, produserer artister og band, lager teatermusikk, så hadde jeg ikke orket dette filmlivet, sier Horntveth.

– Kunne du spilt inn filmmusikk med Jaga?

– Ja, vi har blitt spurt om det, men Jaga er en annen greie. Jeg synes det er nok med én person, uten å skulle forholde meg til andres input og meninger.

Store produksjoner, mindre penger
Da han lagde musikken til serien “Mammon”, brukte Horntveth hundretusener av egen lomme for å få det ferdig. For norske produksjoner, spesielt i drama-/krim-segmentet, ble lenge større og dyrere som følge av det som en gang var “Nordic noir”. Musikkønskene ditto.

– Hvordan er tilnærmingen din til komposisjon annerledes nå enn da du begynte?

– Forskjellen er at vi delvis, og jeg sier delvis, fordi det fremdeles er ganske stram økonomi i norsk filmmusikk, men vi har delvis økonomi til å tenke større, mer Hollywood. Når klippere og regissør legger på skissemusikk er det ofte fra de dyreste filmene i hele verden. Og så skal man prøve å erstatte det på norsk. Det var mindre av det for femten år siden – at man skal prøve å lage musikk som man sist så i Batman 2, lissom.

Men selv om filmfolkenes ønske er Black Panther, er budsjettene ofte mer “Pantertanter”:

– Jeg føler at det blir tightere og tightere. Det er kortere tidsfrister og mindre penger i forhold til hva man skal klare å levere. Hvis man står hardt på det man vil ha, er det mulig man får det man skal ha, men da kan det være andre som tar mindre, så man blir presset fordi budsjettene blir presset. Vi filmkomponister må virkelig klamre oss fast til de honorarene vil føler at vi skal ha, sier Horntveth.

Epilog

BØ!
Har du sett den “Hit for Hit”-sketsjen der filmkomponisten ikke klarer å lydsette filmen fordi den er for skummel? Det var Martin Horntveth for en del år siden.

– Det var da jeg skulle lage dramamusikk for NRK. Det var midt på vinteren, jeg satte opp vinduet så det ble bikkjekaldt, skrudde av alt lyset og satt på noe orkestrale lyder på keyboardet. Så satt jeg der med filmen og prøvde å skvette, og det funket faktisk! Det var helt sykt humor. Da jeg gikk hjem om kvelden, med min egen musikk på øret, trodde jeg at noen fulgte etter meg, sier Horntveth.

Publisert:

Del: