Mange fyndige bidrag ble dårlig besøkt, det mest slurvete ble en folkefest. Juba Juba er en festival uten nevneverdig forbedringspotensial, men som likevel kan bli mye bedre, mener Gustav Borgersen.

Foto: Christina Undrum Andersen.

Helgen 6. og 7. juni gikk Midt-Norges nye kultur- og musikkfestival for barn, Juba Juba, av stabelen i Festningsparken i Trondheim. Behovet for en slik festival har etter sigende vokst frem etter at den stadig ekspanderende Pstereofestivalens barnevennlige piknik ble for liten og for kortvarig for regionens festivalstemte barnefamilier. Og som Øyafestivalen har sitt eget MiniØya, er Juba Juba blitt en slags barneversjon av Pstereo.

Bredt og godt
Med en total åpningstid på i underkant av 12 timer over to dager, er det med et raskt overblikk lett å fastslå at det finnes nok av aktiviteter, oppsettinger, konserter, kulinariske innslag og stunts til å fylle en ivrig barnefamilies helg til randen. Spenningen er altså ikke knyttet opp til hvorvidt festivalen har nok å tilby, men snarere hvordan den sammen med sitt publikum klarer å levere i stemning. Å fotfølge familier på diverse aktiviteter og stands med spørsmål à la ”Trives dere her?”, for derigjennom å måle seg frem til et nogen lunde gjennomsnittlig trivselsnivå, er en fåfengt tilnærmingsmetode. Som på festivaler flest er aktiviteten som utspiller seg på hovedscenen kanskje den beste indikator på stemning, deltagelseslyst og programkvalitet.

Hovedscenens program byr begge dager på fire konstertposter som øyensynlig er bygget opp over samme lest: De to åpningsnumrene er henholdsvis Maj Britt Andersen med Luftforsvarets musikkorps i ryggen på lørdag og Tullkattesnutene på søndag. Andersens repertoar bugner over av kjente og kjære barnesangklassikere fra egen katalog (”Rippel Rappel”, ”Kurtamarilteodorfillifjongsabbedussengelsenjosefin”, ”Akkurat nå”, ”Akkurat passe”, ”Folk er rare” etc.), stødig holdt oppe og drevet fremover av 28-mannsorkesteret og Andersens uforlignelige barnetekke. Duoen Tullkattesnutene, bestående av Siri Gjære og Kirsti Huke, åpner søndagen med en annen type Spellmannsprisvinnende barnemusikk, backet av enkle beats, akustiske gitarer og treffsikker vokalharmonikk. Der Andersen byr på låter som allerede har rukket å treffe tre generasjoner barn, byr Tullkattesnutene på låter fra det nedstrippa, direkte og smågeniale albumet ”Vi vil ut på byen!”, som vant barneplatekategorien så sent som i forfjor.

Lite publikum
Åpningskonserter har på populærmusikalske festivaler flest en tendens til å være mindre besøkte. At barnefestivalens konserter starter så sent som til klokken tolv på formiddagen begge dager, er nok et forsøk på å sikre oppmøte også her. Men mens Andersen forteller flotte anekdoter om hvordan låtene er blitt til, og danser seg inn i neste klassiker, eller mens Tullkattesnutene snakkesynger seg gjennom skarpt humoristisk tilsiktede tekster, som både får barn og voksne til å trekke på smilebåndet, er det ikke til å komme utenom at det fra min post ved lydtårnet er litt stusselig å telle i overkant av femti personer foran scenen under enkelte strekk av begge konserter. Det foregikk selvfølgelig andre og mindre arrangementer på samme tid, på andre scener, men en barnefestival i feststemning er det umulig å kalle åpningene. Man fristes nesten til å nynne Gustav Lorentzens ”Træge Trondhjæm” , særlig fordi de helstøpte og velspilte konsertene ikke bar preg av å miste noe av formidlingsenergien foran den glisne publikumsmassen.

Barnas festival
Som andre hovedprogrampost begge dager opptrådde Nidaros Nysirkus med forestillingen Sirkus Juba, produsert og fremført av barn og ungdom fra kulturskolens sirkusprogram. Denne posten føles i konteksten fin, all den tid den støtter opp om festivalens slagord om at dette er ”barnas festival”. Produksjonen fungerer som lim mellom de øvrige profesjonelle voksne bidragsyterne på hovedscenen og barne- og ungdomsfremføringene på de mindre scenene. Gapet mellom voksne og barn kan tross alt føles stort, og siden sirkusinnslaget fremføres av ungdommer rett over festivalens målgruppe aldersmessig, men i store proporsjoner og med høyt presisjonsnivå, fungerte innslaget som en inspirasjonsinnsprøytning og et trekkplaster.

IMG_7759
Foto: Gustav Borgersen.

Sjangerblandende populærmusikk
Programmet følger som sagt en slags mal, og tredje og nest siste post begge dager må forstås som et slags statement om at barnemusikk og voksenmusikk tross alt ikke trenger å være separate kategorier – og at barnemusikk verken behøver å snakke fra barnas perspektiv, være laget først og fremst med barn i tankene eller ha et snilt musikalsk uttrykk. På lørdagen spilte 22, som frontet sitt kommende og andre album, og på søndagen spilte nystartede Broen, et band som nylig albumdebuterte, men som har sterke koplinger tilbake til band som Ósk, Moskus og Your Headlights Are On. Stikkordene på tredje post later altså å være ”ung”, ”sjangerblandene” og ”leken” populærmusikk.

Som på festivaler flest er aktiviteten som utspiller seg på hovedscenen kanskje den beste indikator på stemning, deltagelseslyst og programkvalitet.

Om noen av disse trakk det lengste strået, hva gjelder publikumskontakt, må det være Broen, som søndag disket opp med en så sjangerblandende, til tider disharmonisk og støyende, til tider fengende rytmisk riff-fest av en konsert at selve rarheten i det hele (for å sitere gutten på nabofluktstolen) gjorde at det fengslet. Og frontfigur Marianna S. A. Røe fremstod nesten som over gjennomsnittlig scenevant iført gullskjørt og i kontinuerlig direktekontakt med barna i front. Også gitarist Magnus Børmarks band 22, som i kontrast har festivalens kanskje mest introverte vokalist, har til vanlig et mer voksent publikum, selv om de også er koplet til Den kulturelle skolesekken. De treffer ikke helt den beskjedne gruppen av barn og voksne, med sitt vell av neoprogressiv og eklektisk falsettrock. Men det nye materialet virker isolert sett godt, og det faktum at himmelens sluser åpnet seg midtveis i bandets sett og skjenket publikum det tyngste regnværet regionen har sett så langt i år, må kunne kalles en formildende omstendighet.

IMG_7762
Gråværet lå over Juba Juba. Foto: Gustav Borgersen.

De to finalene
Og lørdagens gråvær vedvarte inn i neste konsert. Første festivaldag ble avsluttet av favoritten Rasmus & Verdens Beste Band. Det var noe befriende barnlig over å se et oppbud av publikummere, barn som voksne, småhoppe seg gjennom småklassikere fra Rohdes tre album Kyssing e hæsli (2007), Puppan te pappa (2010) og Gul snø (2012). Her snakker vi nettopp låter fra barnas perspektiv, men med den voksenhumoristiske brodden som virker på grensen til påkrevd i nyere populærmusikalsk barnemusikk. Men bandet er et av de mest drevne orkestrene som har opptrådt for norske barn på denne siden av årtusenskiftet, og den totale stemningen som avslutter lørdagen, ligger akkurat passe plassert mellom den kjente formaningen om at ”Det finnes ikke dårlig vær…” og entusiastisk kulturelsk.

Avslutningen neste dag må nettopp også – på samme måte som festivalen som et hele – bedømmes ut ifra en totalstemning. Den bebudede hyllestkonserten til Knutsen & Ludvigsen byr på en rekke gjesteopptredener fra aktører fra nevnte Broen, Tullkattesnutene og Rasmus & Verdens Beste Band, i tillegg til opptredener fra DumDum-Prepple, Svartlamon Hardkor, T-fuzz fra G.O.D.S. og selvfølgelig Øystein Dolmen – Knutsen selv. Her er godværet tilstede, hittene tilstede, stjernene tilstede og ikke minst: et samlet publikum foran Hovedscenen. At dynamikken mellom bandet og rekken av gjesteartister varierte fra velspilt til famlende, har sikkert sin enkle forklaring i at dette umulig kan ha blitt øvd inn og spilt som en helhetlig konsert (i hvert fall ikke mer enn én gang, tør jeg tippe). Øystein Dolmen stod da vitterlig på scenen på MiniØya med helt andre artister én uke tidligere. Men det viktige i denne sammenheng er ikke nødvendigvis dynamikken mellom hyllestkonsertens husband og gjestevokalistene, men mellom scene og publikum. Og når dette traff, traff alt. Selv under det nesten improviserte avslutningsnummeret av ”Juba Juba” – komplett med et forvirret og kakofonisk verdensrekordforsøk med kazoo og hoiende allsang-faktor fra scenen – evner dette å gå rett hjem hos alle, kanskje nettopp fordi det oppleves så genuint som en stooor fest (for å sitere et annet barn i min nære omkrets).

Men det viktige i denne sammenheng er ikke nødvendigvis dynamikken mellom hyllestkonsertens husband og gjestevokalistene, men mellom scene og publikum. Og når dette traff, traff alt.

Foto: Aleksander C. Angell.

Juba Juba 2014 er en festival som har gjort alt rett – når alle faktorer (beliggenhet, betalingsevne, publikumsgruppe, behov) er tatt med i regningen, skriver vår anmelder. Likevel trenger den kanskje ett år til. Foto: Aleksander C. Angell.

En problematisk mentalitet?
Det er i forkant av denne festivalen flere ganger blitt ytret at evenementet er for dyrt for en gjengs småbarnsfamilie. Hvorvidt dette er grunnen til at Juba Juba, som har en publikumskapasitet på 6000, kun ble besøkt av på høyden 3500 hver dag, er uvisst. Men koplingen over til MiniØya og Øyafestivalen gjør det fristende å trekke frem Juba Jubas Pstereo-for-kids-profil: At Pstereofestivalen slår sin egen publikumsrekord år etter år, har nesten blitt for en tradisjon å regne. Prisen for et todagers festivalpass er i år kr. 1340. Et todagers familiepass for to voksne og to barn til Juba Juba kostet kr. 1400 – en stykkpris på 350 per hode. Internasjonale headlinere på Pstereo koster selvsagt mer enn landskjære headlinere på Juba Juba. Men oppfatningen om at barnearrangementer ikke kan operere med ”voksenpriser” er ikke forenlig med en økt forespørsel etter profesjonelle store kulturarrangementer for barn. På Juba Juba står det profesjonelle aktører på og bak scenen, og billettprisene er derfor – tross sponsoravtaler (og ikke utenkelig en honorarmessig godvilje fra artistenes side) – ikke mer enn hva man rimeligvis må forvente å betale for regionens eneste evenement i denne størrelsesordenen.

Juba Juba 2014 er slik sett en festival som har gjort alt rett – når alle faktorer (beliggenhet, betalingsevne, publikumsgruppe, behov) er tatt med i regningen. Det er ikke lett å peke på noe som definitivt burde endres fra arrangementshold. Samtidig er det ikke til å komme utenom at man begynner å forestille seg hvordan dette hadde sett ut med nesten dobbelt så mange deltagere, og i solskinn. Det er fristende å konkludere om at det eneste Juba Juba trenger, er et år til. Og enda ett…

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

Publisert:

Del: